Who are you really?

Gledesløst fra Mållaget

FÅ ER GLAD I NYNORSK sidemål på skolen. Det var derfor befriende når lederen i Noregs Mållag Magne Aasbrenn i klartekst skriver at det heller ikke er meningen. (Stavanger Aftenblad 21. okotber.) I følge ham er sidemålsundervisningen til for å oppfylle kravet av å kunne beherske begge skriftformer i tilfelle en vil ha jobb i stat og kommune.

ET BEDRE ARGUMENT for å avskaffe nynorsk skal en lete lenge etter. Her scorer tydeligvis målmannen selvmål. Dersom nynorsk reduseres til kun å ha en nytteverdi for å oppfylle et juridisk formkrav i Grunnloven reiser det spørsmålet om hvilken nytte vi har av to offisielle skriftspråk. Åpenbart ingen, og det eneste fornuftige er da å endre loven og avskaffe nynorsk. Under slike vilkår er nynorsk ingenting annet enn en praktisk byrde, unødvendig omkostning og en belastning for samfunnet og ikke minst skoleelever.

DET ER SYND at Aasbrenn gir avkall på det eneste argumentet som gir nynorsk legitimitet, – nemlig språkglede. Språk er kultur. Språk åpner dører til andre tenkemåter, tradisjoner, skikker og historie. Vi lærer engelsk fordi det gir tilgang på resten av verden. Vi lærer fremmede språk fordi vi vokser som mennesker. Nynorsk gir tilgang på en rik del av vår egen kultur gjennom forfattere og store deler av befolkningen som nettopp har kjærlighet til nynorsk. Verken Ivar Aasen, Noregs Mållag eller nynorsk forbinder de færreste med glede. Fordi nynorsk har alltid vært et tvangsekteskap. Det er ingen kjærlighet eller glede i tvang. Uten kjærlighet til nynorsk har dette språket ingen framtid.

Tåler vår virkelighetsoppfatning å bli utfordret?

Virkelighetsoppfatninger kommer og går. I middelalderen var ikke Gud, djevel, engler og demoner noe de trodde på, – det var en realitet. Virkeligheten har siden forandret seg og nå har vi Big Bang, evolusjon, gravitasjon og heliosentrisme med en lignende status. Virkelighetsoppfatninger er kanskje mer porøse i sine mentale konstruksjoner enn vi liker å innrømme. Våger vi å undersøke grunnmuren i vår egen?

DA GALILEI SLAPP KULER fra det skjeve tårn i Pisa for å vise at en tung og lett kule falt til jorden samtidig, nektet datidens vitenskapsmenn å tro sine egne øyne. Kognitiv dissonans kalles det når inntrykk blir så overveldende at sinnet bryter sammen og kortslutter. Reaksjonene begynner gjerne med latter, går deretter over i sinne og videre til fornektelse, fortregning og som i Pisa, til ikke lenger å stole på egne sanser. Vi er utstyrt med slike sikringsmekanismer for å håndtere sjokk og traumer. Blir opplevelser for ubehagelige kan de redigeres, sensureres eller helt fjernes fra hukommelsen for å bevare mental sunnhet. På et individuelt plan er dette forståelig, men at det skjedde for vitenskapsmennene på Galileis tid skolert i kritisk og rasjonell tenkning er mer tankevekkende. Er vi kommet lenger i dag, eller vil fagfolk og eksperter reagere på samme måte i møte med kunnskap som sprenger den vitenskapelige komfortsonen og utfordrer makten og kontrollmekanismene i den etablerte virkelighetsoppfatningen?

EN TEST på akkurat dette er påstandene i senere tid om at jorden er flat. Dette er så ekstremt at de fleste nekter å ta det på alvor. Det vekker latter, raseri og resten av syndromet av kognitiv dissonans går raskt i aksjon. En kveld jeg ante fred og ingen fare rammet det også meg. En ellers intellektuelt oppegående person påstod nemlig i ramme alvor at jorden er flat. Etter at hoderystingen og blank avvisning hadde lagt seg vekket det likevel nysgjerrighet. Hvordan er et slikt synspunkt hvor fallhøyden knapt kan bli større mulig? Den eneste måten å finne det ut er å undersøke argumentene.

DET VAR OVERRASKENDE å oppdage at dette er ingen ny debatt. Gjennom hele 1800-tallet var den heliosentriske modellen på langt nær den selvfølge det er i dag. Det var en aktiv debatt i vitenskapelig kretser. Det ble skrevet bøker, publisert artikler og utført eksperimenter. Et av de mest berømte er Michelson-Morley eksperimentet i 1887. Et av aspektene ved dette eksperimentet var å måle tidsforskjeller i lys sendt mot eller på tvers av jordrotasjonen for å bevise jordens bevegelse. Det utløste en krise i vitenskapen når dette ikke lykkes. Problemet ble siden løst eller bortforklart, med Einsteins relativitetsteori. Med romfart og bildene av jorden forsvant debatten og visket den ut av historien som om den aldri fant sted. At jorden er rund har siden etablert seg som en udiskutabel sannhet og utgjør en av grunnpilarene i vår tids virkelighetsoppfatning.

DEN ENGELSKE LEGEN og oppfinneren Samuel Rowbotham var blant dem som ville finne ut om vann krummer seg over store avstander eller om vann er vannrett. I 1838 plasserte han seg i vannkanten i den ene enden av Bedfordkanalen i England med en kikkert, mens en assistent hadde rodd 9,6 km ned til den andre enden og plassert et flagg. I forhold til jordkrumningen bør dette flagget være 7,3 m under horisonten og ikke synlig. Rowbotham så fortsatt flagget.

DETTE ER BLITT FORKLART med lysbrytning eller at lys i slike eksperimenter bøyer seg. En slik forklaring blir enda mer problematisk når Frihetsgudinnen i USA er synlig på 96 km avstand og bør da være 632 m under horisonten og ikke synlig. Eller at Chicago-skyline er synlig på tvers av Michigan sjøen på en lignende avstand. Flere slike observasjoner over store avstander i forhold til kjente landemerker viser entydig at horisonten er som navnet tilsier, – horisontal.

ET FOTOGRAFI av en stjerneklar natt med 6-8 timers eksponering viser at Nordstjernen står stille, mens stjernene og planetene beveger seg i en sirkel i et ordnet mønster. Dersom jorden beveger seg 1500 km/t rundt sin egen akse, og 10 600 km/t rundt solen slik astronomibøkene foreslår, ville ikke et slikt bilde snarere se ut som en porsjon spagetti? Dette viser ikke at jorden er flat, men gjør det rimelig å anta at stjernehimmelen beveger seg og jorden står stille, vel og merke dersom en vil tro sine egne øyne.

DETTE ER KUN ET PAR VARSELSKUDD for å vise at angrepene på den heliosentriske modellen er ikke løskrutt og det finnes adskillig mer ammunisjon på lager for dem interessert i å undersøke dette selv. Alt kan selvsagt argumenteres for og i kommentarfeltene og videoer på nettet mangler det ikke på motstand. Mange kaller det en konspirasjonsteori, men det skiller seg likevel ut ved å være et rent fysisk spørsmål. Det er målbart. Dersom jorden er en kule burde det med dagens teknologi være svært lett å bevise. Fysikere ville for lengst vært på banen og lagt denne ballen stein død. De er fraværende og kommer til nøds med kommentarer om at temaet er under deres verdighet i sin opplagthet å uttale seg om. Og skulle de komme til motsatt konklusjon og ytre det offentlig ville de raskt måtte se seg om etter en annen jobb.

PROBLEMET ER IKKE LOGIKKEN, men konsekvensene. De er enorme. 500 år med vitenskapelig prestisje står på spill. Romfart risikerer å bli science-fiction og tilliten til myndighetene kan gå på en uhelbredelig omdømmesmell. Kognitiv dissonans og hele arsenalet av fortregningsmekanismer er derfor godt å ha. Selv om kunnskap er makt, er makten til å definere den større. I dette temaet lytter de færreste til argumenter for ingen kan overbevises mot sin vilje. De fleste har et avhengighetsforhold til sin virkelighetsoppfatning. I valget mellom sannhet og trygghet, er valget for de fleste nokså enkelt. Men er det ikke likevel best at grunnmuren i vår virkelighetsoppfatning er mest mulig solid og at ingen har blandet sukker i sementen?

PS. I serien refuserte innlegg i dagspressen, i dette tilfellet Dagbladet.

Er det umoralsk ikke å være organdonor?

Må vi alle stille opp og levere reservedeler til medisindustrien?
Hva er konskevensene av et internasjonalt marked med organer til salgs?

VENSTRESIDEN ER OFTE  de mest autoritære med den raskeste ryggmargsrefleksen av å bruke tvang for å nå sine mål. Leder i Sosialistisk Ungdom Andreas Skjalg Unneland reagerer med denne mentaliteten når han i leserinnlegg i Dagbladet 16.oktober tar til orde for nye regler for organdonasjon.

I DAG ER DET IKKE fritt fram for å forsyne seg av organene til avdøde, men det krever samtykke fra pårørende. Slik kan vi ikke ha det i følge Unneland, for en død kropp kan ikke være mer verdt enn en levende. I dag er det ikke nok organer til å dekke behovet. De 39 avslagene fra pårørende til nyretransplantasjon i fjor mener Unneland kunne reddet 78 liv, med en tydelig adresse til hvem som bør ha disse livene på samvittigheten.

UNNELAND VIL HA EN ORDNING hvor organdonasjon er standardprosedyre dess mindre avdøde eller pårørende har reservert seg. Helst bør reservasjonsretten oppheves, for det må vel være konsekvensen når han kaller det umoralsk å nekte organtransplantasjon. Det virker som de mange etiske og prinsipielle sidene ved denne form livsforlengende medisinsk behandling ikke er helt gjennomtenkt. Kanskje har han ikke lest boken, Ikke gå fra meg, av Kazuo Ishiguro og senere filmen ved samme navn om framtidssamfunnet hvor mennesker avles opp til å bli organdonorer og hvor staten tar eiendomsrett i en underklasse født og oppvokst til å bli råstoff i medisinindustrien?

FOR NOEN ER DØDEN litt mer enn en lyspære som ryker. I visse religioner deriblant den buddhistiske er det tradisjon for at den døde skal være i fred i noen dager fordi sjelen trenger tid til å forlate kroppen. Også hinduisme og islam har regler for hvordan avdøde behandles og stedes til hvile. Å bli hastet til nærmeste operasjonssal for å bli partert vil i mange tilfeller forstyrre gamle tradisjoner for hvordan mange tar avskjed med de døde. Kall det gjerne overtro, men dette handler om å respektere at andre har et annet syn på liv og død enn de har i Sosialistisk Ungdom.

ORGANTRANSPLANTASJON har en annen alvorlig skyggeside fordi det har skapt et omfattende marked. Fattige selger sine organer for å overleve og barn og andre blir i verste fall kidnappet og brukt som råstoff i en voksende organindustri i utenlandske sykehus og klinikker med et mindre finmasket etisk regelverk enn norske. Behovet for indre organer er økende i takt større medisinsk ekspertise og fordi den generelle folkehelsen i den rike del verden er dramatisk fallende. Folk flest lever stadig mer usunt og tar mindre vare på egen helse og trenger derfor nye organer. Av slike grunner bør kanskje all organtransplantasjon være ulovlig, for i det store bildet er kanskje ofrene for denne industrien flere enn livene som blir reddet?

TRANSHUMANISME er på vei inn hvor stadig flere deler av menneskekroppen skal kunne erstattes. Før vi ender opp som maskiner og sykehusene blir som bilverksteder reiser organtransplantasjon viktige etiske spørsmål hvor regelverket bør være adskillig mer gjennomtenkt enn hva Unneland gir uttrykk for. Organtransplantasjon er en gråsone hvor medisinsk teknologi har gått over en grense vi tidligere har sluppet å forholde oss til. Fremtiden vil by på flere slike utfordringer. Allerede gir kunstig befruktning, adopsjon, surrogatmødre, abort, aktiv dødshjelp og kanskje til og med kloning, mer enn nok etiske utfordringer. Ingen av dem har verken enkle svar eller raske løsninger.

PS. I serien refuserte innlegg fra norske aviser, i dette tilfellet Dagbladet.

Sjaman Durek: Urettferdig bokslakt

Sjaman Durek er et yndet hatobjekt i norsk presse. Dagbladet 16. oktober lar ikke anledningen gå fra seg i forbindelse med hans nye bok. Det er sjeldent bokanmeldelser blir førstesidestoff og særlig ikke med ett-tallet på terningen. Helslakt med andre ord, men ingen glede overgår vel skadefryden? La oss likevel ikke glemme at dette mellom linjene handler om Prinsesse Märtha Louise. Denne boken får jo utelukkende oppmerksomhet i kraft av forfatterens forbindelse til henne.

Jeg er kritisk til sjaman Durek og etter showet Prinsessen og sjamanen karakteriserte jeg det som kunnskapsløst, kommersielt griskt og et kvasi-religiøst vekkelsesmøte. (Les her.)  Nå vil jeg likevel ta sjamanen i forsvar fordi anmelderen har lest boken slik inkvisisjonen i middelalderen leste Galileis bok om at jorden er rund. Den boken ble også slaktet. Galilei unnslapp kjetterbålet, men tilbrakte resten av livet i husarrest.

Sjaman Durek befinner seg åpenbart innenfor et helt annet tankeunivers eller paradigme enn hele bøtteballeten av Dagbladets eksperter fra kreftleger til sexologer. Skal en slik bok vurderes eller forstås må det skje på bokens egne premisser. Derfor ble hele oppvisningen av hvor forferdelig sprøyt denne boken tilsynelatende er, kun en demonstrasjon av en virkelighetsoppfatning i frontkollisjon med en annen. Den slags er ikke konstruktivt. Det skaper kun murer av fordømmelse og er slik vi brenner hekser i vår tid.

Dagens vitenskapelige virkelighetsoppfatning er ikke den eneste måten å forholde seg til verden på. Når vitenskap blir en virkelighetsoppfatning er det ikke lenger vitenskap, men vår tids trossystem og moderne mytologi. Selv fagfolk glemmer denne vitenskapsteoretiske kortslutningen og forveksler tro med kunnskap. Kritikken av sjaman Durek og hans virksomhet har derfor langt mer religiøse undertoner enn de akademiske yppersteprestene nok liker å innrømme. Litt mer ydmykhet og mindre skråsikkerhet kunne vært ønskelig. Vitenskapen har tatt feil før. De største framskrittene har skjedd fra dem som tenkte utenfor boksen. Hva med heller å ønske nye tanker velkommen fremfor å hogge hodet av den første og beste som går i utakt med resten av flokken?

Kunnskap er ikke jevnt voksende, men skjer i sprang og vitenskapelige revolusjoner. Det bestående vil alltid aktivt bekjempe ny kunnskap som truer det rådende paradigme i følge vitenskapsteoretikeren Thomas S. Kuhn. Uttalelsen til kreftlegen Stein Sundstrøm om alternativ medisin er derfor patetisk og kunnskapsløs når han forteller sine pasienter: «Hvis det er noe i den alternative verden som virkelig funker, ville skolemedisinen tatt det opp og brukt dette i vår behandling.» Så enkel er dessverre ikke den virkelige verden. Det finnes nok av eksempler på kreftpasienter som er blitt helbredet på feil måte utenfor det etablerte medisinske systemet. De blir ignorert, bortforklart og svært sjeldent forsket på. Denne blindheten i vitenskapen er dessverre kronisk og er man blind bør man ikke lese bøker, og i hvert fall ikke boken til sjaman Durek.

Publisert i Dagbladet 17. oktober 2019

Hva er lykke?

Det er to former for lykke. Den ene når du får det du vil ha. Den andre når du forstår at du er like lykkelig uten…. Vi føler oss mangelfulle. Øyeblikket er aldri godt nok, det bør være bedre, annerledes eller noe nytt. Tilfredstillelse går alltid over, og etterlater savn og smerte etter å oppleve det en gang til. Slik blir livet et hamsterhjul av å søke lykke uten å finne varig tilfredshet. Hvordan bli fri?

Foredrag med Christian Paaske på Alternativmessen – Sunn Livsstil, Stavanger 23. september 2019.

Bibelens skjulte kunnskap

Bibelen inneholder perler av visdom oversett i bokstavelige tolkninger i motsetning til symbolske. Jesu korsfestelse for eksempel. Døde han virkelig på korset, eller er det en symbolsk historie om å dø fra sin gamle identitet og få ny kunnskap i transformasjon av Jesus til Kristus? Er dette snarere et universelt budskap i alle religioner og åndelige tradisjoner av selverkjennelse og frigjøring?

Foredrag på Alternativmessen – Sunn Livsstil, Stavanger  23. september 2019