Farvel India

Hvis noe lurer på hvordan det gikk med turen til India, så kom jeg ikke lenger enn til Oslo. Der ble jeg stanset av et flyselskap som tar ære i kunne avvise passasjerer hvis de kan. Dette hadde de prøvd før og hadde en god rutine.

Tips ! Ikke å få passet ditt stjålet av Posten før du skal ut og reise.
Ikke få et visa basert på et stjålet pass du kun har kopi av. Ikke søk om nytt visa på grunnlag av ditt nye pass. Det blir avvist fordi det allerede er blitt gitt visa. Et visa til India er gyldig på et gammelt pass, hvis du også har det gamle passet med deg. Det blir jo litt vanskelig hvis dette passet er stjålet. En kopi av dette passet var ikke godt nok. Hva skulle jeg da gjøre når søknaden om et nytt visa på grunnlag et nytt pass ble avslått? Catch 22 kalles det.

Det er godt at Emirates Airlines stanser suspekte folk som prøver å lure seg inn i India, men aller mest for at de virkelig bryr seg om passasjerene.

Turen endte på indisk restaurant i Oslo, – det var det nærmeste jeg kom India denne gangen.

PS. Også en varm takk til BLS International Services Norway for å oppgi feil adresse på søknadskjemaet for visa. For å utstede visa på tross av avtale om å vente på nytt pass. Og for å kreve betaling for annen gangs søknad som ble avslått og ellers anbefaling om at dette nok ville gå bra.

Borgerlønn eller snyltelønn?

Det er barnsliggjøring og invalidisering å frata voksne ansvar overfor fellesskapet. Det er demoraliserende å senke pensjonsalderen til russetiden.

Da jeg var barn fikk vi ukelønn. Det var litt misvisende å kalle det lønn fordi det var ingen gjenytelser knyttet til denne utbetalingen. Pengene kom riktignok en gang i uken, men varte sjeldent lenger enn til nærmeste snopebutikk og neste kinoforestilling. Det ga en følelse av verdighet å være i besittelse av egne penger og fritt kunne ta del i forbrukersamfunnet. Denne ordningen vil nå enkelte politiske partier innføre også for voksne. Venstre, Miljøpartiet de grønne og Rødt tilslutter seg idéen om borgerlønn. Nå skal det testes ut i Bergen.

Mange faller utenfor arbeidslivet og havner på ulike former for offentlige hjelpetiltak. Så lenge NAV har penger på konto havner de ikke på gaten slik det skjer for stadige flere i USA og begynner å skje også i Europa. Norge har et forholdvis finmasket sikkerhetsnett og har fortsatt en velferdsstat. Mange finner det likevel nedverdigende å gå spissrotsgang i offentlige korridorer for å kvalifisere for økonomisk hjelp.

Særlig rammer det dem med litt diffuse diagnoser og lave ambisjoner om å delta på arbeidsmarkedet. Her treffer disse partiene godt velgerne sine og det vekker begeistring å gi felleskapets utstrakte hånd et nytt navn. Ingen skal føle seg som tapere, mindreverdige eller annen rangs borgere. Med borgerlønn kan alle delta med samme verdighet på likefot med andre lønnsmottakere.

Den eneste forskjellen er at det kreves ingen gjenytelser for borgerlønn. Det er et fast grunnbeløp til alle. Det skal være til å leve av og dekke nødvendig livsopphold. Da blir det opp til hver enkelt om de vil nøye seg med denne form for pensjon, eller om de vil ha en jobb med større inntekt. For arbeidsledige som gjerne vil ha en jobb eller dem med kroniske sykdommer og opplagt kvalifisert for samfunnshjelp spiller det liten rolle hva denne hjelpen kalles. Borgerlønn passer best for dem som ellers er sunne og friske og heller vil bruke tiden sin på noe mer spennende enn en jobb som tar det meste av dagen. De fleste andre vil forgå av kjedsomhet og ende opp i sofaen om de ikke har en jobb å gå til og kan delta i fellesskapet.

Slik sett kan borgerlønn virke harmløst og kun et spill om ord, men det er mer alvorlig fordi det er et utrykk for verdier. Det legitimerer å nyte uten å yte. Det er et naturstridig. Selv dyr må gjøre en innsats for å overleve. Det er barnsliggjøring og invalidisering å frata voksne ansvar overfor fellesskapet. Det er demoraliserende å senke pensjonsalderen til russetiden.

Det er andre argumenter i omløp. Borgerlønn reduserer administrasjonen av sosiale tjenester. Mange vil dermed miste jobbene sine og enda flere havner på borgerlønn. Det vil kun øke skattene for de som fortsatt er i jobb. I Finnland da de en kort periode forsøkte seg på borgerlønn steg skattene med 30 prosent.

I nær framtid vil vi ikke jobbe lenger, men kun være forbrukere hevdes det, fordi stadig flere jobber blir overtatt av roboter. Økt teknologi har i liten grad gitt oss mer fritid. Folk jobber fortsatt det meste av dagen. Vi produserer bare mer. Grunnen til dette ligger i Marx forståelse av verdiskapning. Profitt som eierne av produksjonsmidlene lever av skapes ut fra merverdien av de ekstratimene ut over lønnsutgiftene til arbeiderne. Høy sysselsetting er derfor motoren i vårt økonomiske system. Stanser den, havner alle på borgerlønn. Men uten kjøpekraft, fordi butikkene er stengt.

Hipp hurra for de rike !

Det er delte meninger om den årlige kavalkaden i forbindelse med skattelistene. Tradisjonen tro slår Aftenbladet igjen på stortrommen for å opplyse hvem som har klatret høyest på statuspyramiden av økonomisk suksess. Noen har surfet på oljealderens konjunkturbølge og nådd dit gjennom smart og hardt arbeid, andre gjennom flaks og arv. For noen er dette en ære og et minneverdig øyeblikk på samfunnets seierspall hvor det eneste som mangler er nasjonalsangen. Andre ser på det med forakt og de fleste som står på listene vil helst ikke stå der i det hele tatt.

Det er godt at fellesskapet kan følge med. Det ville neppe redusere avstanden mellom rike og mindre rike, men kan i hvert fall oppmuntre til å stemme på de partiene som vil øke skattene og jevne ut økonomiske forskjeller. Derfor var aviser på venstresiden den gang avisene hadde sterkere partitilknytning, mer ivrige i å presentere skattelistene enn på borgerlig side. Det var et politisk virkemiddel, et utrykk for pressemaktens korrigerende samfunnsoppdrag og en håndhevelse av Janteloven, slik at forakten overfor rike naboer ikke skulle være ubegrunnet.

Derfor likte vi ikke disse listene i vår familie fordi vi tidvis stod på dem. For oss var dette en form for kikking inn gjennom soveromsvinduet og en krenkelse av privatlivets fred. Penger var nemlig ikke noe vi snakket om, – det var bare noe man hadde. Å snakke om penger var uanstendig og nesten en form for blotting. Med Freud i bakhodet er det nok en symbolsk sammenheng mellom penger og kjønnsorganer. Begge har for de fleste stor verdi, opptar manges tankeliv og er midlene som trengs for å oppnå nytelse og tilfredstillelse. Begge er obskønt og vulgært å vise fram i utide. Unntaket overfor utenforstående er naturlig nok leger og helsepersonell, men de har taushetsplikt. En plikt vi mente skattemyndighetene i anstendighetens navn, også burde ha, og ikke drive med denne form for økonomisk porno.

Det mest primitive med denne årlige blottleggelsen og sammenligning av hvem som har de største økonomiske midlene er ikke stolthet, forfengelighet, skam eller bluferdighet, men det viser så tydelig hva vi som fellesskap, kultur og samfunn regner som vår største verdi. I valget mellom naturen og arbeidsplasser og penger, taper naturen hver gang. På tross av teknologiske framskritt er vi fortsatt et slavesamfunn hvor døgnets viktigste timer brukes til å tjene til livets opphold. Hele livet fra vugge til grav er innrettet rundt penger. Det er lett å måle, fordi penger er det vi bruker det meste av vår beste tid på.

Når denne idrettskonkurransen i økonomisk suksess er førstesidenyheter og slås stort opp i dagevis viser det kun hvor fattige vi er blitt. Før vi ble så rike i dette landet var det helt andre verdier som gjorde oss store og ingen av dem kunne kjøpes for penger. Personer fikk autoritet, aktelse og respekt i kraft av personlighet og karakter. Ærlighet, medfølelse, selvdisiplin, viljestyrke, selvoppofrelse, solidaritet, mot, rettferdighet, dyktighet, visdom, vennlighet og toleranse var verdier som gjorde dem rettskafne. De var forbilder ungdom og den oppvoksende slekt kunne se opp til og strekke seg mot. En slik kultur vokser. En kultur med penger som mest sentrale verdi degenerer i dekadanse og har ingen framtid. Derfor er det trist når Aftenbladet hyller de rikeste blant oss som om de er folkehelter.

Nok en gnistrende bok fra Rose Tremain

Imponerende hvordan en kvinne kan sette seg inn i hvordan det er å være en engelsk 13 år gammel gutt. Overgangen fra barn til gryende ungdom full av selvrefleksjon, undring, forvirring, lengsler, drømmer, håp og sex naturligvis beskrives delikat, følsomt og med en eksplosjon av fantasi og kreativitet. Alt vevet inn i en varm sommer i Paris hvor en ung gutt hakker seg ut av skallet fra barndom til å finne seg selv.

I det hele tatt, hennes forfatterskap oser av så mye menneskelig innsikt og dybde at en blir helt målløs. Favorittsetning fra denne boken som en kommentar til Vietnamkrigen: «We’re not just in a war we dont’t undersrtand. We’re in a life we don’t understand.»

Rose Tremain sier hun skriver om det hun ikke vet. Å skrive en bok for henne handler om å utforske nye territorier og oppsøke steder, liv og skjebner for å lære dem å kjenne. Med på reisen følger leseren som gratispassasjer, hvis en ser vekk fra hva det koster å kjøpe bøkene og tiden anvendt for å lese dem. Derfor spenner også hennes forfatterskap så vidt og over så mange ulike tema. Når hun også er sterkt på historiske romaner er spennvidden nokså ubegrenset. «She is one of the finest writers in English», skrev Daily Telegraph.

 

En thriller om Reiulf Steens politiske og personlige liv

6 dager tok det å pløye seg gjennom den 670 siders biografien om Reiulf Steen. Dette er så drivende godt fortalt at film som vanligvis opptar meg på kvelden ble ofret til fordel denne mursteinen av en bok. Anmelderne har ikke uten grunn jevnt over trillet seks på terningen til Hans Olav Lahlums biografi over en dynamisk politiker i en dramatisk politisk tid i Norge fra 1950-tallet og fram til årtusenskiftet.

Reiulf Steen oppfyller litteraturens kriterier på en tragisk person, – en som vil gjøre det gode og krones med suksess, men likevel møter katastrofen og avgrunnen. Det er de store kontrastene mellom suksess og nederlag, mellom seier og tap som gjør denne detaljbeskrivelsen av et politisk liv så dramatisk og fascinerende. Forfatteren viser både politikeren og mennesket og tegner et portrett av en sammensatt og kompleks person gjennom en lang berg- og dalbane av et liv med atter nye oppturer og nedturer. Totalt sett åpner det hjertet av medfølelse og en påminnelse om å være forsiktig med å dømme andre før en har gått i deres sko. Selv om dette er sko litt for store for de fleste.

Det kan virke som Hans Olav Lahlum trekker på sine talenter som krimforfatter når han i et strengt historisk verk klarer å gjøre det så spennende. Til og med humoristisk med hans evne til å trekke inn de rette poengene til riktig tid, eller god timing som et viktig element i god humor.

For 449 kr er dette veldig rimelig for så mye god, lærerik og innsiktsfull underholdning. En varm takk til forfatteren for å ha nedlagt et formidabelt arbeid. Boken anbefales. Terningkast syv.

Hans Olav Lahlum:
Reiulf Steen
Historien, triumfen og tragediene
670 sider
Cappelen Damm 2019

Setter sex fotspor?

Våre hjemlige sexperter var raskt ute med å dømme vår nye hoggestabbe sjaman Durek nord og ned for hans påstand om at sexpartnere etterlater visittkort. Dem som leter etter fingeravtrykk, fysiske arr eller andre elefantspor i leverposteien har selvsagt all grunn til å gapskratte. Men fra perspektivet av en utvidet anatomisk forståelse har sjamanen faktisk rett. Dersom menneskekroppen er en maskin slik filosofen Descartes i sin tid foreslo er sjamanen selvsagt en idiot. Da er jo sex bare rent mekanisk, og med tilstrekkelig olje i maskineriet er det kapasitet til å ta i mot som mange sexpartnere som helst. Men er sex virkelig bare fysisk?

For hardkokte materialister og andre vitenskapsfundamentalister blir dette litt som forsøke å beskrive en datamaskin til noen som lever i steinalderen. Å være menneske er imidlertid noe langt mer enn å være i besittelse av en fysisk kropp. Vi har tanker, følelser, vilje, håp, drømmer, hukommelse og bevissthet. Et menneske er ikke et objekt eller en ting, men alle har en subjektiv tilstedeværelse som skiller seg fra et brød, en stol eller en maskin. Det gjør oss genuint til mennesker, ansvarlige for våre handlinger og med evne til å velge. Kroppen er egentlig bare transportmiddelet for den opplevende oppmerksomheten eller subjektet, slik en bil er det for sjåføren.

Den fysiske kroppen er et energifelt og i tillegg finnes det flere «kropper» på stadig finere nivåer. Ut over den fysiske kroppen finnes et subtilt elektromagnetisk energifelt med et omfattende informasjonssystem som kroppen umulig ville fungert uten. Det vil være som en datamaskin uten programmer. Det kalles det eteriske legeme og har sin egen komplekse anatomi. Punkter og energibaner anvendt i akupunktur og chakraene i yoga hører til dette feltet. Det kan fotograferes med såkalt kirlian-fotografi, det kan ses av synske i form av aura og det kan rent faktisk måles vitenskapelig. Det er dette informasjonsfeltet som husker alle seksuelle opplevelser og påvirkes positivt eller negativt av det.

Alle husker sitt første kyss. Opplevelsen gjorde så sterkt inntrykk at det sitter for livet. Det etterlater hukommelsesspor i psyken slik minner lagres på en harddisk. Slik «bytes» er fysiske lagringsenheter i en datamaskin, er minner også fysiske objekter. De lagres i nervesystemet, kroppen og særlig i det eteriske legemet. Slik harddisken må renses fra tid til annen gjelder det også for vårt eget energilegeme. Vi har ikke sex med hvem som helst fordi vi vet hvor dypt det forbinder oss til et annet menneske. Interaksjonen med et annet energifelt i så stor grad av intimitet og minnene fra seksuelle opplevelser fester seg i psyken og i energilegemet. Spesielt om disse opplevelsene har vært traumatiske, eller kjærlighetsforhold har forvandlet seg til noe en helst vil glemme, kan det være nødvendig å rense ut gjennom alenetid, refleksjon, tilgivelse, aksept, meditasjon eller terapeutisk hjelp.

Med den overeksponeringen og ofte lemfeldige omgangen mange har til sex er det på tide med en dypere forståelse. Ekspertene blottlegger bare sin egen naivitet og manglende forståelse ikke bare av sex, men av hva det vil si å være menneske. Det er trist med en så vulgær selvoppfattelse som tyter ut av vitenskapens templer og bedehus og gjør mennesket til endimensjonale maskiner, mens vi er flerdimensjonale bestående av både kropp, sinn og ånd, med omfattende implikasjoner for identitet, – og forhold til sexpartnere.

Vin må bli mer tilgjengelig

MIN VILJESTYRKE egner seg ikke til å ha vinkjeller. Derfor er jeg avhengig av kort avstand til Vinmonopolet. I et land hvor langtidsplanlegging ikke er en naturlig del av drikkekulturen er lang bilkjøring samt trange åpningstider en effektiv bremse for å modere alkoholinntaket i befolkningen. Tatt i betraktning at summen av lastene sies å være konstant er effekten av dette at mange drikker mer øl enn vin. Men vi lever ikke i vikingtiden lenger og selv om øl er en tradisjonell drikk har mer kulturtilbud, høyere levestandard, utdanning og større kontakt med omverden utviklet smakssansene og ført til at nordmenn flest nå nyter mer vin.

DA MINE DRIKKEVANER er mer impulsive og sporadiske ender jeg oftest opp med øl som en hyggedrikk, mest på grunn av dårlig planlegging og for lang avstand til Vinmonopolet. Dette har begynt å bekymre meg for i følge ekspertene er vin sunnere enn øl. De sier man blir tykk av å drikke øl. Dette på grunn av høyt innhold av karbohydrater, høy glykemisk indeks som sender insulinproduksjonen i været, gluten som er tungt fordøyelig og videre forekomst av østrogen som finnes naturlig i humle. Om ikke lav sædcellekonsentrasjon som følge av dette kvinnelige veksthormonet er ille nok, kan det også føre til at menn utenom ølmage kan utvikle bryster, i tillegg til at de etter et par glass øl ikke kan kjøre bil.

VIN DERIMOT er laget av solmodne druer, inneholder gjennom organisk gjæring gunstige bakterier for tarmfloraen og rikelig med antioksidanter som styrker immunforsvaret. Det skal kunne bremse aldringsprosessen i hjernen i følge nyere forskning og generelt ha vitaliserende og gunstige effekter på helsen. For eksempel levde min bestefar en gang på 1800-tallet i tre uker kun på rødvin, ordinert av legen naturligvis, for å kurere tyfus. Han ble frisk.

SÅ NÅR KARI OG OLA setter seg ned foran peisen om kvelden etter en lang dag, hun med ost og kjeks og rødvin i glasset og han med chips og øl, er nok Karis alternativ langt det sunneste. Minst skadelig er vel riktigere, for alkohol er nok ikke helt bra for helsen, men snarere en belastning og gift for kroppen. Selv om alkohol i moderate mengder har sine lyse sider ved å løfte humøret, roe nervene og gir mange en tiltrengt avslapning når helgen senker seg og utsikten og fuglesangen på terrassen kan nytes i silkerusens milde bedøvelse.

MED DAGENS STRESSNIVÅ vil mange lidelser utvilsomt øke uten en slik sikkerhetsventil tilgjengelig for befolkningen, hvilket de fleste mislykkede forsøk på forbudstid og nasjonal tørrlegging burde være gode nok eksempler på. De fleste samfunn har ulike former for rus. Vi har alkohol. Det må vi leve med selv om skadevirkningene er store og mange dør av det. Utallige liv, hjem og familier er blitt ødelagt av alkohol, men vi kan ikke forby alt som er farlig. Kontroll og begrensning er tiltakene i en fornuftig rus- og alkoholpolitikk.

I VALGET MELLOM ØL OG VIN vil det likevel være ønskelig at vin er minst like tilgjengelig. Det vil være bedre for den generelle folkehelsen. De sier ikke uten grunn Avotre santé, som betyr, For din helse, når de skåler i Frankrike. Det vil neppe føre til økt alkoholinntak, men kun endret forbruksmønster. Økonomisk vil de privateide bryggeriene tjene mindre og staten mer.

FOR Å KUNNE NYTE et glass vin i solveggen på hytten min på Ogna må jeg kjøre enten til Nærbø eller Egersund, begge over en halv time hver vei. I våre moderne tider er det neppe kommunestyrene som er korken for vinmonopol på tettsteder som Varhaug, Undheim, Vigrestad, Brusand, Sirevåg og Hellvik. Det er snarere Vinmonopolet som er flaskehalsen og fortrekker sentralisering og få utsalgsteder. Det gjorde også Postverket inntil de fikk idéen med Post i butikk. Hva med at Vinmonopolet følger etter med samme konsept med Pol i butikk, eller i det minste vin i butikk?