Angrepet av homo sapiens?

Etter at Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre sa Gud: «Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av Livets tre, og eter og lever evig.» Deretter satte han en kjerubene eller engel med et sverd foran porten til Eden hage «for å vokte veien til livets tre.»

Det var to forbudte trær i Eden hage. Livets tre eller Kabalah er kunnskapen om verdens indre lovmessigheter. Når det første spaltingen av atomet ble brukt til var en bombe er det tydelig at Guds bekymring var ikke uten grunn. Når moral ikke holder følge med den teknologiske utviklingen er konsekvensene destruktive. Vår sivilisasjon har en vitenskap uten ansvar, politikere uten vilje og en befolkning uten evne til å tenke ut over egne private behov. Konsekvensene på naturen, dyrearter og miljøet er åpenbar.

Det er som jorden er angrept av kreft, og vi er kreftcellene. Kreft er en sykdom hvor kreftceller nekter å kommunikere og innordne seg den organismen de er en del av. De vil vokse, hemningsløst og egoistisk slik det passer dem. Det er som å sage av greienen en sitter på. Fordi når vertsorganismen dør av kreft, dør også kreftcellene. Kreft er både en ufattelig lidelse som rammer stadig flere, men også et bilde på vår tid og vår totale desorientering og ute av kontakt med våre naturlige omgivelser. Diagnosen er åpenbar. Likevel fortsetter vi i tro på en lysende framtid. Hvor naive går det an å være?

To planeter møttes en gang ute i verdensrommet.
– Hvordan går det med deg?, spør den ene.
– Nei ikke så bra, svarer den andre, jeg har fått homo sapiens.
– Ta det med ro, det går raskt over……

Hva elsker jeg?

Det sies at når vi forlater kroppen og livet på jorden våkner vi opp i en lysere, lettere verden fylt av ubeskrivelig kjærlighet og godhet. Livet slik vi levde det står krystallklart for oss ned til hver minste detalj. Det er som hele livet er der på en gang. Samtidig vevd sammen med rekken av alle tidligere liv. Vi ser tydelig hva vi skulle lære, hva vi forstod og hva vi fortsatt må arbeide videre med. Slektninger og lysende åndsvesener kommer oss i møte. Et av de første spørsmålene vi blir stilt er dette: Hva elsket du virkelig i livet?

Elske er slikt et stort ord. Mer forenklet betyr det hva jeg retter min oppmerksomhet mot. Det inneholder likevel noe mer. Det må også være et emosjonelt engasjement av virkelig å bry seg, ta livet på alvor og føle dypt i sitt hjerte ønsket om forening og nærvær.

Livet er en konstant strøm av forandring. Ingenting er varig i denne verden. Forandring, tap og død er uunngåelig del av livet. Tilknytning og avhengighet gir smerte, fordi før eller senere vil det vi er glad i bli tatt fra oss.

Vi kan unngå denne smerten ved å avstå fra å engasjere oss, distansere oss fra livet og ikke la andre komme oss for nær. Det vil frata oss vår menneskelighet. Det vil kun etterlate oss følelsesløse, kyniske og kalde. Det var som mannen som ikke ville ha hund fordi det er så smertefullt når den dør. Han hadde hatt hund før. Sorgen han opplevde da den døde ville han ikke oppleve en gang til.

Dette er et av livets paradokser. Vi må elske og engasjere oss, selv om livet er forgjengelig og blir tatt fra oss. Det er nå vi lever. Vi må våge å elske, selv om det fører til smerte. En hver fødsel innebærer en død. Når et barn fødes, vil det også en dag dø. Når et kjærlighetsforhold begynner, vil også dagen komme for adskillelse og slutt.

Kjærlighet blir ofte blandet og forvekslet med tilknytning, avhengighet og eiertrang. Vi må se dypere. Kjærlighet er det jeg retter engasjert oppmerksomhet mot. Det jeg verdsetter, setter pris på, vil være sammen med, nyter og vil være ett med. Jeg er oppmerksomhet. Jeg elsker hele tiden. Dypest sett elsker jeg oppmerksomheten i seg selv. Mitt eget nærvær av bare å være til.

Å elske og være i denne verden er fortsatt et paradoks. Hva jeg virkelig elsker fortjener å bli reflektert over. Da kan jeg kanskje gi et godt svar når det skal holdes sjelelig regnskap om livet jeg fikk i gave ble levd godt?

Slik uttrykker den vietnamesiske buddhistmunken Titch Nat Hahn det i slutten av det kjente diktet, Please call me by my true names.

My joy is like Spring, so warm
it makes flowers bloom all over the Earth.
My pain is like a river of tears,
so vast it fills the four oceans.

Please call me by my true names,
so I can hear all my cries and laughter at once,
so I can see that my joy and pain are one.

Please call me by my true names,
so I can wake up
and so the door of my heart can be left open,
the door of compassion.

Er det farlig å meditere? Jeg har hørt at en kan bli besatt av onde ånder?

Meditasjon på grunn av røtter i hinduisme og buddhisme har lenge vakt frykt i kristne kretser. I tradisjoner hvor de er vant med å skremme folk med å brenne i helvete kan de selvsagt også skremme med at meditasjon kan føre til demonbesettelse. Resonnementet er at gjennom meditasjon åpnes det eteriske energifeltet og den mediterende er ubeskyttet mot negative krefter fra astralplanet som kan henge seg på, suge energi og føre til store mentale forstyrrelser.

Det er et snev av sannhet i dette fordi demonbesettelse forekommer. Det er blant annet en grunn til at meditasjon bør starte med en intensjon eller bønn. Begge gir en slik beskyttelse.

Likt tiltrekker seg likt. For å slippe demoner og negative astrale krefter inn i auraen må personen komme på samme negative frekvens og fremkalle ekstremt negative, destruktive og hatefulle sinnstilstander. Mulighetene for at det kan skje i meditasjon er minimale. Farene er langt større i visse former for utagerende psykoterapi, heavy-metal konserter, rave parties, sexorgier rusmisbruk, spiritistiske seanser eller bare ved å se film som i dag har eskalert til en infam og grenseløs eksponering av vold, bestialiteter og menneskelig fornedring.

I film- og musikkbransjen har demonene for lengst tatt kontrollen og sender ut en stadig mer demonisk og satanisk strøm av negativitet. Demonbesettelse blant enkeltmennesker er sjeldent. Nå er hele kultur besatt og det påvirker alle.

Hvorfor kvinner er sterkere enn menn

Kvinner er ofte flinkere til å leve alene enn menn. De viser en indre styrke og selvstendighet i det som så feilaktig kalles for det svake kjønn.

Menn uten en jobb å gå til og uten en kvinne i huset blir ofte hjelpeløse. De faller fra hverandre, ser film og TV til langt på natt, står seint opp, spiser frokost tre ganger om dagen og har vanskelig for å ha disiplin og rutiner i hverdagen. Det er kanskje ikke så rart. Når de flytter ut fra mor, forbarmer ofte en annen kvinne seg over dem og fortsetter der mor slapp. Hvordan skal de ellers få i seg mat, komme seg opp om morgenen, få vasket klær, få matpakke med på jobben, få slått gressplenen eller få skrudd av TV’en og komme seg i seng om kvelden?

Kvinner er biologisk sterkere enn menn. De lever lenger. Det er mindre barnedødelighet blant jenter enn gutter. Dersom det var menn som fødte barn og ikke kvinner, ville alle fødsler vært med full narkose.

Kvinnens selvstendighet kommer fra at hun er mer fornøyd med bare å være seg selv. Menn må strebe, konkurrere, bygge, skape og markere seg i den ytre verden for å få bekreftelse og føle seg verdsatt. Kvinnen er mer knyttet til naturen, fordi hun føler mer, er mer intuitiv og vet at hun verdsettes fordi hun er som naturen,–  vakker, frodig, har myke former, gir vern og beskyttelse, er fruktbar og gir liv. Derfor heter det Moder jord fordi naturen er selve kilden til feminin kraft. Kvinner er nærmere denne kilden enn menn. De har valgt å satse på en usynlig mann i himmelen og henter sin kraft derfra.

Det feminine er sterkere enn det maskuline. Den indirekte, passive og skjulte innflytelsen oppnår mer enn den direkte, aktive og åpne. Det var som Ibsen skrev; «Han var for sterk, – det stod kvinner bak ham.» Innenfor husets fire vegger er fysisk vold ille, men psykisk vold dreper fler. Fysisk vold skader og dreper raskt, psykisk terror dreper langsomt. Det er den jevnlige kritikken, surmulingen, ydmykelsen, tausheten, følelseskulden, den drepende emosjonelle stemningen og den seksuelle avvisningen som tar livet av mange menn.

I frykt for kvinnens overlegne kraft har menn derfor gått i allianse med andre menn. De har brukt sin fysiske overlegenhet til å skape egne mannssamfunn med egne regler som favoriserer menn og systematisk undertrykker kvinner. Den viktigste funksjonen er å sikre menn fri tilgang på sex. Derfor er i patriakalske kulturer sex kun lovlig innenfor ekteskapet. Det er en dobbelstandard for før-ekteskapelig sex og utroskap. For menn ses det gjennom fingrene, for kvinner er døden knapt strengt nok. Videre følger bibelvers som kvinnen skal følge mannen, hun skal tie i forsamlinger og mannen er kvinnens hode. Juridisk er hun i flere patriakalske samfunn mannens eiendom og blir  utdannings- og jobbmessig ofte diskriminert med lavere lønn og færre muligheter. Mannens svakhet viser seg på mange måter.

Mannens svakhet i forhold til kvinner kompenseres ofte med å være morsom. Millioner av år med utvikling har lært menn at dersom han ikke kan få en kvinne til å le vil han aldri få ført sine gener videre. Kvinner liker nemlig å le. Det får dem til å slappe av, i det de legger hodet bakover, åpner munnen og hengir seg til latteren. Det minner mye det han egentlig vil, så han fortsetter å fortelle vitser, gjøre ablegøyer og skape oppmerksomhet i håp om å lykkes til slutt. Om det ikke lykkes er det likevel ikke helt forgjeves. Denne nedarvede egenskapen har tross alt gjort menn morsommere enn kvinner. Kvinner trenger ikke være morsomme, de får nok oppmerksomhet uten.

Det er likevel ingen spøk verken å være morsom eller mann. Det er nemlig de tøffeste soldatene som dør først i krig, mens de feige og forsiktige lever lenger. Det er de største trærne som knekker i stormen, mens gresset føyer seg etter vinden. Vann er hardere enn fjell, – havet vasker vekk fjellet etter lang nok tid. Et barn er mykt og svakt ved fødselen, men har livet foran seg. En olding er stiv og skrøpelig og har foten i graven. Det harde og kraftige er alliert med døden. Derfor er det bedre å være myk og svak fordi det er alliert med livet. (Fritt etter Tao Te King)

Kvinnens styrke er undervurdert. Det feminine er i det lange løp sterkere enn det maskuline. De trenger likevel hverandre. De er skapt for hverandre. Det skal to til å danse i livets dans. Det feminine og maskuline er livets krefter. Helheten er større enn summen av delene. De styrker hverandre når de forstår, respekter og elsker hverandre. Skal vi prøve det?

Hvor slutter verdensrommet?

Et brød er et objekt. Det har en bestemt størrelse og form. Det kan måles og veies. Det har klare grenser hvor brødet slutter og luft og atmosfære tar over. Brødet har også en begynnelse når det ble bakt, og en bestemt slutt når det blir spist. Et brød eksisterer følgelig i tid og rom. Det har lokalitet.

Verdensrommet blir litt mer problematisk fordi det oppfyller ikke disse vilkårene. Det kan ikke ha noen slutt – fordi hva er utenfor der igjen? Det kan heller ikke ha noen begynnelse – for hva var før det?

Verdensrommet er ikke et objekt. Det eksisterer ikke i tid og rom og det har ingen lokalitet. Det går ikke an å stå utenfor verdensrommet å observere det. Det går ikke an å måle størrelsen på verdensrommet. Det kan heller ikke tidfestes. Det finnes ikke et fast punkt hvor evighet kan måles fra.

Tid og rom finnes kun for avgrensede objekter i verdensrommet, mens verdensrommet i seg selv er utenfor tid og rom. Verdensrommet er eksistens. Det finnes ikke noen steder hvor det ikke er eksistens. Eksistens har ingen begynnelse eller slutt. Det bare er.

Vi befinner oss i en verden med begge disse dimensjonene. Tid og rom innenfor en eksisens utenfor tid og rom. Det er ingen motsetning mellom dem slik det heller ikke er motsetninger mellom havet og bølgene. Bølgene er i konstant forandring. De eksisterer i tid og rom. De er ikke varige. De har en begynnelse og slutt. De kan kun oppleves og erfares i sin konstante flux av bevegelse. Havet er imidlertid det samme og upåvirket av bølgene. Havet er årsak og bølgene dets effekt. Bølgene er årsaken i en annen form. Effekten kan ikke eksistere uten en årsak, men årsaken er uavhengig av effekten.

Verdensrommet er virkelig. Alt som skjer i verdensrommet eksisterer, men det er ikke virkelig i betydningen av noe som er varig og aldri forandrer seg. Alt som skjer i verdensrommet er en konstant strøm av bevegelse. Det er ikke virkelig. Det er heller ikke en drøm om natten, eller en film eller dataspill. Verden er på samme måte. Det er en drømmeverden.

Alt er mulig – kun fantasien setter grenser

«Menneskene aksepterer den virkeligheten som presenteres for dem.» Christof i The Truman Show.

Hva hvis vi ikke lever på en begrenset kule, men på et flatt ubegrenset eksistensplan uten ende? Hva hvis det finnes enorme landområder utenfor jordens grenser, men som vi med forestillingen om jorden som en kule effektivt holdes i uvitenhet om? Hva hvis denne manipuleringen av verdenskartet kanskje er den viktigste grunnen for å presentere menneskeheten for en virkelighet hvor vi bor på en kule som spinner rundt i verdensrommet og ikke på et flatt, ubevegelig og stabilt eksistensplan?

Kunsten å kontrollere en saueflokk
Hva hvis jorden og menneskeheten fra de tidligste tider er kontrollert av en menneskelignende herskerrase og de styrer og kontrollerer menneskeheten som en saueflokk med samme selvfølgelighet som vi behandler dyr? Lenge var religion det dominerende kontrollmiddelet for å legitimere herskerrasens liv i ekstrem luksus, makt og rikdom, mens alle andre var slaver. En samfunnsmodell opprettholdt til dags dato, men i andre former. Med økt utdannelse, kunnskap, teknologi, ekspansjonstrang, oppdagelsesreiser og et mer avansert samfunn mistet religionen mye av sin ideologiske og hjernevaskende rengjøringseffekt. Det ble behov for nye dogmer og en ny virkelighetsoppfatning. Den heliosentriske modellen fungerte perfekt til et slikt formål. Det var kanskje derfor verdenskartet ble endret, globusene kom i produksjon, skolebøkene skrevet om og NASA presenterte falske bilder av jordkloden sett fra verdensrommet og som de fleste gikk fem på. 99,9 prosent av menneskeheten har i dag akseptert denne virkelighetsoppfatningen og oppfatter det som det rene vanvidd å tro noen annet, selv om de aldri har undersøkt selv hvorfor de tror de bor på en spinnende kule med en overflatehastighet på 1.500 kilometer i timen (!?!#%!??) og ingen får vind i håret.

Med UFO’er med på laget
Kanskje UFO’er ikke kommer fra andre solsystemer eller fjerne galakser fordi det finnes ikke noe verdensrom? UFO’er finnes sikkert, – men de eksisterer muligens i samme dimensjon og på samme jordiske eksistensplan som oss, men behersker langt høyere teknologi enn hva vi har tilgang til. Men hva hvis herskerrasen er i allianse med utenomjordiske høyerestående vesener og dermed får tilgang på deres overlegne teknologi i bytte mot å kunne gjøre med saueflokken av mennesker som de vil? De bestemmer muligens når ulike typer teknologi skal frigis for bruk, og hvilke teknologi som skal tilbakeholdes, undertrykkes eller kontrolleres. Teknologien for datamaskiner, transistorer, fiberoptikk, mobiltelefoner har antakelig vært kjent lenge, men blir først frigjort nå fordi det er økonomisk gunstig og inngår i den øvrige samfunnsutviklingen i den retningen makthaverne styrer den. Hva hvis UFO’er er del av militæret i de fleste land og del av det generelle kontrollapparatet av menneskeheten?

Ingen midnattssol i Antarktis
Antarktis er forbudt område. Ingen reiser dit ustraffet uten tillatelse. Flyene som går dit har ingen vinduer. Over 50 nasjoner har inngått avtaler om å holde Antarktis vekke fra snushaner og andre anarkistiske oppdagelsesreisende som for eksempel Jarle Andhøy og mannskapet på båten Berserk. For en halv million kroner er det mulig å reise til Antarktis på gruppeturer og ligge i telt et par dager sammen med pingviner og ekstreme kuldegrader. Den slags begrenser polarturismen en god del og gjør Gran Canaria langt mer populært. Hadde en reist til Antarktis ville en oppdage at det er ingen midnattssol. En vil oppdage at den heliosentriske modellen er feil.

«The truth is hidden i plain sight.»
Makthaverne har en egen forkjærlighet til å lyve i media, men i fiksjon og særlig i film vise sannheten. Filmen, The Truman Show er en av mange slike åpenbaringer. Menneskeheten er The True Man. I filmen er Truman kontrollert og overvåket av et omkringliggende teknologisk avansert samfunn hvor alle unntatt han er med på løgnen og bedraget. Byen heter Seahaven, og er konstruert slik Bibelen beskriver jorden som et flatt plan omgitt av hav både under og over. Byen har videre en kuppel slik Bibelen også beskriver en himmelhvelving eller «The firmament.» Leder for TV stasjonen, Christof sier blant annet: Menneskene aksepterer den virkeligheten som presenteres for dem. Så sant, så sant. Truman finner til slutt yttergrensen til den verden han er fanget av. Han finner utgangsdøren og går ut for å bli forent med drømmekvinnen i form av Uma Thurman. Og sender oss en hilsen: 

PS. Legg merke til kors-symbolikken.
Kanskje må man spikre seg fast i korset av fornuft og dø fra sin uvitenhet for å bli fri?
Er det den egentlige betydningen av korsfestelsen?

Det er bare en drøm
Verken jordens eksistens eller verdensrommet kan ha noen ende. Det er umulig. For hva er utenfor der igjen? En annen del av bedraget er også å presentere oss for at verden er virkelig og fysisk. Den eneste realistiske løsningen er at livet er en drøm, en film eller et dataspill. Verden er ikke virkelig i betydningen av noe som er varig og aldri forandrer seg. Verden eksisterer for all del, men det gjør også en drøm om natten, en film eller et dataspill. Livet er en konstant strøm av bevegelse umulig å fastholde. Øyeblikket og evigheten er det samme. Livet er det vi opplever akkurat nå. Livet er et bevissthetsfenomen. Platon hadde rett. Men dersom vi tror verden er virkelig er vi fanget av den og må forholde oss til verden som om den er virkelig. Derfor blir det ikke likegyldig om jorden er rund eller flat. Livet er en drøm og når vi dør, skal vi tro pålitelige kilder fra den andre siden, våkner vi opp til en annen eksisens og slapper av, som å ha våknet fra et mareritt. Vi må likevel ta livet på alvor for denne drømmen, filmen eller dataspillet virker jo så realistisk og troverdig. Alle tror på den – alle er med på illusjonen. Men slapp av, – det er bare en drøm. Slik utrykte Strindberg det i skuespillet Et Drömspel:

«Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig.
Tid og rom eksisterer ikke.
På et ubetydelig virkelighetsgrunnlag spinner
fantasien nye former og vever nye mønstre»

 

Festen er over….

Årets rituelle, uniformerte, orgie av fest, fyll, sex og rølp står for dør. Av bidragene til norsk ukultur er ingenting mer primitivt, dekadent og krampaktig enn dette årlige forsinkede puberitetsopprøret blant store deler av kjønnsmoden norsk ungdom.

En tradisjon under kritikk
Det burde være bedre måter å avslutte 13 års skolegang enn massedrap av hjerneceller med store mengder alkohol, rus, lite søvn, øredøvende lyd og ville fester like før eksamen. Denne årlige oppvisningen av horder av umodne tenåringer strømmende gjennom gatene i røde og blå klovnedrakter burde vært avskaffet for lenge siden. Men tradisjoner er som dårlige vaner. Lette å innføre og umulig å bli kvitt.

Denne tradisjonen har overlevd seg selv. Festen er ute av kontroll. Det er på tide å rydde opp. Samfunnet, skolen, foreldre, lærere og ungdommen selv bør ha vett og styrke til å si at nok er nok. En gang var det en livsglad og moderat feiring av ungdom, vår, 17.mai og nasjonens frihet. Nå er det et overdrevent fokus på alkohol, rus, sex og organisert grenseløshet med stadig mer moralsk nedverdigende verdier og oppførsel. Det er blitt en industri og et kommersielt pengesluk. Spekulative næringsinteresser skaper stadig nye tilbud og behov ungdommen gruppepresses til ikke å være foruten. Intelligente ungdommer sier derfor nei, til russefeiring. De andre følger saueflokken.

Perverse russeknuter
Kravene til russeknuter må overgå fjorårets, med følgelig jevnt stigende inflasjon i grovhet, motbydelighet og provokasjon. I år oppnås knuter ved å løpe naken over bybroen, gå naken inn på en bensinstasjon og be om brød og ketchup til pølsen sin eller å ha sex i en rundkjøring. Inflasjonen er også økonomisk. Å vinne konkurransen om den flotteste russebussen koster raskt vekk over millionen når en tar med lydanlegget, sofainnredningen, barskapet og profesjonelt bestilte russesanger. Så følger den obligatoriske turen til Kongeparken med den beskjedne billettprisen på et par tusenlapper. For noen hører det også med en sydentur med parasolldrinker og klimavennlige omgivelser for alle typer lettkledde aktiviteter.

Dårlig reklame for integrering
Det er forståelig at ikke alle innvandrere og fremmedkulturelle er like begeistret for å la sine barn bli norske i et land hvor ungdommen løper nakne gjennom gatene og ligger med hverandre i rundkjøringer. Det er dårlig reklame for integrering. Det er forståelig at mange oppfatter norsk kultur som moralsk bedervet. Hvis russefeiring er hvor de henter sine argumenter er det vanskelig ikke å gi dem rett. Det er mye vi kan la oss sjokkere over av andre lands kulturer, skikker og tradisjoner, men hva med våre egne?

Festen er over
Nå må de gamle slutte å sutre. Det har de gjort til alle tider og det hjelper heller ikke nå. Det er kun å konstatere at dekadansen når stadig nye lavmål. Russefeiring er kun et av mange symptomer på langt mer dypgående moralske og verdimessige endringer i samfunnet. Ungdommen trenger ikke dette sexfikserte, alkoholiserte og primitive ritualet lenger. Festen er over – finn på noe bedre.