Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Lisa WilliamsJeg har ikke vært på medieshow med Lisa Williams, men naboen min har. Hun hadde en far hvor døden var innen rekkevidde. For ham var døden slutten på alt. Han gikk likevel med på en avtale med datteren. Dersom det var noe på den andre siden skulle han gi beskjed neste gang Lisa Williams kom til byen. Signalet dem i mellom var å sette den ene foten fram, strekke armene ut og med begge tommelfingrene i været si et høyt og tydelig, yes. Etter farens død sitter datteren i salen neste gang Lisa Williams står på scenen i Kuppelhallen. I løpet av seansen sier hun at det er en mann som gjerne vil gjennom med en beskjed. Hvorpå hun setter den ene foten fram, strekker armene ut og med begge tommelfingrene i været sier et høyt og tydelig, yes.

Et åndelig syn
Skeptikere kaller slikt en tilfeldighet. De mistenksomme vil tro det er løgn. Parapsykologiske tvilere vil skylde på tankeoverføring, mens vi andre oppfatter et bevis på liv etter døden. For meg er dette både et «yes» til Lisa Williams, og særlig et «yes» til at vi har en sjel. Den lever videre, resirkuleres og har sin eksistens også etter at kroppen dør.

Religioner flest og kristendommen har alltid forsvart et åndelig syn. I begravelsesritualet blir man likevel i tvil når det påstås at fra jord er du kommet og av jord skal du atter gjenoppstå. Kommer vi ikke nettopp fra ånd og i ånd skal vi gjenoppstå?

Useriøse bomskudd
Dialogprest Silje Trym Mathiassen har også vært på seanse med Lisa Williams. Hun er ikke like begeistret. Hun kaller det lek med menneskers sorg og mener hun gir svindleriske svar. Det er useriøst og ukyndig preget av runde formuleringer og for mange bomskudd. Hun utnytter sårbare mennesker klamrende til et håp om kontakt med deres avdøde kjære. Hun mener at kirken har sviktet sin oppgave som sjelesørgere ved å ta for sterk avstand fra spiritisme og kontakt med avdøde. Det skaper den motsatte effekten ved å sende folk til mediumseanser mens de burde har kommet til kirken for å sine åndelige behov og kontakt med overjordiske dimensjoner.

Heksebrenning i vår tid
Kirken sliter med troverdigheten på dette området på grunn av sitt bloddryppende rulleblad. Kristningen av Norge skjedde ikke gjennom overbevisning, men med sverd. Det skjedde en maktovertakelse hvor norrøn religion og andre former for folketro ble utryddet og erstattet med kristne ritualer og skikker. Den gang ville Lisa Williams blitt brent på nærmeste bål sammen med utallige andre hekser, kjettere og andre som kirken ikke likte.

Media og avisspaltene er de nye heksebålene hvor Lisa Williams er blant dem som får svi. Prinsesse Märtha Louise har også fått merke hvordan det er å komme på kant med kirken. Det er vel å bra å snakke med engler, men da hun hevdet at hun også konverserte med avdøde brøt helvete løs. Fremst i hylekoret stod prestene og like bak dem yppersteprestene i vitenskapen. Silje Trym Mathiassen føyer seg til denne tradisjonen av fordømmelse. Hun tar avstand fra en slik kvakksalver i sjelesorg og gråter krokodilletårer for at folk ikke heller kommer til kirken.

Fri konkurranse på åndsmarkedet
Lisa Williams er en sjaman, klok kone eller heks. Hun formidler kontakt mellom vår jordiske verden og andre sjelsdimensjoner. Alle kulturer har til alle tider hatt personer med en slik rolle. Kirkens fremste oppgave har vært å ta kontroll over folks tanker og tro, og derfor ble sjamaner, kloke koner og hekser fordrevet, utryddet eller brent.

Kirkens ideologiske monopol på folks trosliv er i vår kultur over. Dersom kirken synes de har en oppgave som vår tids sjamaner må de finne seg i å konkurrere på like vilkår. Det er ikke god forretningsskikk å snakke dårlig om sine konkurrenter. Kunden bestemmer og bør ha frihet til å gjøre egne valg. I dette tilfellet er saken enkel. Det er de døde selv som velger hvem de synes er mest kvalifisert til å tale deres sak.

Kritikken er ikke uberettiget
Til dels deler jeg også noen av Silje Trym Mathiassens reaksjoner. Det kan virke smakløst å kalle denne form for kontakt med avdøde for et show og gjøre det til underholdning. Litt for ofte er informasjonen som kommer gjennom for enkel og banal. To poeng med kontakt med avdøde er likevel viktige. Det er en viktig bekreftelse på at det finnes liv etter døden. I tillegg på et mer personlig plan kan det bidra positivt i en sorgprosess. Det kan skje en form for kontakt som går ut over det innbilte, men som er reell hvor den avdødes sjel og tilstedeværelse er i rommet og kan for enkelte oppleves og merkes.

Det er ikke noe galt i å ha kontakt med avdøde, men det er en utfordring og et ansvar som påhviler medier å heve det til et nivå høyere enn bare fascinasjon, show og underholdning.

Publisert i Stavanger Aftenblad 31.mars 2015

Avspennings-CD

  • «Disse tre avspenningene synes jeg er utrolig behagelige og veldig effektive. Når jeg hører på en av disse eller alle sammen klarer jeg virkelig og slappe av og koble ut helt. De fine, enkle lydene, den berolige bakgrunnsmusikken og når du snakker er en helt fantastisk kombinasjon som har full effekt på meg. Du har en utrolig behagelig stemme som har en god positiv og beroligende effekt på meg. Det beste jeg har hørt noen gang. Jeg har prøvd veldig mange andre, men får ikke den samme roen. Enten er det slitsom, irriterende eller upassende musikk eller instruksjonene er ofte tamme og kjedelige, uten innlevelse og det høres som de leser rett fra en bok.
  • Jeg har hørt på disse tre avspenningene jevnlig nesten hver dag helt fra første gang. Jeg har hatt store søvn problemer nesten hele livet, men når jeg hører på dette klarer jeg å slappe så bra av, koble ut alt og jeg sovner uten at jeg merker det. Når jeg bruker disse og legger meg for å få sove, da sover jeg faktisk bedre gjennom natten også.»

Jan Erik Aspelund

Mer info om Avspennings CD’en 

Money out of the window

«Spekulantene får svi», heter oppslaget som med fete krigstyper fyller det meste av forsiden i Stavanger Aftenblads lørdagsutgave 14.mars. Saken handler om prisutviklingen på nybygde leiligheter i Sandnes og hvor enkelte boligkjøpere og spekulanter kan risikere å tape noen hundre tusen. Litt lenger ute i avisen opplyses det i en liten notis at Oljefondet nettopp har tapt 16 milliarder på feilslåtte innvesteringer i Russland. Er ikke det en spekulasjon som svir litt mer? Burde ikke denne nyheten vært på forsiden, fremfor å bli gjemt som en fotnote som om ingenting var skjedd? På Sandens rammes kun enkelte aktører i boligmarkedet. Oljefondets kasinovirksomhet rammer hele det norske folk.

Dette tilsvarer et tap for hver nordmann på 3200 kr, eller tre Ryfast prosjekter eller like mange olympiader. Det tilsvarer 2,6 Mong, fra den gangen 6 milliarder i feilberegninger satte en ny rekord i sløsing med felleskapets midler i forbindelse med oljeraffineriet på Mongstad. Sjefen for Oljefondet heter ikke Yngve Slyngstad for ingenting. Når man først skal ha noen til å slynge ut milliardene virker han døpt for oppgaven. Slik beskriver den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger det: «Ethvert menneskelig samfunn, enhver kultur utvikler sin egen metode til å kaste den rikdommen de råder over ut gjennom vinduet. Det behøver ikke alltid å være kaviar.»

Lion-Hunting-10I et nylig leserinnlegg i Stavanger Aftenblad tar ledren i Jegernes Interesseorganisasjon, Rolf Larsen, til orde for at jakt er helt normalt og ingenting å skamme seg over. Samvittigheten er likevel ikke helt ren, for hvorfor brukes språket til å maskere brutaliteten som uunngåelig er knyttet til jakt og det å spise kjøtt?

Rolf Larsen skriver for eksempel ikke at villsvin drepes med kniv, nei, de avlives med stikkvåpen. Massiv dreping av dyr kaller han for beskatning, regulering og høsting av naturen. Høsting har sin opprinnelse i årstidene og brukes om korn, grønnsaker og frukt, men jegere og forsvarere av seljakt og hvalfangst har anektert dette ordet for å mildne inntrykket i hva de egentlig holder på med. Dyr går også gjennom språklige endringer mellom slaktehuset og middagstallerkenen. Griser blir for eksempel til svin, kuer til okser og sauer blir til får. Oftest kalles ikke kjøttmat opp etter dyret det kommer fra, men kalles gjerne biff, pølser, scnitzel, kotelletter, bacon, skinke eller vilt.

Å drepe dyr kan være nødvendig for å skaffe mat. Ja, Rolf Hansen, slakting og dreping av dyr har alltid vært en naturlig del av livet på gården slik du henviser til, men det var ingen glede eller stolthet knyttet til dette. Bøndene lot seg ikke avbilde med slaktede dyr eller hang hodene deres på veggen og feiret dem som trofeer slik jegere gjør. I dag reiser jegere på jaktsafari hvor de kan kjøpe seg en opplevelse av å drepe en elefant, løve, alligator eller et annet eksotisk dyr, la seg avbilde og overlate skrotten til lokalbefolkingen, mens de sitter på vei hjem på flyet. Følelse av dominans, stolhet og å drepe for fornøyelsens skyld kalles hvis offeret er mennesker sadisme. Gjelder det dyr kalles det jakt.

For all del, la jegere få drepe så mye de har lyst så lenge det er for å dekke et reelt behov for mat. Er det for å dekke andre behov ut over det, burde jakt vært forbudt og jegere tilbys psykologhjelp. Det må da være mulig å kunne gå tur i skog og mark uten å måtte drepe?

cold_beerEtter en lang dag med snekring og oppussing var en kjølig pils en naturlig avslutning på dagen. Det kan fort gå surr i de ulike tidene for ølsalg her i byen og i tilstøtende kommuner. En kombinasjon av intuisjon og frykt varslet at tiden da metallgitteret senker seg over bryggerivarene nærmet seg faretruende. Jeg kaster meg derfor på sykkelen, ankommer butikken og spør den unge mannen i kassen når ølsalget slutter:
- Det slutter øyeblikk. Skynder du deg, når du det kanskje, sier han.

For de uinnvidde så er kasseapparater flest tidsinnstilte. Etter tidsfristen nytter verken offerhistorier, hysterisk anfall eller å ta til tårene for å få øl ut av en kolonialbutikk.
Med de nødvendige varene i handlekurven ser det imidlertid lyst ut. Men framme ved kassen blir jeg møtt av en lang kø.

Så kommer de magiske ordene fra den unge mannen i kassen:
- Slipp fram ham med pilsen der, vi må få slått inn dette før tiden går ut.


En varm takk til Rema 1000 på Tasta som forstår å yte kundene service!
Ps. Publisert i Stavanger Aftenblad 10.mars 2015

Earth

Større politisk floskel enn landsmoder Gro Harlem Brundtlands berømte slagord, bærekraft, skal man lete lenge etter. Fra aggressive vekstpolitikere til radikale miljøforkjempere er bærekraft vår tids mantra. Det dukker opp i alle sammenhenger hvor det legges planer for fremtiden. Ordets er en retorisk suksess med en selvskreven plass i moderne nytale.

Magien består i sammensetningen av to positivt ladete ord med appell til vårt mest primære behov, trygghet. Det minner om den gang vi ble båret av noen som var store og sterke, far, mor eller en voksen. Nå har staten overtatt denne foreldrefunksjon og skal fortsette å bære oss i inn i fremtiden. Men hvilken kraft er det egentlig politikerne tenker på skal bære oss? Det mest nærliggende å tenke på er naturen. Dersom bærekraft ble erstattet med økologisk ansvarlighet ville det gi mening. Slik bærekraft brukes nå er det kun en unnskyldning for det motsatte, mer vekst, forurensing og forsøpling av vår fremtidige livsgrunnlag, naturen. Bærekraft er ikke bare et dårlig ord, det er vår tids største selvbedrag.

MartiModerne kunst har forlengst gjort seg uangripelig ved å tøye kunstbegrepet forbi det hinsidige. I kunstverdenen er det blitt en stadig større kunst å kunne se når keiseren har klær på eller er naken. Nakenheten er man imidlertid ikke i tvil om i bildene til Marit Victoria Wullf Andreassen utstilling i Stavanger Kunstmuseum. Sæddryppende peniser og vaginaer får Aftenbladets ellers kritiske anmelder, Trond Borgen, til å gå helt av skaftet og hente fram de aller største superlativene.

Dette er stor kunst på et svært høyt teknisk nivå, estetisk og vakkert og lodder dypt inn i kjernen i menneskelivet, skriver han. På tross av å ha satt ny rekord i antall kjønnsorganer presset inn i en utstilling er dette ikke pornografisk forsikrer Trond Borgen oss. Særlig har han sans for hvordan peniser og vaginaer fletter seg inn i hverandre. Utenom å minne ham om vakre julekranser gir de videre assosiasjoner til muskelstrukturer inne i kroppens hulrom, og det er som han befinner seg der inne, skriver han. Vel, la oss håpe at han også finner veien ut igjen.

Publiserti Stavanger Aftenblad 11.mars 2015

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 900 andre følgere