Hvordan jeg ser verden

Ikke greit med feil oppførsel…

Dagens følelsesladete pressekonferanse hvor det ikke ble spart på krokodilletårene og stemmer som sprakk, hvor statsministeren annonserte Ingvild Kjerkols avgang som helseminister var et selsomt skue og en nøye redigert politisk begivenhet. Tilsynelatende skulle det handle om tillit. Universitetets entydige konklusjon om juks i forbindelse med hennes masteroppgave er uforenelig med å være statsråd, men fortsatt å være politiker er helt greit.

Derfor kunne statsministeren knapt rose henne nok for hennes dyktighet og glimrende jobb som minister med en avgangsattest som vitnet lite om at hun måtte gå av på grunn av løgn og bedrag. Tvert i mot ser han fram til å arbeide videre med henne i framtiden.

Tydeligvis er det høyere moralske krav på toppen enn lenger nede i det politiske lavlandet hvor det meste av forseelser, snusk og lovbrudd kan passere uten videre konsekvenser for ens politiske liv. Derfor er Ingvild Kjerkols politiske karriere langt fra over. Snart er hun tilbake når denne saken er kommet tilstrekkelig på avstand, den politiske ripen i lakken er polert over og hun og flere av de politiske ulvene kan komme ut fra skammekroken.

Selv tok hun gullmedalje i arroganse og aktivt grep ved å forsvare seg ved å angripe og fornekte. Hun ba pressen om å skamme seg, men selv hadde hun ingenting å skamme seg over. Hun mener hun ikke har gjort noe galt og er utsatt for en nådeløs og feilaktig dom. For så å trekke offerkortet hvor det er hun det egentlig er mest synd på. Det gjør vondt ikke å bli trodd som hun uttrykte det.

Helst vil hun fortsette som minister, men kan selvsagt ikke gjøre annet enn å fratre selv om hun mener statsministeren har tatt sin beslutning på feil grunnlag. Slik kan hun fortsette sitt politiske liv og i ettertid så tvil om saken og hevde at det var universitetets feil og ikke hennes.

Dette gjenoppretter ikke akkurat tilliten til politikerne. Tvert i mot sendte både statsministeren og Ingvild Kjerkol forvirrende doble signaler under påskudd av å bevare en fasade av moral og anstendighet, mens bak fasaden er moral kun et kynisk virkemiddel, uheldig omkostning og ytre skue i kampen om makt.

Den som leser er også en dikter

Da er den første mursteinen av en bok tilbakelagt i Ketil Bjørnstads monumentale personlige og historiske tilbakeblikk fra 1960-tallet og fram til i dag. Da er det bare fem bøker og 4000 sider igjen. Er det en sexologi når serien, Verden som var min, består av seks bøker? Uansett, et grundig og ambisiøst prosjekt. Så langt leverer det til stående applaus.

Ketil Bjørnstad kom til verden i 1952. Her begynner fortellingen hovedsakelig om hans eget indre og ytre liv grundig sammenvevd med historiske hendelser. Det utvider perspektivet langt ut over det personlige og inviterer til tilbakeblikk og refleksjoner på særlig hva vi som tilhører hans generasjon erfarte, opplevde og levde gjennom. Et skikkelig mimre-prosjekt, men skal en første reflektere over livet, historien og hva som skjedde med oss, hvorfor ikke gjøre det grundig?

Fortsettelsen frister, med mange gode stunder framover i godt selskap med en klok og reflektert forfatter og stor kunstner. Å lese er hva Harold Bloom kaller ‘togetherness’. Å sitte alene i en krok og stenge verden ute med en bok er ikke så asosialt og ensomt som det kan gi inntrykk av. Tvert i mot. Lesing er samvær med et annet menneske, hvor en er mottaker og lar dem fortelle sin historie.

Oftest er det langt mer meningsfullt, interessant og berikende enn de fleste sosiale sammenhenger hvor overfladiskhet og tomt prat har en tendens til å dominere alt avhengig av hva slags venner og familie en har. Fysisk fravær, men med mental tilstedeværelse er jo langt å foretrekke fremfor det motsatte. Hvem har ikke opplevd kropper som snakker på hverandre og ingen er hjemme? Med Ketil Bjørnstad er en i godt selskap. Han er mentalt tilstede og med fravær av tenkere og kunstnere i sin egen vennekrets kan en bli venner med dem gjennom deres bøker, bilder og musikk. Det føles som å ha fått en ny venn.

Ellers mangler vi et positivt ladet ord som ‘solitude’ på norsk. Vi må ta til takke med å være alene eller ensomhet som begge slår an en dyster tone hos de fleste. Å lese er en antidote til ensomhet. Ingen kan lese for deg, en må gjøre det selv og gjøre det til en positiv opplevelse. Det lærer oss å trives i vårt eget selskap og faktisk finnes det ingen andre å være sammen med. Det kan se ut som jeg er sammen med andre, men faktum er at alt jeg opplever skjer i mitt eget sinn. Andre mennesker oppstår som bilder, følelser og opplevelser i min indre kino som jeg tror de skaper, men i realiteten skaper jeg dem selv.

Derfor er «Den som leser er også en dikter.», hvilket kanskje er den viktigste setningen så langt i denne bokserien. Dette ble han selv fortalt av sin Steinerskolelærer og uttrykker noe essensielt, ikke bare om å lese, men om livet, opplevelser og om oss selv. Alle leser en bok og opplever livet forskjellig. Noen ser glasset som halvt fullt andre som halvt tomt. Noen ser problemer der andre ser muligheter. Lesing inviterer til å skape våre egne indre bilder og er den kunstformen som krever mest av sitt publikum fordi vi må selv omsette opplevelsene til indre bilder, innsikt og forståelse.

Det slipper en i stor grad når en ser film hvor opplevelsene leveres fiks ferdige og ofte langt mer fantastiske enn dem vi selv klarer å gjenskape. Derfor etterlater film oss ofte tomme og møtet med hverdagen når filmen er slutt er ofte en skuffelse og gjør oss lettere nedtrykt og mer ensomme enn før filmen. Film er for hjernen hva sukker er for kroppen. Det er ingen fordøyelse av opplevelsene. I tillegg er det skadelig, svekker kroppen slik film også svekker konsentrasjon, virker sløvende fordi film krever stadig sterkere virkemidler for å holde oppmerksomheten og ikke kjede oss.

Bøker er for hjernen hva sunn og næringsrik mat er for kroppen. I så henseende er Ketil Bjørnstad en formidabel ‘matprodusent’. I løpet av de siste 50 årene har han skrevet over 50 bøker, omtrent en ny bok hvert år. Han er også musiker, men en minst like produktiv virksomhet.

Her er mye å gå i gang med og bare å forsyne seg av ‘matfatet’. Slik en lang reise begynner med det første steg, gjelder det også denne bokserien som begynner med første bok. Her er det kun å se fram til fortsettelsen og så lenge det regner ute, det er nok ved til å holde peisen brennende og kaffe innen rekkevidde er Ketil Bjørnstad en god venn å være sammen med. Og så kan en høre på musikken hans når en trenger en avveksling.

Russebuss til besvær

Når russebussen på Bryne forarger til et nivå hvor til og med statsministeren rykker ut i protest har de tydeligvis lykkes med å skape den oppmerksomheten de sikkert ønsket. Kvinnegruppa Ottar vil ha sensur og har anmeldt de ansvarlige til politiet. Vegvesenet har muligens et virkemiddel ved at den noe pornografiske illustrasjonen kan utgjøre en fare for trafikken.

Krav om moralsk anstendighet er problematisk fordi hvor går grensen og hvem skal være moralpoliti? Det fine med en uregulert ytringsfrihet er at det viser det moralske nivået i samfunnet. I så henseende er russebussen et symptom på et samfunn i moralsk oppløsning.

Her har tydeligvis ingen foreldre satt foten ned. Tvert imot har de villig bidratt til finansieringen til en buss til 3 millioner kroner. Med et høyere moralsk nivå ville en dekor som dette bli møtt med avsky og elevene hadde hatt tilstrekkelig anstendighet og hjernekapasitet til å kjenne sin besøkelsestid. Dette er tydeligvis fraværende.

Hele russefeiringen har for lengst degenerert til en moralsk kloakk hvor ungdommen velter seg i fyll, sex og stadig mer hemningsløs og primitiv oppførsel. Russebussen på Bryne er dessverre et symptom på et demoralisert samfunn hvor dekadanse, overforbruk og idioti i dette tilfellet er satt på hjul og kjører rundt i gatene som en oppvisning. 

BOK: Edvard Munch – En dokumentar-roman

Det er egen glede med å bli ferdig med en god bok. I dette tilfellet 496 sider fylt av en vrimmel med små bokstaver på det hvite papiret organisert i linjer, avsnitt og kapitler og derfra sendt videre til øynene, til netthinnen, så til hjernen og derfra omsatt til indre bilder og spennende opplevelser i dette tilfellet om Edvard Munchs liv og hans kunsteriske reise.

Det gir en egen metthetsfølelse å kunne legge boken fra seg etter en god del timer foran peisen mens regn og tåke fylte det meste av utsynet gjennom stuevinduene i de dagene. Det er som å legge bestikket fra seg og brette servietten sammen etter et godt måltid og fortsatt med litt fyldig rødvin igjen i flasken. Tilstrekkelig til å utbringe en stille skål til forfatteren som takk. Også bøker trenger å bli fordøyd. Denne var såpass mektig og fet at det vil ta en stund. Pakket med inntrykk, frodig og fargerikt skrevet.

Hadde boken vært et dyr ville det vært en blandingsrase mellom en biografi og roman. Med bruk av dagboknotater, tekster, brev og avisartikler kommer Munchs egen stemme tydelig fram, men redigert, gjenfortalt og innvevd i et livs drama av en kunstnerisk karriere av de sjeldne og store.

Munch er viktig av flere grunner. Han innleder en ny epoke i malerkunsten. Han beveget seg fra det ytre figurative til det indre av hvordan det oppleves og føles fremfor slik det ser ut. Han var en kunstner av sin tid og grep i likhet med mange andre tidsånden og kjente den historiske pulsen på kroppen. Han fremmet individualismens neste stadium av introspeksjon og utforskning av indre landskaper lenge et lukket land inntil kunstnere som Munch åpnet dem med et skrik.

Historien om Edvard Munch
Dokumentarroman
Ketil Bjørnstad – 2023

Angrepet på sunn fornuft

Det finnes kun to kjønn. Ved å forsvare dette åpenbare biologiske faktum i en diskusjon så har en allerede tapt fordi det gir legitimitet til å diskutere det absurde. At kjønn ikke skal være basert på biologi, men en sinnstilstand er på nivå med jomfrufødsel, dansk fjellsmør eller at to pluss to er fem. 

Den nye kjønnsagendaen har ingenting med frigjøring og mer menneskelighet å gjøre. Tvert i mot. Det er et angrep på vår grunnleggende virkelighetsoppfatning av naturen, dyreriket og menneskehetens inndeling i to kjønn. Og enda mer. Det er et angrep på sunn fornuft. 

Rasjonalitet er det som holder samfunnet sammen. At vi forholder oss rasjonelt og fornuftig overfor hverandre er grunnlaget for all sivilisasjon. Det fjerner oss fra jungelloven og fra dyrenes instinktive adferd. Dette er psykologisk krigføring for å demoralisere samfunnet, bryte ned sunn fornuft, skape kaos, oppheve evnen til å trekke logiske slutninger og dermed vår forstand. Bak regnbue-flaggene og slagsordene for frihet og likestilling skjuler det seg en krig vi vil tape hvis vi ikke kan identifisere fienden.

Spørsmålet er ikke om det finnes mer enn to kjønn, men hvilken makt kan sette noe så absurd på den offentlige dagsorden og presentere det som en legitim problemstilling? Hvilken makt har allerede fått denne agendaen inn i lovverket, politikk, skolen, barnehager, massemedia, akademia, musikk, film, kultur og alle vesentlige institusjoner for trendsetting, moter og politisk korrekthet for tankemessig kontroll? Dette er ingen demokratisk grasrotbevegelse, men styres fra toppen og ned. 

En avsløring av denne makten er tabu og bannlyst i enhver medie-redaksjon fordi ingen slår hånden av dem som gir dem mat. Det finnes ingen fri og uavhengig presse. Alt er kjøpt og betalt og media er ingenting annet enn den skjulte maktens fremste redskap for kontroll over tankelivet. Medias rolle er å bedøve oss med underholdning under en en glasur av falsk trygghet mens maktens agenda gjennomføres i bakgrunnen. Gradvis skal dagens menneske erstattes med framtidens trans-humane versjon hvor kjønn og forplantning trolig blir overlatt til vitenskapens laboratorier og masseproduksjon av lydige, kontrollerbare programmerte kjønnsløse zombier i framtiden fagre nye verden.

Kanskje på tide å våkne opp, eller sove videre og håpe at det er noe spennende på TV i kveld?

Freuds angrep på sannheten

I 1885 var Freud 29 år gammel. På en studietur i slutten av legeutdannelsen deltok han i obduksjoner på Paris likhus under to berømte rettsmedisinere. Her ble han vist flere tilfeller av barn drept som følge av seksuelt misbruk. Disse legene brøt med datidens praksis av å registrere slike dødsfall som ulykker. De førte statistikk og gjorde den historisk første kartleggingen av denne form for forbrytelser mot barn. Dette var et banebrytende arbeid, men som i ettertid ble glemt og knapt finnes noen referanser til i den psykologiske litteraturen.

I boken den ene legen, Dr Tardieu utga i 1857 ga han særlig oppmerksomhet til hyppigheten av seksuelle overgrep mot unge jenter og oftest utført av fedre eller andre familiemedlemmer. Over en 11 års periode mellom 1858 og 1869 ble det registrert 11 567 voldtektssaker i Frankrike. Av disse var 9 125 voldtekt eller forsøk på voldtekt av barn under 16 år og oftest mellom 4 og 12 år.

Dette gjorde et sterkt inntrykk på Freud. Han fikk det også bekreftet av mange av sine kvinnelige pasienter og trakk konklusjonen at seksuelle overgrep i barndommen var en sentral årsak til nevroser og psykiske lidelser. I 1896 la han dette fram for datidens ledende psykiatere og medisinske autoriteter i Wien og mer inngående beskrevet i artikkelen, Hysteriens etiologi.

Han kunne knapt ha sluppet en større bombe. Reaksjonen var voldsom. Han ble blankt avvist, frarådet på det sterkeste å forlate slike tanker og truet med at dersom han fortsatte i et slikt spor hadde han ingen framtid som lege eller psykiater.  

Etter en liten tenkepause skiftet han imidlertid strategi og introduserte en helt ny innfallsvinkel til å forklare psykiske lidelser. Han forlot teorien om at seksuelle overgrep fra barndommen i stor grad lå til grunn. Han erstattet det med at det var ren innbilning fra hysteriske kvinner og reelle overgrep fant så godt som aldri sted. Slik gikk overgriperne fri og skylden ble lagt på kvinnene. De løy om sine opplevelser og slike fantasier var egentlig et uttrykk for undertrykt seksualitet og et ubevisst ønske om å bli voldtatt av sin overgriper. 

Det brakte Freud ut av isolasjonen. Han var tilbake i det gode selskap og stod fritt til å skape det teoretiske grunnlaget for sin nye oppfattelse av sammenhengen mellom seksualitet og psykiske lidelser. Det som betydde noe var å analysere fantasiene, drømmene og de frie assosiasjonene som uttrykk for iboende undertrykt seksualitet og som årsaken til mentale forstyrrelser. 

Seksualiteten kom ikke fra overgriperne, men det ble viktig for Freud å heller seksualisere barnet og påstå som han gjorde gjennom Ødipus-teorien at barnet nærer seksuelle lengsler til foreldrene hvor piker forelsker seg i sin far og gutter i sin mor. Samtidig er det et hat, misunnelse og sjalusi hvor gutter bærer på et ubevisst ønske om å drepe sin konkurrerende far om morens gunst og tilsvarende for jenter i forhold til moren. 

Freud ble genierklært etter dette. Han ga sex en egen vitenskapelig mystikk med en aura av drømmer, symboler og skapte et moderne evangelium av seksuell frelse. Det moderne mennesket kunne endelig bli fri fra tabuene, skammen og begrensningene religion og tradisjoner hadde lagt på seksuallivet. Freud ble en slags seksualitetens revolusjonær og hyllet som vårt tids store frigjører og seksualprofet.

Freud dannet skole med en innflytelse langt ut over snevre psykiatriske kretser. Kunst, litteratur og store deler av kulturen ble påvirket. Freuds skifte fra å forlate teorien om at seksuelle overgrep var reelle, men snarere fantasier, ble etter dette standard oppfatning i hele det psykoanalytiske miljøet. Dette preget igjen det meste av psykologien og dermed usynliggjorde og la lokk på den reelle forekomsten av incest, pedofili og omfanget av seksuelle overgrep mot barn. 

Enkelte tok til motmæle. En av dem var hans elev og nærmeste venn Sandor Ferenczi. Han mente at Freud hadde rett i sin første teori. Pasientene løy ikke, men deres beretninger om seksuelle overgrep var sanne, burde tillegges langt større vekt og var grunnen til at de søkte hjelp. Å fortelle dem at deres opplevelser var en fantasi var et dobbelt overgrep. Terapeuten tok dermed overgriperens side og behandlingen bestod i å bortforklare det som var skjedd. I følge Ferenczi ga slik behandling sjeldent resultater og pasientene hadde ofte like store problemer etter langvarig samtaleterapi som da de kom.

Etter å ha vært ledende i det psykoanalytiske miljøet gikk det med Ferenczi etter dette lignende slik det gikk med Freud da han stod for et slikt syn. Han ble utstøtt. Alle tok avstand fra ham og selv Freud vendte sin beste venn ryggen.

Andre som har sluttet seg til denne kritikken er Jeffrey Masson i boken, The Assault on Truth i 1984 og oppdatert i nyere utgaver senest i 2023. Også han ble møtt med protester, ble oppfattet som en bråkmaker, kjetter og ble bannlyst fra det psykoanalytiske miljøet.

Det kan ha vært mange grunner til at Freud skiftet mening når hans teori om sammenhengen mellom overgrep og psykiske lidelser høstet en slik storm. Plutselig stod han overfor å se sin medisinske karriere og alle sine ambisjoner om berømmelse og anerkjennelse lagt i grus. Å bli ekskludert fra den medisinske scenen var neppe en del av planen. Jeffrey Masson mener det var motet som sviktet.

En grunn til at overgrep mot barn gjorde så sterkt inntrykk på Freud var kanskje fordi han selv var blitt seksuelt misbrukt av sin far. I et brev til sin nærmeste venn Wilhelm Fliess skriver han i 1897. «Så den overraskelsen at i alle tilfeller må faren, uten å ekskludere min egen, bli anklaget for å være pervers.»  

Freuds relasjon til Wilhelm Fliess er noe spesiell. Mye kan tyde på at han var mer enn en venn og kollega med felles vitenskapelige interesser, men at de også hadde et skjult homofilt forhold. Freuds selvsikkerhet kan av slike grunner kanskje ikke vært den beste og han var grunnleggende sjenert. I hvert fall overfor sine pasienter som han ikke våget å se i øynene for å snakke om sex, men lot dem heller ligge på en sofa og se opp i taket, mens han forskanset seg bak skrivebordet, gjorde notater, analyserte og røykte sin sigar.

Freud døde av strupekreft. Det kan skyldes for mye sigar-røyking. Men kanskje skyldes det at halsen og stemmen ubevisst led under å holde tilbake og ikke si sannheten om pasientenes overgrep, men ofret det til fordel for en kometkarierre og verdensberømmelse?

I psykologisk sammenheng har Freud havnet på museum og mye har skjedd i psykologien og i samfunnet siden. Seksuelle overgrep mot barn har fått mer oppmerksomhet, men det var først omkring 1980-tallet at flere, særlig feminister, tok fatt i temaet for å kartlegge, dokumentere og beskrive dets omfang og konsekvenser.  

Diana E. H. Rusell i boken Child Abuse & Neglect i 1983 konkluderer hun at over en fjerdedel av jenter i USA har blitt utsatt for seksuelle  overgrep innen de er 14 år. Og over en tredjedel innen de er 18 år. Artikkelen var basert på intervju med 930 voksne kvinner i San Fransisco og var første gang en slik undersøkelse ble gjort. Flere forskere og forfattere har siden bidratt ytterligere til langsomt å fjerne lokket som lenge har hvilt tungt over dette temaet. Psykologien har nok også skiftet holdning og tar i dag traumer som følge av seksuelt misbruk langt mer på alvor enn tilfellet var tidligere.

Seksuelle overgrep mot barn begrenser seg ikke til incest innen familie og nære relasjoner, men åpner et langt mørkere kaninhull når det også inkluderer menneskehandel, prostitusjon, pornoindustrien og organiserte pedofile nettverk. Når trådene i mange slike tilfeller leder til samfunnets aller mektigste har media og ordensmakten en tendens til å vise liten interesse og sakene når sjeldent en rettssal og fellende dommer. Avsløringer finnes dog i de mer konspiratoriske avkrokene av internett for de spesielt interesserte. Slike avsløringer og åpenhet er viktig i kampen for å komme dette monsteret til livs. Vi må lære av historien og ikke gjenta den.

The Assault on Truth, 
Jeffrey Masson, 2023
288 sider.

Et løvetannsbarn forteller sin historie

Unorthodox er en serie på Netflix inspirert av den bestselgende boken ved samme navn av Deborah Feldman. Det er en gripende historie om en ung kvinne som vokser opp i et lukket sekterisk samfunn i New York blant fundamentalistiske ortodokse jøder. Serien følger hennes reise i hvordan hun kjempet seg ut og realiserte sin drøm om å leve sitt eget liv fri fra et ekstremt kontrollerende trossystem og sterke sosiale mekanismer til å opprettholde det.

Serien inspirerte til også å lese boken. For å være 24 år gammel alenemor, nettopp brutt ut av et sekterisk samfunn og i en prosess av å skape seg en helt ny tilværelse er det utenom en sterk og rå historie også en litterær prestasjon av de helt store fordi den også er gnistrende godt skrevet. Fremfor en biografi har hun valgt memoarenes friere form hvor minner, episoder og særlig en rik beskrivelse av hennes indre refleksjoner gis langt større spillerom.

Synes du serien var sterk kost, er det lite i forhold til boken. Den bringer langt større avsløringer og mer detaljerte beskrivelser av dobbeltmoral, sosial kontroll og hvordan sekter som stenger seg ute fra den øvrige verden kan holde sine medlemmer i et mentalt fangenskap det krever stor vilje, selvstendighet og livskraft til å kunne bryte ut av. Slike egenskaper var Deborah Feldman heldigvis utstyrt med og nettopp hennes talent som forfatter ble hennes billett ut og ga et fotefeste i en ny tilværelse.

Ikke alle er så heldige og mange som bryter ut av sekter støter på store utfordringer. For ortodokse jøder i dette tilfellet står de helt uten familie eller sosialt nettverk. De kan knapt engelsk, har minimalt med utdannelse da de for de meste har studert religiøse skrifter og må foreta en tidsreise fra en antikvarisk tid og fram til dagens moderne samfunn.

Boken er en fortelling om et løvetannsbarn som bryter seg opp gjennom asfalten i New York bakgater og desto sterkere når det ikke er fiksjon, men en beretning om hennes eget liv.

Å bli verdensmester kommer ikke gratis

TV-serien Team Ingebrigtsen som store deler av det norske folk og selv de minimalt sportsinteresserte fikk med seg, ga over flere episoder og sesonger innblikk i hva som skulle til for å skape idrettsprestasjoner verden knapt har sett maken. Prestasjoner de tre brødrene utelukkende kan takke sin far og den øvrige familien for. At de nå går til det skritt å splitte en så sammensveiset familie og ta offentlig nærmest hevn på farens trenerstil er dramatisk. Det er et karakterdrap langt mer skadelig enn hva de anklager faren for å ha gjort. Gjert Ingebrigtsen fortjener bedre.

En anmeldelse ute av proporsjoner
Oppbruddet er dypt tragisk i den rette betydningen av ordet. Når å ville det gode ender med katastrofe. Politianmeldelsen og nå siktelsen for ‘kroppskrenkelse’ er misbruk av ordensmakten og rettssystemet hvis dette noen sinne når til en rettssal. Det er å skyte spurver med kanoner. Snillismens går for langt hvis det ikke finnes større nyanser i oppfattelsen av vold.

Siktelsen går ut på at det har vært en episode av å ha slått datteren med et håndklede. Brødrene har formulert i en avisartikkel en mer generell anklage av vold og trusler og saken kan inneholde mer detaljer enn offentligheten har fått innsyn i. Det er selvsagt uakseptabelt, men vold må ses i forhold til intensjonen. Det er stor forskjell hvis intensjonen er å ville skade, fremfor en spontan reaksjon for å irettesette eller sette grenser.

Uten aksept for å legge hånd på andre er saken likevel bagatellmessig slik den fremstår i media i forhold langt mer omfattende og systematisk voldsutøvelse mange særlig kvinner og barn blir utsatt for og med samfunnets begrensede muligheter for å gripe inn. Kvinner som lever under terroren av voldelige menn. Det store antallet voldtekter. Eller utallige barn og unge i flere av våre importerte kulturer hvor fysisk vold forekommer og ikke sjeldent er akseptert barneoppdragelse. Vi skal ikke mange generasjoner tilbake i vår egen kultur hvor fysisk avstraffelse forekom i skolen og foreldre hyppig levde etter slagordet at den som elsker sine barn tukter dem vel. Selv om adferdsterapi har gått litt av moten er det ikke lenge siden straff og fysisk smerte ble ansett som en legitim og effektiv psykologisk behandlingsmetode.

Vold er mer komplekst
Vold er likevel mer omfattende og dersom fysisk vold erstattes av psykisk vold presses volden under overflaten og blir usynlig. Fysisk vold har en klar grense, mens den psykiske volden er langt mer uangripelig, men kan være vel så skadelig og kanskje enda mer.

I dag er psykisk vold eller press det eneste virkemidlet foreldre og lærere har til rådighet for å sette grenser og drive den maktutøvelsen enhver oppdragelse og trening for den saks skyld, krever. Selv om psykisk vold i en slik sammenheng er feil ord på nødvendig grensesetting fordi vold har sin rot i en intensjon av å ville skade. For å holde disiplin og skape motivasjon må foreldre, lærere og trenere drevet av gode intensjoner kunne utøve press, påføre ubehag og sette grenser uten at det skal kalles for psykisk vold – og ikke minst hvis ambisjonene er å bli verdensmester.

Med foreldre som trenere
Fedre som viderefører sine idrettsambisjoner til sine barn er langt fra enestående. Ole Klemetsen, Aksel Lund Svindal og Erling Braut Håland kan nevnes. Idrettspedagoger flest er skeptiske til denne trenermodellen hvor sammenblandingen av rollen som far og trener kan være problematisk, men holder ofte kritikken tilbake fordi det i mange tilfeller fører til så store prestasjoner. Derfor tok det lang tid og sikkert noe ambivalent før Gjert Ingebrigtsen i 2019 ble kåret til årets trener på Idrettsgallaen

Polgar søstrene er et annet eksempel hvor foreldrene brukte dem som et psykologisk eksperiment for å undersøke om det er mulig å gjøre barn til sjakkgenier bare treningen starter tidlig og er intensiv nok. De fikk langt fra en normal barndom. For to av søstrene lykkes det å plassere seg i verdenseliten blant sjakkspillere, mens den tredje etterhvert mistet interessen. Kanskje var Mozart også et slikt vidunderbarn som store deler av barndommen reiste rundt i Europa som en nærmest sirkusartist og underholdt ved hoffene til glede for tilhørerne og gode inntekter for familien, og senere til glede for hele verden?

Ambisiøse foreldre på sine barns vegne reiser noen grunnleggende spørsmål om hvor langt kan foreldre gå før treningen får karakter av indoktrinering og barnemishandling? Her handler det ikke bare om idrett og musikk, men vel så aktuelt i forhold til snevre religiøse miljøer. Foreldre har stor frihet i Norge til å oppdra sine barn som de vil og antakelig er det best slik.

En autoritær trenerstil
Treningen som har brakt de tre brødrene til seierspallene verden over har alltid vært autoritær. Gjert har stått for en trenerstil med aktiv bruk av pisk og gulrot. Nettopp denne kombinasjonen av sterkt positivt og negativt følelsesmessig engasjement og ofte med uforutsigbare doble signaler har kanskje ført til et psykisk press med negative virkninger og er mulig den egentlige grunnen til at brødene nå reagerer og vil ta et oppgjør med? De har levd under et psykisk press som kan ha blitt opplevd som psykisk voldelig, selv om intensjonen har vært å skape motivasjon, seiersvilje, bryte grenser og oppnå prestasjoner på verdensmesternivå hvor ingen kommer uten blod, svette, tårer og slit, for å låne de berømte ordene til Winston Churchill.

Tragedien i Ingebrigtsen-familien er et eksempel på hvordan en autoritær trenerstil, og sammenblandingen av rollen som far og trener i dette tilfellet gikk galt. Det kritikkverdige er snarere at treningen hele tiden har vært autoritær og basert på et trolig uforbeholdent stort psykisk press. De ble trent som om de var veddeløpshester, men er det ikke også det de er blitt og verden vil ha? Med idretts-Norges stilltiende godkjennelse, hyllest og underholdningsprogram for en trener som oppnådde nærmest mirakler. Gjert Ingebrigtsen fortjener bedre fordi det større fellesskapet bør vel så mye være med å betale prisen det koster å produsere verdensmestere i sportsindustrien. I dette tilfellet ble den kanskje for høy?

Astrologi – dataspråket i livets virtuelle virkelighet

For de astrologi-interesserte:
En podcast i regi av det danske bladet Stjernerne.

Hva er astrologi?
Hvorfor virker det?
Astrologi har alltid vært geosentrisk i praksis
Astrologi fra et flat jord perpektiv
Tropisk vs. siderisk zodiak
Astrologiens framtid m.m.