Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Ari-Behn_imageDet etterlyses større åpenhet om selvmord. Skal vi først ha åpenhet må vi tillate alt hva vi tenker og føler.

Ari Behns selvmord utløste kollektive sorgreaksjoner på nivå med rosetogene etter 22.juli. Sorgen inneholdt også tragedien, fortvilelsen, meningsløsheten overfor alle som tar sitt eget liv. Det var en hyllest til livet og sendte et budskap til andre som tenker på det samme om at vi bryr oss om hverandre. Det var en sterk markering hvor mye vi verdsetter livet, og hvor smertefullt det er når dem vi er glad i blir revet fra oss. Det ble en spesiell jul og nyttår hvor bisettelsen 3.januar var et viktig kollektivt ritual i ånden av medfølelse, aksept og forståelse.

I tidligere tider var det stor skam og fordømmelse knyttet til selvmord og begravelsen skjedde i stillhet utenfor kirkegårdene. Det var ingen sympati, medfølelse eller forståelse den gang. I dag gjør vi det omvendt. Det er tegn på et varmere og mer humant samfunn vil mange mene. Hva Ari Behn gjaldt var det ingen grenser for hvor mye vakkert som kunne sies om han. Hvor mye ære hans bortgang ble gitt og hvor mye sympati som ble skjenket overfor alle i lignende fortvilte situasjon som ham.

Det er tankevekkende hvordan samfunnets holdning til selvmord har gjennomgått en slik total reversering i løpet av de siste 100 år. I gamle dager var det ikke lov å utrykke sympati overfor selvmorderen, men kun fordømmelse. I dag er det ikke lov å uttrykke fordømmelse, men kun sympati. Det er noe ulikevektig over disse ytterpunktene fordi begge posisjonene tillater kun den ene siden av følelsesspekteret. Hva mange tenker og føler overfor et selvmord befinner seg nok et sted midt i mellom. Det er ikke åpenhet hvis sinne og aggresjon skal fortrenges, feies under teppet og vi later som om det ikke finnes. Det var derfor positivt at Maud Angelica Behns enestående tale også inneholdt en antydning til kritikk i hennes klare budskap om at det alltid er en utvei. Og dem som tror at det er bedre å gå bort, tar så innmari feil.

Jeg var sammen med min fetter som var en nær venn, dager innen han begikk selvmord i en alder av 28 år. Jeg er ikke ærlig overfor meg selv om jeg ikke innrømmer at mine mest dominerende tanker og følelser var sammen med min sorg og oppgitthet, også var sinne og fordømmelse. Hvordan kunne han gjøre noe så dumt? Hvordan kunne han etterlate så mye skyldfølelse og skam overfor sin foreldre og nærmeste? Hvordan kunne han være så sta og kun se pilleglasset som eneste mulighet, når det alltid finnes en utvei?

Vi må også lytte til kommentarfeltene i sosiale medier fordi de utgjør samfunnets underbevissthet. Det nytter ikke å fortrenge disse kreftene og opprettholde en moralsk fasade slik en i tidligere tider undertrykte seksualitet. De etterlatte etter selvmord må ikke påføres skyldfølelse om de har andre følelser og tanker enn positive, fordi etter et selvmord er det for mange naturlig også å føle sinne.

Vi må ikke bli så lammet og bedøvet av frykten overfor døden at vi hyller oss inn i en sky av sympati, medfølelse og forståelse og gi selvmord status som en ærefull og verdig måte å avslutte livet. Det skjedde med Ari Behn og med en kollektiv fortregning av det mange mente og følte, men ikke våget å si.

Alt har to sider, både positive og negative. Det er ensidig bare å se på den ene siden. Det gjelder også selvmord. Refleksjoner og ytringer i kjølvannet av dette som kun kan se den ene siden forsterker denne fortregningen og bidrar ikke til åpenhet.

Den største antidoten til selvmord er å gjøre det tydelig at det er godt å være til. Livet kan være kaotisk og stormfullt, men i orkanens øye av min egen væren og oppmerksomhet er det alltid fred og stille. Selvmord gjøres rent faktisk av kjærlighet til seg selv, i et misforstått håp om å få det godt, hvis bare smerten, depresjonen og håpløsheten kan forsvinne. Vi har noe å lære av den eldste holocaust overlever Alice Herz-Sommer (1903-2014) som sa; «selv det onde er godt». Det er nemlig grunnleggende godt å være til, å bare være, uansett hva som skjer fordi min natur er kjærlighet. Bare se på små barn og gleden som lyser ut av øynene deres, helt uten grunn. Vi må forstå livet og oss selv bedre, fordi selvmord er dypest sett en misforståelse, noen som nekter å skifte mening, fordi det finnes alltid en utvei.

Logo_poesi

Suicide

Årsakene til selvmord går dypere enn at vi må ta vare på hverandre. Bli rausere mot outsidere og de annerledes tenkende. Forlenge de sosiale antennene ut over TV-kroken med et større sosialt nedslagsfelt i den virkelige verden og ikke bare gjennom en skjerm. Vi må se på de dramatiske endringene av verdier samfunnet og kulturen har gjennomgått i et 500 års perspektiv og særlig i velstandsperioden fra siste verdenskrig og fram til i dag. Vi må se på hvordan disse endringene av verdier har påvirket vår selvoppfatning, familien, sosiale institusjoner, samfunnet og våre liv.

Vitenskapen og den teknologiske revolusjonens enorme velstandsøkning kommer likevel med en høye pris. Den har innført en ny religion med daglig ofring på alteret for økonomisk vekst hvor penger er blitt vår mest sentrale verdi. Vi har fått en ny skapelsesberetning, virkelighetsoppfatning og et nytt materialistisk evangelium basert på en verden uten mening. Introduksjonen av Big Bang, forøvrig oppfunnet av en prest, er den allment aksepterte oppfatningen at livet er en tilfeldighet. Gjennom en eksplosjon for 13,7 milliarder år siden oppstod livet. Alle naturlovene ble installert sammen med all energien i universet. Gjennom tilfeldige mutasjoner av prøving og feiling oppstod evolusjonen og fra apekattene kom mennesket. For at dette skal kvalifisere for vitenskap må det bekreftes empirisk. Når det mangler er dette ikke er vitenskap, men vår tids moderne mytologi eller kvasi-religion. Det folk flest tror på.

Gjennom de siste 500 årene er kristendommens virkelighetsoppfatning faset ut til fordel for dette kvasi-vitenskapelige verdensbildet. Med det forsvant det idealistiske perspektivet av en intelligent åndskraft som skapende prinsipp. Med i dragsuget fulgte de etiske verdiene knyttet til De ti bud, Det nye testamentes kjærlighetsbudskap og Jesus som åndelig ideal og frelser. Dette fundamentet på tross av dogmatiske begrensninger, pietisme og motstand mot kritisk tenkning, hadde likevel en solid forankring i verdier av godhet, nestekjærlighet, toleranse og tilgivelse. Å være gode mennesker for hverandre og overfor vår skaper ga livet mening, retning og mål. Når dette verdigrunnlaget fjernes er mennesket sin egen lykkes smed og dømt til et liv i bunnløs ensomhet. Alt vi har tilbake er et post-moderne evangelium av meningsløshet, tomhet og kaos med en direkte innflytelse på kunstnere, litteratur, musikk, kultur, samfunn og på selvmordsstatistikken.

De siste hundre årenes religionskritikk har vært så knusende at det har gjort kristendom til en interesse for de spesielt interesserte. Nå trenger vi en kritikk av den minst like dogmatiske troen på vitenskapen. I middelalderen var Gud, engler, djevler og demoner ikke noe folk trodde på. Det var en realitet. I dag har dette kvasi-vitenskapelige verdenbildet havnet i samme uangripelige posisjon med total immunitet mot all kritikk. Big Bang, evolusjon, gravitasjon og heliosentrisme er ikke noe vi tror på. Det er en realitet. Ingen i en av ansvarlig samfunnstilling kan stille spørsmål ved disse fire grunnforutsetningene uten å bli latterliggjort, angrepet og miste jobben. Dette er like tabubelagt som å stille spørsmål om Guds eksistens i middelalderen. Vi er i dag akkurat like religiøse som vi alltid har vært. Vi har bare en annen religion, og med langt mer destruktive konsekvenser enn den vi hadde.

Slik kristendommen og kirken i middelalderen og tidligere tider kontrollerte alle nivåer av samfunnet gjennomsyrer i dag vitenskaps-ideologien på samme gjennomgripende måte. Utdanningssystemet, medisinindustrien, massemedia, film- og underholdningsbransjen, kulturlivet er infisert og programmerer hvert enkelt individ i sin identitet med det grunnleggende budskapet av en verden uten mening. Kristendommens syndsbegrep resirkuleres i en ny stakkarsliggjøring og nedverdigelse av mennesket som et ubetydelig støvkorn i universet, nedstammet fra apene og oppstått ved en ren tilfeldighet.

Effekten på musikklivet og filmindustrien er spesielt merkbar med en systematisk grenseflytting av sex og vold til et nivå av nærmest ufølsomhet over for destruksjon og død, og med attraksjonen mot selvmord stadig nærmere. Hva med å se på sangtekstene som tyter ut av den sentralt kontrollerte musikkindustriens superstjerner. Eller hør på den groteske tung-rocken ungdommen ramponerer trommehinnene sine med, hvor selv i helvete spilles ikke så jævlig musikk. Se på tatoveringsmoten av dødssymboler. Se på hvordan vi behandler dyrene. Se på hvordan vi ødelegger og forsøpler naturen. Se på vår bloddryppende historie hvor vi knapt har gjort annet enn å drepe hverandre gjennom de siste par tusen år. Se på hvor mye død og destruksjon vi omgir oss med, og hvor mye vi egentlig dyrker døden fremfor livet. Er det rart mange begår selvmord?

En reversering må gå tilbake til valg av verdier. Vi trenger ikke gjenreise kristendommen, men hente de kjerneverdiene som gikk tapt. Vi kan gjerne gå tilbake til Edens hage da vi spiste av kunnskapens tre og fikk fornuft, og hva denne symbolske historien har å fortelle oss. Med denne fruktspisingen forlot vi dyrenes instinkter og fikk vår egen vilje. Dermed ble vi kastet ut av paradis og måtte klare oss selv og det gikk ikke særlig bra. Fornuft er fortsatt vår største styrke og den må brukes til å forstå hvem vi er, hva verden er og finne livets sanne mening. Vitenskapen stiller de rette spørsmålene, men gir feil svar, fordi det overses å inkludere hvem som stiller spørsmålene. Erkjenn deg selv er nøkkelen til livet gåte. Det er veien å gå for å finne mening og oppheve fremmedgjøringen vi i dag har overfor naturen og oss selv.

Logo_poesi

1-in-10-people-have-had-a-near-death-experience-according-to-a-new-survey

Det er naturlig å vise respekt, sympati og sorg overfor de døde og etterlatte. Men når sorgen har lagt seg over Ari Behns bortgang og det inviteres til større åpenhet om selvmord må dette ikke bare være ord, men også villighet til å se på alle sider ved depresjon og selvmord, – også de negative. Vår frykt og maktesløshet overfor døden utløser ofte en emosjonell lammelse og særlig når kjente personer dør. Sorgen mange kjenner på kommer fra en glede over livet, med oppgitthet og frustrasjon over at det en gang blir tatt fra oss. Det er en dyp respekt for livet som utløser ofte en kollektiv landesorg når kjente personer går bort.

Derfor sitter det dypt inne ikke å snakke stygt om de døde, med ofte stor kontrast til slik vi omtaler de levende med fortsatt evne til å forsvare seg. Det er som døden gir immunitet mot all kritikk og deres liv skal minnes med ære, selv om det ikke var særlig ærefullt. Det er noe uekte over den skjønnmalingen og ensidige fremhevelsen av et menneskes positive sider i omtale av de døde og typisk for norske nekrologer. Skal vi først ha åpenhet, bør vi også ha større realisme.

Dersom Ari Behns selvmord senker terskelen for andre til å gjøre det samme er det svært uheldig. Dersom selvmord skal fremstå som en ærefull og modig handling fra en person som våget å se livets meningsløshet i øynene og ta konsekvensene av det, er det et syn vi bør ta sterkt avstand fra. Allerede er krisetelefonene landet over blitt nedringt. Forfattere har tidligere glorifisert selvmordet med tydelige utslag på selvmordstatstikken.

Ari Behns forfatterskap inneholder flere slike elementer og med avslutning i sin siste bok «Inferno», om at han ville dø og planla å ta farvel med alle. At det ble 1.juledag, den helligste dagen i året, når vi feirer lys, håp og en verdensfrelser, kan virke nærmest som en dramatisk avskjed i protest og et eksentrisk forsøk i en religiøs høytid å gjøre seg til en slags kunstnerisk martyr. Det er mulig dette er å trekke det for langt, men dette var neppe en desperat impulshandling, men virker planlagt og veloverveid.

Depresjon kan være en lidelse så mørk og tung, og umulig å forestille seg uten å ha opplevd det selv. Det er likevel grader og det skal mye til å synke så dypt at en ikke lenger kan ta ansvar for sine handlinger. Ari Behn kan ha hatt sine grunner vi ikke kjenner til for å ta sitt eget liv, men det skal svært mye til at de veier opp mot den lidelsen han påfører sine nærmeste og sine tre barn på 11, 14 og 16 år. Skal vi først ha åpenhet om selvmord må det også kunne tillates sinne og ta avstand fra hva som fremstår som en dypt uansvarlig handling.

Det sender et feil signal å omtale Ari Behn som en helt, diskutere begravelse på statens regning, gå i fakkeltog og føre til endringer i statsministerens nyttårstale. Selvmord er et stort samfunnsproblem, og det er ikke nok med velmenende ord om å ta bedre vare på hverandre. Selvmord må ikke gis status som noe attraktivt og meningsfullt, – men snarere fremheve viljen til å leve og at livet er grunnleggende godt, det er derfor det er så uendelig trist å miste det.

Life

Ari Behns selvmord kan ha større konsekvenser enn sjokket og sorgen han etterlater for sin familie og ikke minst sine døtre på 11, 14 og 16 år. Han kan i kraft av sin rolle som kjent kunstner bli et eksempel for andre. I hans siste bok Inferno avslutter med løftet om at han vil begå selvmord. Valget av 1.juledag hvor vi feirer lyset, håpet og at en frelser er født kan virke som en symbolsk protest. Allerede dagen etter ble landets krisetelefoner nedringt. I verste fall har han skapt et pessimistisk og destruktivt bilde av at livet ikke er verdt å leve, og det mest fornuftige er å ta sitt eget liv. Dette har kunstnere gjort før ham og med klare utslag på selvmordstatikken. Det er naturlig å møte dødsfall med sympati og forståelse, men når sorgen har lagt seg, bør Ari Behns selvdestruktive og uansvarlige handling møtes med et sterkt forsvar for livet.

Det burde være meningsløst at livet skulle fortjene et forsvar. Alle elsker å leve. Det er godt å leve. Selv det minste håp av liv klamrer vi oss til fordi å være til er grunnleggende godt. Selvmorderen er ikke noe motbevis fordi selv å ta sitt eget liv gjøres av kjærlighet til seg selv. Alle våre handler gjør vi fordi vi vil ha det godt. Så mye elsker vi oss selv. Selvmorderen gjør det samme, og tror at ved å fjerne håpløsheten, depresjonen og de tunge følelsene så vil smerten gå over og de kan få det godt. Det er dessverre en mental kortslutning og løser ingenting. Det eneste selvmorderen oppnår er at de ikke lenger har en fysisk kropp.

Eksistens og væren opphører ikke når kroppen dør. Strømmen opphører ikke bare fordi en lyspære ryker. Det er ikke kroppen som gjør oss til menneske. Et menneske er et subjekt og ikke et objekt. Et brød er et objekt med lokalitet i tid og rom. Det kan deles i to og gi to halve brød. Et menneske derimot kan miste både armer og bein, men er fortsatt et helt menneske. Det er åpenbart og selvfølgelig at jeg vet jeg eksisterer og er bevisst. Det er den jeg er. Eksistens og bevissthet er ikke et objekt. Det har ingen lokalitet i hjernen, det eksisterer ikke i tid og rom. Det har ingen begynnelse eller slutt. Det bare er. Dette vet vi innerste inne, men gjør den misforståelsen at vi tror vi er den fysiske kroppen, men som kun er transportmiddelet som en bil er det for sjåføren. Å kvitte seg med bilen, fjerner ikke sjåføren. Eksistens går det ikke an å bli kvitt. Det har ingen begynnelse, ikke-eksistens finnes ikke, slik verdensrommet ikke har noen slutt. Livet er en bevissthetstilstand.

Livet er godt å leve fordi kjærlighet, eksistens og væren er min natur. Vi ser det i små barn. Da lyser livskraften og gleden spontant ut av dem uten noen grunn, fordi de har enda ikke blitt overdynget av tankemønstre av lengsler, behov og frykt som forteller oss at vi mangler noe. Det begrenser oss i forestillingen om at vi er en bestemt person med en alder, kjønn, personlighet, tanker, følelser, historie, relasjoner, utdannelse og et sted å bo. Slik slavene i Platons hule satt lenket til gulvet i livets kino er vår oppgave å bryte uvitenhetens lenker om oss selv, vandre ut i lyset og bli fri. Slik solen alltid skinner bak skyene, er vår natur alltid lys. Skyer kommer og går i livet. De må takles, aksepteres og vite at etter regnvær kommer alltid solen tilbake.

Livet er en gave. Vi kan se på livet som å være på kino og det vises en ny film hver dag. Om natten når vi drømmer ser vi en annen type film. Og store deler av søvnen har vi en pause fra alle opplevelser i en tilstand hvor vi har det uendelig godt i fravær av opplevelser. Disse tre tilstandene av våken, drøm og dyp søvn er livet. Filmene i livets kino varierer og det spennende er at vi som i et dataprogram kan delta i filmen og påvirke den. Vi gis muligheter til å skape våre liv i en magisk verden med en ubegrenset mulighet for fascinerende opplevelser, til å lære av, forstå oss selv, forstå hvordan livets kino virker og nyte underholdningen.

Døden kommer til oss alle før eller senere fordi alt som har en begynnelse har en slutt. Kroppen dør, slik blader visner om høsten fordi livskraften renner ut. For min væren og eksistens finnes det ingen slutt, fordi det har ingen begynnelse. Det finnes ingen død. Det er hva selvmorderen vil oppdage alt for sent. Det er bedre å forstå det nå, og ta i mot livet og leve det til fulle.

9788202315597Med biografien om Axel Jensen leverer Torgrim Eggen et gnistrende og fargesprakende innblikk i liv og forfatterskap til en av etterkrigstidens mest sagnomsuste, forhatte og elskede kunstnere. Samtidig med et spennende gløtt inn i norsk motkultur og mange av den tidens sentrale skikkelser fra 1950-tallet og fram til vår tid.

Axel Jensen født i 1932 var 13 år gammel da 2. verdens krig sluttet. En blomstringstid lå for hans føtter.  Han var blant de første til å trå stier i upløyet mark få innen norsk kulturliv hadde gått før ham.

I gymnastiden slukte han det meste han kommer over av vestens tenkere og filosofer og tok på strak arm alt fra Homer til Nietzche og langt ut over pensum for ungdom på hans alder. Han stifter tidlig bekjentskap med Gurdjieffs lære. Det sender ham til asketiske ørkenopphold i Afrika og møte med en esoterisk og mystisk verden og påvirker hans gryende forfatterskap. Han henter mye stoff i Gurdjieffs okkulte verden. Når han dør som ateist er det likevel tvilsomt hvor mye han egentlig forstod av sin læremester.

Etter bøkene Ikaros i 1957 og Line to år etter, ble han nærmest genierklært. Store deler av forlagsbransjen og kulturekspertisen så for seg en ny Knut Hamsun. En litterær revolusjon stod for dør, med en ny skrivestil, nytt tankeunivers og en friere og mer musikalsk omgang med ord og uttrykk enn få andre før ham. Ikaros ble et nesten profetisk bilde på hans eget liv. Han fløy for høyt og da voksen i vingene smeltet av solvarmen, styrtet han i avgrunnen. Lite gikk etter planen med Axel Jensen, hvis det overhodet var noen plan.

Livet ble like improvisert, usammenhengende, normløst, psykedelisk og kaotisk som innholdet i bøkene, uten en samlende tråd eller tema, og dypest sett vanskelig å bli klok på. Litteraturens fanebærere var over seg av begeistring og overdøvet dem som snakket om keiserens nye klær. Han hadde ordet i sin makt og fløt mer på det stilistiske og språklig virtuose enn det innholdsmessige. Etter suksessromanene kom det lite. Med stipender på nivå med professorlønn, statlige kunstnerstøtte, store forskudd fra forlaget og arv, rant pengene ut i reiser, fest, dop og grenseløs livsførsel.

Så kom sykdommen. Han fikk den degenerende muskelsykdommen ALS. Innen et år ville han bli lam, etter tre år ville han være død. Litterært ble dette den mest produktive tiden inntil kroppen ikke klarte mer. Han var likevel alltid i bevegelse, alltid på en ytre eller indre reise. Til de fjerneste og mest eksotiske himmelstrøk, og transenderende indre landskaper LSD og andre rusmidler åpnet dørene til.

I ungdommen reiste han og en kamerat på rundtur i Afrika finansiert av å utgi seg for å tilhøre en oppdiktet eksklusiv internasjonal organisasjon regningene skulle sendes til. De reiste alltid på første klasse, i dress og elegant antrukket på hjemmelagde identitetskort og falske papirer. Det fungerte og hele reisen ble tilbrakt i sus og dus hvor andre satt igjen med regningen. Slik levde han stort sett det meste av livet, med høy sigarføring, store vyer og planer det ble lite av, alltid i pengenød, men med nok sjarm og overtalelsesevner til å få andre med på seilasen, samle opp stumpene og ta regningen til slutt. En Peer Gynt for vår tid, en lykkejeger og en ekte drittsekk.

Deler av hans litterære produksjon ble toneangivende for norsk motkultur. Den oppvoksende ungdomskulturen fant et nytt protestspråk og hva Sigurd Hoel lykkes med i Syndere i Sommersol på 1930-tallet, ble mer tidsriktig når Axel Jensen fikk gitt de samme temaene en ny og moderne vri. For mange var Axel Jensen en døråpner til en ny verden, større frihet og en sentral stemme for hele opprørsgenerasjonen på 1960-tallet og ut over. Mange ser på Axel Jensen av slike grunner som en viktig og toneangivende forfatter. På et personlig plan er nok skussmålene noe mer avdempet. Man kan komme langt i livet med sjarm og gode talegaver, og den kvinnene elsker går det som regel alltid godt.

Cappelen Damm
Oslo 2019
624 sider 

BokSjaman Dureks versjon av moderne åndelighet trenger å bli korrigert. Etter showet «Prinsessen og sjamanen»karakteriserte jeg ham som en kunnskapsløs, kvasi-religiøs vekkelsespredikant. Etter å ha lest boken var det betryggende å få det dokumentert skriftlig.

Hobby-sjamanisme
Med variasjonene av sjamaner fra urbefolkning verden over er det meningsløst å presentere sjamanisme som et felles begrep slik han gjør. Han låner bare navnet til sin rolle som selvutnevnt, pop-åndelig, selvhjelps-guru det i California går tretten av på dusinet. Han har like lite til felles med en autentisk tradisjonell sjaman som Donald Trump har med Mahatma Gandhi. Dette er main-stream selvhjelpsteknikker tilført en overflate av krystaller, indianerfjær, regnbuer og spesiallagde ord og uttrykk fra hobby-sjamanismens fantasiverden.

The Secret-evangeliet
Han resirkulerer manifestasjons-evangeliet fra boken The Secret, hvor du kan få alt du vil ha her i verden, bare du vil det tilstrekkelig, tenker riktig og anvender Durek-sjamanismens våpenarsenal av teknikker, såkalt «Spirit Hacking». Naive åndelige søkere elsker dette. Alle har nemlig bare ett problem her i verden: Du kan ikke alltid få det du vil ha. Dette er umodent og mangler forståelse for at verden styres av lover, og mirakler deles ikke ut i utrengsmål.

Selvbebreidelse og misunnelse
The Secret-evangeliet skaper skyldfølelse når ønskene ikke går i oppfyllelse. Når sykdom ikke lar seg knekke med positiv tenkning. Når badevekten står på stedet hvil, på tross av visualisering i ny bikini. Når bankkontoen skranter selv med en bunke pengesedler på alteret og daglig tegne dollartegn i luften slik «Spirit Hacking» foreskriver. Det ender ofte med selvbebreidelse og bekreftelse på nederlag og mislykkethet. I tillegg til misunnelse overfor dem som gjennom bøker og kurs selger sine suksesshistorier om hvor rike og lykkelige det har gjort dem.

«Black-out» og «Gaint-Age»
Durek-sjamanismens verdensbilde har innslag av populære konspirasjonsteoretiske forestillinger om mørke krefters kontroll av menneskeheten gjennom «The Matrix», tydelig inspirert fra filmene med samme navn. Videre er vi i et forstadium til dommedag eller «Blackout». For dem som omvender seg og blir Durek-sjamaner venter en lysende gullalder i «Giant Age». Her dundrer orgeltonene fra kristendommens skremselspropaganda i ørene. Klangen av velkjente ingredienser for sekter toner i bakgrunnen, mens sektlederen slår takten med sjamantrommen.

Det lukkede rom
Andre kjennetegn ved sekter godt representert er det lukkete rom med tykke kirkemurer mellom oss og de andre. Innad råder orden og kjærlighet, mot en ytre verden av kaos og fiender. I tillegg til å skape sitt eget språk slik Durek-evangeliet inneholder en lang rekke nye ord og definisjoner. En ordliste leseren innledningsvis presenteres for.

Bajas språk
Språkbruken er vulgær med «F-ordet» i alle sine varianter. Street-smarte uttrykksformer fra Los Angeles bakgater finner sitt eget kvasi-sjamanistiske bajas-språk og skiller seg fra normal språkbruk. Signaliserende passende politisk korrekt protest mot det bestående, opprør mot normer og sikkert slike trauste verdier som for eksempel det norske kongehuset.

Manipulasjon og kontroll
Enda et forstyrrende element er aggresjonen og nedlatenheten forfatteren retter mot alle dem utenfor hans lukkede paradis. Alle vår tids syndere som henger med nebbet, surfer endeløst på internett, er desperate etter «likes» på Facebook, leter forgjeves etter kjærligheten på datingsider, drukner sine sorger i alkohol og rus, er TV-slaver og lever sine miserable «Matrix»-indoktrinerte liv i hver sine bokser uten mening og innhold. Denne blandingen av aggresjon og ydmykelse i den ene hånden, og fagre løfter om lys og frelse i den andre, har vi hørt fra vekkelsespredikanter før. Dobbel-kommunikasjon av belønning og straff er kjent adferdsterapi og taktikk for å manipulere, skape utrygghet, forføre, – men mest av alt, kontrollere.

Religiøst sirkus
Å gi seg hen til Durek-evangeliet med tro og tillit vil kunne vekke begeistring, gi lys i øynene og by på en emosjonell beruselse og opptur helt på høyde med andre religiøse sirkus. 200 000 følgere på sosiale medier og over en million podcast-lyttere ser allerede ut til å ha kjøpt billett. Sirkusdirektøren har pop-stjerne status og tar ut utbytte i form av alle denne rollens privilegier av penger, sex, makt og berømmelse. Med en ekte prinsesse i manesjen kaster det utvilsomt ytterligere glans over forestillingen.

En kvasi-religiøs fantasiverden
Blåøyde og uerfarne som lar seg forføre har selv et ansvar for å utvise så dårlig dømmekraft. Det påhviler også Durek Verret et enda større ansvar ved å posere som åndelig veileder. Han bidrar snarere til villedning for seg selv og andre i kraft av manglende reell åndelig kunnskap og en høyst tvilsom personlig historikk. Durek-sjamanisme utgir seg for å være åndelig og frigjørende, men er i realiteten et forførerisk bedrag inn i en kvasi-religiøs fantasiverden. Han spinner et edderkoppnett, det kan være vanskelig å vikle seg ut av.

PS. Åndelig svindel for de lettlurte – Del 1

79920545_10218458903521469_1551202437669322752_n

It was a life changer when Ram Dass’ non-physical guide, Emanuel, asked him:
– Ram Dass, why don’t you try to be human?
– Hey, I have never thought of that
, he answered.
It made him spend less time on the meditation cushion, and devote him self more to service and karma yoga.
Although Ram Dass in his passing is released from being human, it is still a good question….

A bad and foolish idea
According to Nisargdatta Maharaj being human is a very bad and foolish idea. It is basically awareness limiting itself into the idea of being a body, and a person so and so. It is a mental prison where the bars are the imagination of the mind. Waking up from this dream, letting go of all concepts and labels and just be, – is freedom. Freedom from being this person that I think I am. Ram Dass often expressed it as a shift from being some-body to being a no-body. By being nothing, I become everything. From being limited, I become whole and complete, I lack nothing because I am everything. This is the enlightened state.

Bound to suffer
A person is a package of desires and fears kept together by memory. Desires being the memory of pleasant experiences, and fears the memory of bad ones. All life is about from this perspective is to get pleasure and avoid pain. This will always fail, because desires can never be fulfilled. Only temporarily as satisfaction, which never lasts, leaving behind the desire to experience it one more time. This is suffering. Not always to get what I want, – the essence of all human problems. Resulting in a constant conscious or subconscious feeling of limitation, cages in, isolated, alienated and separate from the world and everyone in it. A world which I fear as my enemy, and in which all efforts to control are limited and bound to fail. Making the world on a personal and collective level a war zone of violence. Everyone fighting each other to survive until death, – the ultimate defeat and tragic demise for all. And all that is waiting is getting on to the next birth, and so the wheel of samsara goes.

The world is in me
As awakened I am not in the world, but the world is in me. As awareness I am the world, as much I am my dreams at night, spun out of my own consciousness. The world is the body of the mind. I am unaffected by the world, as much I am unaffected watching a film or a dream. Awareness is free form desires and fears. Awareness is who I am. From this perspective I still live a seemingly human life, but the ego, mind and body are seen as objects and takes care of themselves, as the rest of all the natural processes in the body-mind-complex. It is just nature and life unfolding living itself. Life is accepted in its totality, from a perspective of no desires and fears, – of no preferences, acting from a place of true love, which is my own true essence.

Beyond the mind
The enlightened state is not of the mind. It is not possible to think oneself to enlightenment, equally as one cannot force oneself to fall a sleep. Awakening is not an act of will, it is a state beyond the mind. All one can do is to prepare for it to happen. Sadhana and spiritual practice is no guarantee for enlightenment, but it will rarely happen without. Enlightenment is difficult for its simplicity. The more effort, the more it reinforces separation and distance from the goal. What I am looking for I already am. This state is easy for the one without preferences.

The spiritual search
From this perspective being human is not very attractive. It is a sugarcoated pill of suffering. Understanding this suffering and the cause of suffering as in Buddha’s first teaching in The Four Noble Truths, is the beginning of the spiritual search, – the search of finding oneself. Entering into a limbo caught between two states of ignorance and truth, bondage and freedom, – belonging to none of them. The spiritual twilight zone. The dark night of the soul.

The death of the person
The spiritual search is a one way street. There is no going back after taking the red pill. Once the spiritual search has begun, it will complete itself to the end. It can be a painful process, symbolized by the death of Jesus on the cross and resurrected as Christ. The person that I think I am must die and awakening to my true nature as awareness. The spiritual process is the death of being the limited egotistical, fear driven, violent, aggressive, alienated, lonely and suffering human, to becoming a true human living from a state of no fears and desires, but from compassion, love and oneness with the full realization that all is one, – all is love. That all is existence, consciousness and bliss.
Sat Chit Ananda.

It might sound complicated, but «the spiritual life, is a life of childlike simplicity.» Swami Sivananda