
Det var en opplevelse som barn å være med til kolonialbutikken. Butikksjefen i hvitkledd lagerfrakk kom henne alltid smilende i møte sammen med en bisverm av unge ekspeditriser klar til å hente fra hyllene alt min mor hadde på handlelisten. Ellers spilte hun golf med venninnene. Om vinteren bridge eller litteratursirkler. Om kvelden gikk de i teateret eller til konsert, hvor min far vanligvis sovnet.
Hun var frigjort fordi hun aksepterte sin begrensning. Og hva maktforholdene angikk var det far som trodde han bestemte. Det siste ordet var hennes. Han elsket og respekterte henne. Et blikk med en svak antydning til misbilligelse satte som regel ham på plass for resten av kvelden. Det var aldri et vondt ord mellom dem. Han døde noen år før henne. På sin egen dødsdag så hun min far stå ved siden av sengen hennes. Han kom for å hente henne.
I dag betraktes den type ekteskap og samliv som gammeldags, konservativt og en form for fengsel mange kvinner trekker et lettelsens sukk over å være sluppet fri fra. De er ikke lenger avhengig av en ektemann til å forsørge dem. Det ansvaret er nå overtatt av sjefen på jobben eller staten gjennom ulike bidragsordninger særlig til alenemødre som det er blitt nokså mange av i de siste årene. Menn er blitt nokså upopulære i ekteskapelige sammenhenger. Barn leker ikke ute det meste av dagen som i min barndom med mødre alltid trygt innen rekkevidde. Dette ansvaret er nå overlatt til profesjonelle og ofte kvinner utdannet til formålet. I egne pedagogisk innrettede institusjoner passer de andres barn fordi samfunnet og arbeidslivet trenger mødrene mer. De fleste kvinner er nå dobbeltarbeidende, men heldigvis har husholdningen så mange tekniske hjelpemidler og hurtigmat har gjennomgått en rivende utvikling slik at pizza nå er Norges mest spiste middag.
Nå finnes ikke husmorskoler mer, men utdannelsesmulighetene har blitt så mye større på andre områder. Nå kan kvinner også få tradisjonelle mannsjobber som statsministere, direktører og leger, men også i yrker med høy machofaktor som fengselsvesenet, politiet og militæret. I sport har mange kvinner mistet interessen for kurvball, badminton og turn med en voksende begeistring for fotball, risikosport, ishockey, boksing og karate. Samtidig har kvinners fantasier om myke menn blitt en realitet. Menn skammer seg ikke lenger over å velge omsorgsyrker som barnehage, sykepleie eller flyvertinne.
Baksiden av medaljen er det kjønnsløse samfunn. Juridisk hvor kjønn skal avskaffes. Mann og kvinne skal fjernes fra språket og bli en ulovlig karakteristikk å kalle hverandre. Dette skjer også biologisk hvor både kvinner og menn har mistet henholdsvis maskulin og feminin kraft til et nivå hvor det blir vanskelig å se forskjell. Dette skyldes spesielt dramatiske endringer i kost og levevaner i tillegg til hormonendrende tilsettingsstoffer i dyrehold, matvarer, kosmetikk, rengjøringsmidler og medisiner.
Såkalt kvinnefrigjøring var et kupp og planlagt manipulering. Det var et angrep på den tradisjonelle familien for å oppløse den. Få flere kvinner ut i arbeidslivet for økonomisk vekst, og for fordobling av skattebetalere og forbrukere. Videre at staten kunne overta barneoppdragelse og indoktrineringen på et langt tidligere tidspunkt enn den vanlige skolestarten i syv års alderen.
Kvinnesak kom skeivt ut over hoppkanten ved å definere sine verdier i forhold til menn og det mannsdominerte samfunnet fremfor å finne kraften i seg selv og i det feminine. Det lærte de blant annet på husmorskoler, men siden de er avskaffet blir det litt vanskelig å forklare. Hadde kvinnene i min mors generasjon fortsatt vært i live kunne vi også spurt dem. De var langt mer fri enn dagens kvinner. Frigjøringen er ikke å kunne gjøre hva du vil, men å akseptere sine begrensinger og fritt utnytte mulighetene enhver rolle naturen og samfunnet gir den enkelte. Kvinnefrigjøring høres ut som en god idé. Gratulerer med 8. mars – det er fortsatt et stykke igjen.