Feeds:
Innlegg
Kommentarer

SoulJourney3Langt på vei deler jeg Dialogprest Silje Trym Mathiassens kritikk av mediumshow. Telepatisk kontakt med avdøde må heves til et nivå høyere enn fascinasjon og underholdning. Når sensasjonslysten, latterliggjøringen og forargelsen over Lisa Williams har lagt seg trenger vi en mer nyansert debatt. Kontakt med døde kan utvide forståelsen av både liv og død.

Kontakt med døde er mulig
Den moderne heksebrenningen av Lisa Williams og andre med kontakt med de døde er av to typer. Den ene er hånlig latterliggjøring fra dem som mener kontakt med døde per definisjon er umulig. Følgelig er Lisa Williams og andre svindlere, bedragere og i beste fall underholdere som lager show for folk dumme nok til å tro på noe slikt. Den andre typen kommer fra kirkelig hold med til tider svoveldampende moralsk forargelse fordi kontakt med døde per definisjon er syndig. Det er gledelig at Dialogprest Silje Trym Mathiassen hever seg ut over både de vitenskapelige og teologiske dogmene og ikke tilslutter seg de moderne heksebrennerne. Hun mener kirken bør å utvise en større forståelse for et slikt populært fenomen i tiden og ta på alvor at stadig flere søker andre steder enn til kirken for å dekke sine åndelige behov.

Det virker som vi er enige om at de døde finnes og at det er mulig å kontakte dem blant annet gjennom medier som Lisa Williams. Silje Trym Mathiassen reagerer på formen. Hun mener Lisa Williams er respektløs overfor de døde, har en alt for jovial omgangsform og gjør et show og underholdning ut av det. I tillegg mener hun at informasjonen som blir formidlet alt for ofte er gjetning, triviell og banal.

Forskjell på folk – også blant de døde
Mediumseanser er viktige av to grunner. Det er en påminnelse om at vi har en sjel og er åndsvesener.  Og i mange tilfeller kan det hjelpe personer i en sorgprosess. Ut over det deler jeg Silje Trym Mathiassens innvendinger. Jeg synes det er uheldig å kalle kontakt med døde for et show og det påhviler medier et eget ansvar å heve slike seanser til et nivå høyere enn bare fascinasjon og underholdning. (Av hensyn til lovgivning i USA og England er den slags event nødt til å bli definert som underholdning og dermed kalt show, og Norge er det ikke nødvendig.)

Ingen blir smartere bare fordi de dør. Medier som kanaliserer mer intelligente sjeler er derfor ofte langt mer interessante. Det er mange slike eksempler. Det meste berømte er nok Edgar Cayce (1877-1945) også kalt The Sleeping Prophet. I transetilstand ga han råd om sykdommer, fortalte folk om deres tidligere liv og formidlet omfattende kunnskap om tidligere sivilisasjoner som Atlantis, andre solsystemer og større kosmiske vyer. Mer enn 10 000 slike seanser er skrevet ned, publisert i bøker og arkivert i et eget bibliotek i Virginia Beach i USA. Denne mer avanserte delen av kontakt med døde er omfattende. Mange ikke fysiske forfattere av ulike esoteriske bøker skriver gjennom medier.

I kunstens verden var det lenge antatt at kunstnere var medier. Det var deres muse eller vennligsinnete ånd som stod for kreativiteten, ideene og opphav til de skapende impulsene i dem. Kanskje her ligger forklaringen på hvordan Mozart kunne komponere sin første symfoni bare 8 år gammel? Eller Wagner sa det rett ut at operaen Tristan og Isolde føltes ikke som å ha kommet fra ham selv, så god komponist anså han seg ikke for å være. Nå lever vi i en tid hvor personen tar eierskap for ens egne tanker og ideer, men hva vet vi egentlig om hvor de kommer fra? Kontakt med døde er kanskje mer vanlig enn vi tror. Kommunikasjonsformer og kunnskapsnivå er forskjellig blant mennesker, både blant de levende og de døde.

Vi dør hver dag
Den kloke sørger verken for de levende eller døde, står det i Bhagavad Gita. Med det menes at vi er ikke den personen vi tror vi er. Vi tror vi er en lyspære, mens egentlig er vi strømmen. Når en lyspære ryker har det ingen betydning for strømmen, den fortsetter upåvirket og er evig. Uvitenhet gjør at vi tror at vi er kroppen, tankene, følelsene og opplevelsene våre. Dem bygger vi en hel identitet rundt og kaller jeg, mens det egentlige jeg er bevisstheten. Det vil si den helt opplagte viten eller det observerende vitnet jeg har av at jeg finnes.

Vi dør hver dag. Når vi legger oss om kvelden dør vi fra dagen som gikk. Døden betyr forandring. En tanke kommer, er tilstede et øyeblikk, for så å forsvinne. Slik er alle livsfenomener på livets scene. Når vi vet hvem vi er blir både den personen vi tror vi er, og dens død en illusjon. Men tror vi at vi er en lyspære, altså kroppen, tankene, opplevelsene, utdannelsen, statusen og hele ens personlige historie er selvsagt døden et stort drama. Følgelig må vi sette oss i egen stemning i omgang med døden. Senke stemmen, ta på en dyster og sorgtung mine, snakke medfølende og forståelsesfullt og ha respekt for døden og alle dens ofre. Verken livet eller døden er så alvorlig som vi vil ha det til.

Vi skal være glad for at vi dør, for altermativet er mye verre.

Christian_juli-2014_lavI den alternative verden finnes den samme konkurransen om status, makt og resurser som ellers i samfunnet. Den harde valutaen er bare ikke penger, men opplevelser. Vi kaller oss alternative og åndelige, men samler på ting som alle andre. Vi er åndelige materialister. Noen har samlet en større kapital av erfaring og opplevelser enn andre. De blir mer spesielle, får høyere status og ender som selvutnevnte moralske ledere. Jeg er en av dem. Kanskje er det på tide å ta et oppgjør med arrogansen og det moralske hovmotet innen det alternative?

På jakt etter en annen stamme
På midten av 1970-tallet da mine jevnaldrende begynte å planlegge sitt voksne liv, følte jeg meg fortsatt uforberedt til oppgaven. Puberitetsalderens identitetskrise så aldri ut til å ta slutt. En voksende følelse av mistilpasning i den vanlige verden åpnet døren til en ny. Selvutvikling, yoga, meditasjon, helsekost, astrologi, import av indiske guruer og søken etter det guddommelige hadde kommet til syne i den vestlige verden. 1968-generasjonen, demonstrasjonene mot Vietnamkrigen, ungdomsopprøret, politisk radikalisering, The Beatles, kvinnefrigjøring, fri sex, hippiebevegelsen, hasjpipene og Woodstockfestivalen hadde skapt en eksplosiv motkultur. En kulturrevolusjon skyllet inn over den vestlige verden. I en beruselse av virkelighetsflukt, protest og identitetskrise fulgte ikke lenger ungdommen generasjoner av nedfelte tradisjoner, normer og livssyn. Mange søkte nye veier.

Å strebe etter penger, materielle goder og starte klatringen i karrieresamfunnet virket meningsløst. Å stifte familie med barn, hus og banklån var en fjern drøm. Jeg var klar for et oppgjør med stammen og alle dens verdier. Jeg ble eksentrisk, trivdes i outsiderrollen og begynte å lete etter en ny stamme.

Yoga
Etter et par år med filosofistudier ved universitetet drevet av et brennende behov etter mening og eksistensiell fast grunn under føttene, åpnet møtet med yoga et nytt vindu jeg ikke ante fantes. Jeg oppsøkte en karismatisk guru, flyttet inn i hans lille imperium sammen med et 40 talls andre identitetssøkende flyktninger. Her lot jeg meg innvie i en ny verden av vegetarmat, oransje klær og militære rutiner av yoga og meditasjonsøvelser fra grytidlig morgen til langt på kveld. Livet i denne form for yogakollektiv også kalt ashram, var konstruert etter maurtueprinsippet. På toppen tronet den eneveldige guruen med diktatorisk makt. Under ham formet det seg et detaljert hieraki med delegering av autoritet nedover i hakkeordenen fra de øverste offiserene og ned til de nyankomne idiotene på bunnen av systemet. Gradvist steg jeg i gradene etterhvert som tiden arbeidet for meg og metodene av yoga og meditasjon hadde sin effekt i form av mer energi, overskudd og mental klarhet. Jeg lærte etterhvert kodene og mestret spillereglene.

Dette var et sted uten aviser, TV eller andre kikkhull ut mot samfunnet omkring oss. Her møtte jeg personer som ikke visste hvem som var amerikansk president. Guruen så på TV så han fortalte oss at John Lennon var blitt skutt. Det fikk vi tross alt med oss. Viktigere var det kanskje å bli fortalt at vi var verdens beste yogalærere. Alle andre yogaretninger hadde ikke skjønt noen ting og ble hyppig omtalt negativt. Vi var det utvalgte folk omgitt av en fientlig og forvirret verden. Hos oss hersket orden, utenfor kaos. Yoga var en gave til menneskeheten. Vår oppgave var å gi den videre i form av yogaundervisning, være veiledere for andre og fremstå som lysende eksempler på yogaens effekter av harmoni, sunnhet, inspirasjon, energi og livsglede. Når elever og utenforstående ofte bemerket fraværet av nettopp slike kvaliteter snakket de for døve ører. Vi var ikke religiøse eller misjonærer, vi bare oppførte oss slik.

Guruverdenen
For vår guru på toppen av vår lille lokale pyramide fantes det en guru over ham igjen. Han hadde også en guru, som hadde sin guru i en lang tradisjon bakover til en svunnen fortid fra yogaens opprinnelse tusenvis av år tilbake. Øverst i dette systemet troner de aller største yogiene og mestrene, Buddha, Krishna, Jesus, Babaji, Yogananda, Milarepa og en god del andre åndelige fyrtårn. Målet med yoga er å bli opplyst og som dem. Det er oppnåelig bare en mediterer lenge nok, spiser vegetarmat, gjør uselvisk arbeid, totalt underkaster seg guruen og kutter alle bånd til familie, venner og det øvrige samfunnet.

Det er en krevende vei, men belønningen er den ultimate frigjøringen fra all lidelse. I tillegg til en ubeskrivelig opplevelse av kosmisk ekstase, overjordisk lykke og en grenseløs tilstand av kjærlighet. Denne guleroten henges opp foran nesen på ethvert åndelig esel som begir seg i kast med åndelig fjellklatring. Dette gjelder ikke bare innen yoga, men de fleste åndelige retninger og religioner melker denne modellen i ulike varianter for alt den er verdt.

Noen er likere enn andre
Dette åpner opp for at det er forskjell på folk. Noen er kommet lenger på den åndelige oppstigningen enn andre. Plasseringen i den åndelige fjellveggen viser seg i form av personlig utstråling, høynet energinivå, struttende sunnhet og smittende glede i tillegg til kvaliteter som ydmykhet, medfølelse, barmhjertighet og en betingelsesløs kjærlighet til alt og alle. For de aller mest avanserte følger også overnaturlige evner med i dragsuget som synskhet, evnen til å helbrede, være flere steder på en gang, materialisere objekter ut av tynn luft som klokker, gullringer eller hellig aske og en god del andre spektakulære fenomener. Dette er de ytre kriteriene, men ofte er det mange selverklærte wannabes i gurubransjen som hevder at de har hatt slike opplevelser på det indre plan. Følgelig er de også selvskrevne i dette eksklusive selskap av guruer og andre opplyste. De samler elever rundt seg, bygger organisasjoner med alt fra små menigheter til verdensomspennende imperier.

Personer med slike opplevelser og evner er spesielle. Det synes både de selv, og ikke minst alle de andre lenger ned i systemet. De underkaster seg, tilber dem, hengir seg, henger bilder av dem om halsen, kysser deres føtter og elsker dem av hele sitt hjerte. De viser sin hengivelse gjennom å arbeide gratis, eller såkalt åndelig service for sin egen utviklings skyld. I tillegg til jevnlige økonomiske bidrag i form av dyre kurs og rene pengegaver til den gode sak. Tilbake får de fellesskapsfølelse og opplevelser av å bli magnetisert og løftet til emosjonelle høyder av gruppeenergien. En jevn strøm av åndelige turister flokker seg til slike åndelige oaser som fluer søker til lyset.

Denne modellen avstedkommer nesten uunngåelig maktmisbruk, økonomisk utnyttelse og seksuelt misbruk. Guruer har skapt seg en priviligert tilværelse med overflod av penger, makt, kvinner og berømmelse. Skandalene på guruscenen er mange. De få som har lykkes å holde sin sti ren er snarere unntaket enn regelen.

En åndelig snobb
Etter noen år under den lokale guruen og livet i ashramen bestemte jeg meg for å starte for meg selv. Jeg brøt forbindelsen til sekten slik folk flest forlater sekter, gjennom selvvalgt utstøtelse og påfølgende bannlysning. Jeg forlot stammen og min åndelige familie. Nå var jeg var fredløs og på egenhånd. Det finnes i dag krisesentre for personer som bryter med sekter. Det var ikke nødvendig å la meg innrullere i slik behandling, men avprogrammering, bearbeiding og knytte nytt sosialt nettverk tok likevel sin tid.

Sekter er imidlertid ikke entydig negativt. Dette var en bra sekt, med en rekke positive egenskaper som godt lederskap, kameratskap, disiplin og en langt større fordypning i yoga og meditasjon enn man ville vært i stand til på egenhånd. En grundig yogalærerutdannelse la grunnlaget for 25 års virke som yogalærer.

Jeg åpnet mitt eget yogasenteret i den byen det sies ingen blir profet i, min egen hjemby. Jeg hadde nok selvinnsikt til å vite at jeg langt fra hadde nådd til topps i den åndelige pyramiden, jeg var ingen Jesus eller Buddha som kom til byen. Men jeg var ikke akkurat noen nybegynner heller, jeg visste mer enn folk flest. Slik ble jeg en miniguru.

Jeg var åndelig, jeg var alternativ. Jeg hadde tilstrekkelig kontakt med den øvrige yogaverdenen og hva som ellers rørte seg innen det alternative til betraktelig å modere yogasektens selvgode, fundamentalistiske og sekteriske virkelighetsoppfatning. Mye satt likevel igjen. Jeg var fortsatt en misjonær for det gode liv basert på yoga, meditasjon og et åndelig syn på tilværelsen. Jeg var bedre enn andre, jeg var kommet lenger enn dem, jeg var mer utviklet. Jeg var en åndelig snobb.

Åndelig materialisme
Den åndelige verden i denne varianten er ikke forskjellig fra den vanlige verden drevet av penger, status og forbrukersamfunnets verdier. Begge handler om å søke ulike typer opplevelser for personlig tilfredstillelse. I den åndelige verden går det ikke i biler, hus, pelskåper, diamantringer, champagne, skiferier eller sydenturer, men her valfarter man til India, drar på meditasjonsretreat på Bali, kjøper krystaller, buddhafigurer og jakter andre former for opplevelser. Det er fortsatt en jakt på ting. Det er fortsatt en verden av statussymboler, posisjoner, privilegier og hieraki. En av de mer skandaleomsuste guruene, Chögyam Trungpa, kalte det treffende nok, åndelig materialisme. Det er en form for underholdning for dem som har falt av forbrukerkarusellen og søker etter mer subtile og alternative former for opplevelser i et håp om å finne en dypere mening med livet. Og for å fylle et desperat eksistensielt tomrom av begrensning og ufrihet som uunngåelig følger med av å leve i en dualistisk verden. Det er denne følelsen av mangel og misfornøydhet med oss selv som driver oss til å søke etter lykken i objekter og ting.

En grunnleggende misforståelse
Kortslutningen i denne søken er at opplysning eller frigjøring som er alle åndelige retningers ultimate mål, er definert som en opplevelse. For bevisstheten er en opplevelse kun et objekt i sinnet, på linje med et hvilket som helst annet objekt, det være seg stoler, bord, hus, biler eller kroppen, tanker, følelser og alle former for opplevelser.

Ja, den åndelige verden kan tilby fantastiske opplevelser av samadhi, nirvana, kosmisk orgasme og ulike ekstatiske tilstander. Bevisstheten som opplever er likevel den samme hele tiden og forblir uendret. Problemet er at disse opplevelsene før eller senere opphører, og man er tilbake til den samme begrensete personen man alltid har vært. Opplevelsen skaper en avhengighet, fordi neste gang man setter seg ned for å meditere blir målet å fremkalle denne tilstanden en gang til. Og tilsvarende stor blir skuffelsen dersom det ikke lykkes denne gangen heller. Det er akkurat som sex, en god kopp kaffe, bananasplit eller hva annet som gir umiddelbar tilfredstillelse. En ønsker etter kort tid å gjenta opplevelsen. Det gir tilfredstillelse, men aldri varig tilfredshet. Det skaper bare et hjul av avhengighet drevet av frykt og begjær i en evig runddans av smerte og nytelse, inntil man ikke orker mer og gjerne vil av karusellen.

Frigjøring
En person som erklærer seg selv for opplyst har ikke skjønt hva opplysning er. Fordi opplysning er ikke en opplevelse. Opplysning er den frigjøringen som skjer når man kan skille mellom bevisstheten og objektene i bevisstheten. Det er erkjennelsen av jeg er bevissthet, og at alt annet er en tilsynelatende virkelighet som oppstår i meg i form av ulike typer opplevelser. Bevissthet er subjekt og kan ikke gjøres til et objekt. Bevisstheten er som en lommelykt som lyser på alt den opplever. Denne lommelykten kan ikke vendes rundt å lyse på seg selv.

Det betyr at jeg allerede er opplyst. Det er den jeg er. Jeg er bevissthet. Dette er ikke noe mystisk, langt borte eller en eller annen transcendental tilstand. Det er den helt opplagte viten jeg har av at jeg finnes, at jeg er tilstede, våken og bevisst, her og nå. Det er den viten jeg har av at jeg er klar over at jeg opplever. Dette er så opplagt at det går de fleste hus forbi, det er der i bakgrunnen hele tiden, slik tyngdekraften eller luften vi puster omgir oss, men sjeldent tenker over.

Hvis jeg allerede er opplyst betyr det at det er ingenting jeg kan gjøre for å bli noe jeg allerede er. Prosessen av åndelig utvikling er derfor snarere en avlæring og bli kvitt uvitenheten som forhindrer meg i å forstå hvem jeg er. Denne forståelsen kan jeg kun få gjennom kunnskap. I den grad det kan oppnås gjennom opplevelser er i de sjeldne tilfellene hvor sjelen er moden nok til å trekke denne form for kunnskap fra opplevelsen. Den legendariske Ramana Maharshi er et slikt eksempel.

Verden er ikke-dualistisk
Denne forståelsen av frigjøring slår bunnen ut av den opplevelsesbaserte formen for åndelig søking. Den slår også bunnen ut av alle former eksklusivitet, bedrevitenhet, overlegenhet og andre former for åndssnobberi. Åndelige materialister er akkurat like uvitende som alle andre i sin jakt på å finne lykken i objekter. Om disse objektene er materielle ting eller mer eksotiske opplevelser er det fortsatt objekter.

Verden er ikke-dualistisk. Alt er bevissthet. Den tilsynelatende dualismen vi opplever ved at det vitterlig ser ut som vi befinner oss i en verden av adskilte objekter i forhold til hverandre er ved nærmere undersøkelse en illusjon. Gjennom kunnskap, ved å undersøke virkelighetens natur vil vi kunne oppdage gjennom vår egen erfaring at det er ingen slik adskilthet. Alt er meg. Alt er bevissthet.

Dette er ikke lett å forstå, og enda vanskeligere å integrere når man har skjønt det. Når man lykkes og begynner å fordype seg i denne form for kunnskap og inntar dette perspektivet forandres ens selvoppfatning. En forstår at det er ikke personen som blir opplyst, som en medalje en kan henge om halsen eller som en opplevelse en kan fortelle til andre og gjøre en spesiell. Ingen er mer spesielle enn andre. Alt er ulike livsformer hvor bevisstheten gir alt liv. Bevisstheten er som strøm og alle livsformer er som lyspærer. Det er strømmen som gir lyspærene liv. Det er ulike former for lyspærer, noen store, andre mindre, ingen er bedre enn andre. Alle har de begrenset holdbarhet, og når de ryker kastes de, uten at det påvirker strømmen.

I den grad det er mulig å føle seg bedre enn andre med et slikt syn, er kun når en mister dette perspektivet av syne og sklir tilbake til den dualistiske oppfatningen av verden og ser alt som adskilt, forskjellig og i konkurranse med hverandre. Når en bryter med denne illusjonen og ser at alt er bevissthet, at alt er i meg, hvordan kan noe være bedre enn noe annet, når alt er ett?

Vedanta
Dette er ikke noe nytt. Dette er en flere tusen årig vitenskap om virkelighetens natur. Denne kunnskapen har sine røtter i de gamle vedaene og upanishadene, og kalles Vedanta. Det er ingen guruer eller bestemte lærere som gjør krav på opphavsrettigheter eller fremstår som skapere av denne kunnskapen. Kunnskapen formidles basert på vennskap uten gurudyrkelse og ofte formidlet gratis. Vedanta er kilden til flere åndelige retninger som yoga, hinduisme og buddhisme. Vedanta betyr slutten på kunnskap. Det er ingen tro, religion eller filosofi, men en metode til å undersøke ens egen erfaring av virkeligheten og virkeliggjøre alle åndelige veiers ultimate mål – å bli fri

Mer om Vednata her: www.shiningworld.com

bompengerSamferdselsdepartementet med Ketil Solvik-Olsen i spissen har fattet vedtak om å virkeliggjøre FrPs hjertesak, slutt på bompenger på norske veier. I løpet av 2015 blir det ulovlig å kreve bompenger.

For å erstatte den nåværende ordningen innføres det nå bomstasjoner på hver enkelt utgangsdør. Hver gang folk trer ut i det offentlige rom, bidrar alle til veier, fortau, gatebelysning og sykkelstier.

– Dette er en mye mer rettferdig ordning, kommentarer Ketil Solvik-Olsen. Alle vil nå bidra ut fra hvor mye de benytter seg av uterommet, sier statsråden.

Nye utgangsdører som monteres vil for framtiden være lovpålagt å ha innebygget registreringsmekanismer, og vil bli synkronisert med strøm og vannmålere i boligen.

– Folk vil knapt merke det. Vi har nå endelig lykkes å få vekk de forhatte bomringene langs landeveiene og flyttet dem til der folk bor, avslutter statsråden med et bredt smil.

Lisa WilliamsJeg har ikke vært på medieshow med Lisa Williams, men naboen min har. Hun hadde en far hvor døden var innen rekkevidde. For ham var døden slutten på alt. Han gikk likevel med på en avtale med datteren. Dersom det var noe på den andre siden skulle han gi beskjed neste gang Lisa Williams kom til byen. Signalet dem i mellom var å sette den ene foten fram, strekke armene ut og med begge tommelfingrene i været si et høyt og tydelig, yes. Etter farens død sitter datteren i salen neste gang Lisa Williams står på scenen i Kuppelhallen. I løpet av seansen sier hun at det er en mann som gjerne vil gjennom med en beskjed. Hvorpå hun setter den ene foten fram, strekker armene ut og med begge tommelfingrene i været sier et høyt og tydelig, yes.

Et åndelig syn
Skeptikere kaller slikt en tilfeldighet. De mistenksomme vil tro det er løgn. Parapsykologiske tvilere vil skylde på tankeoverføring, mens vi andre oppfatter et bevis på liv etter døden. For meg er dette både et «yes» til Lisa Williams, og særlig et «yes» til at vi har en sjel. Den lever videre, resirkuleres og har sin eksistens også etter at kroppen dør.

Religioner flest og kristendommen har alltid forsvart et åndelig syn. I begravelsesritualet blir man likevel i tvil når det påstås at fra jord er du kommet og av jord skal du atter gjenoppstå. Kommer vi ikke nettopp fra ånd og i ånd skal vi gjenoppstå?

Useriøse bomskudd
Dialogprest Silje Trym Mathiassen har også vært på seanse med Lisa Williams. Hun er ikke like begeistret. Hun kaller det lek med menneskers sorg og mener hun gir svindleriske svar. Det er useriøst og ukyndig preget av runde formuleringer og for mange bomskudd. Hun utnytter sårbare mennesker klamrende til et håp om kontakt med deres avdøde kjære. Hun mener at kirken har sviktet sin oppgave som sjelesørgere ved å ta for sterk avstand fra spiritisme og kontakt med avdøde. Det skaper den motsatte effekten ved å sende folk til mediumseanser mens de burde har kommet til kirken for å sine åndelige behov og kontakt med overjordiske dimensjoner.

Heksebrenning i vår tid
Kirken sliter med troverdigheten på dette området på grunn av sitt bloddryppende rulleblad. Kristningen av Norge skjedde ikke gjennom overbevisning, men med sverd. Det skjedde en maktovertakelse hvor norrøn religion og andre former for folketro ble utryddet og erstattet med kristne ritualer og skikker. Den gang ville Lisa Williams blitt brent på nærmeste bål sammen med utallige andre hekser, kjettere og andre som kirken ikke likte.

Media og avisspaltene er de nye heksebålene hvor Lisa Williams er blant dem som får svi. Prinsesse Märtha Louise har også fått merke hvordan det er å komme på kant med kirken. Det er vel å bra å snakke med engler, men da hun hevdet at hun også konverserte med avdøde brøt helvete løs. Fremst i hylekoret stod prestene og like bak dem yppersteprestene i vitenskapen. Silje Trym Mathiassen føyer seg til denne tradisjonen av fordømmelse. Hun tar avstand fra en slik kvakksalver i sjelesorg og gråter krokodilletårer for at folk ikke heller kommer til kirken.

Fri konkurranse på åndsmarkedet
Lisa Williams er en sjaman, klok kone eller heks. Hun formidler kontakt mellom vår jordiske verden og andre sjelsdimensjoner. Alle kulturer har til alle tider hatt personer med en slik rolle. Kirkens fremste oppgave har vært å ta kontroll over folks tanker og tro, og derfor ble sjamaner, kloke koner og hekser fordrevet, utryddet eller brent.

Kirkens ideologiske monopol på folks trosliv er i vår kultur over. Dersom kirken synes de har en oppgave som vår tids sjamaner må de finne seg i å konkurrere på like vilkår. Det er ikke god forretningsskikk å snakke dårlig om sine konkurrenter. Kunden bestemmer og bør ha frihet til å gjøre egne valg. I dette tilfellet er saken enkel. Det er de døde selv som velger hvem de synes er mest kvalifisert til å tale deres sak.

Kritikken er ikke uberettiget
Til dels deler jeg også noen av Silje Trym Mathiassens reaksjoner. Det kan virke smakløst å kalle denne form for kontakt med avdøde for et show og gjøre det til underholdning. Litt for ofte er informasjonen som kommer gjennom for enkel og banal. To poeng med kontakt med avdøde er likevel viktige. Det er en viktig bekreftelse på at det finnes liv etter døden. I tillegg på et mer personlig plan kan det bidra positivt i en sorgprosess. Det kan skje en form for kontakt som går ut over det innbilte, men som er reell hvor den avdødes sjel og tilstedeværelse er i rommet og kan for enkelte oppleves og merkes.

Det er ikke noe galt i å ha kontakt med avdøde, men det er en utfordring og et ansvar som påhviler medier å heve det til et nivå høyere enn bare fascinasjon, show og underholdning.

Publisert i Stavanger Aftenblad 31.mars 2015

Avspennings-CD

  • «Disse tre avspenningene synes jeg er utrolig behagelige og veldig effektive. Når jeg hører på en av disse eller alle sammen klarer jeg virkelig og slappe av og koble ut helt. De fine, enkle lydene, den berolige bakgrunnsmusikken og når du snakker er en helt fantastisk kombinasjon som har full effekt på meg. Du har en utrolig behagelig stemme som har en god positiv og beroligende effekt på meg. Det beste jeg har hørt noen gang. Jeg har prøvd veldig mange andre, men får ikke den samme roen. Enten er det slitsom, irriterende eller upassende musikk eller instruksjonene er ofte tamme og kjedelige, uten innlevelse og det høres som de leser rett fra en bok.
  • Jeg har hørt på disse tre avspenningene jevnlig nesten hver dag helt fra første gang. Jeg har hatt store søvn problemer nesten hele livet, men når jeg hører på dette klarer jeg å slappe så bra av, koble ut alt og jeg sovner uten at jeg merker det. Når jeg bruker disse og legger meg for å få sove, da sover jeg faktisk bedre gjennom natten også.»

Jan Erik Aspelund

Mer info om Avspennings CD’en 

Money out of the window

«Spekulantene får svi», heter oppslaget som med fete krigstyper fyller det meste av forsiden i Stavanger Aftenblads lørdagsutgave 14.mars. Saken handler om prisutviklingen på nybygde leiligheter i Sandnes og hvor enkelte boligkjøpere og spekulanter kan risikere å tape noen hundre tusen. Litt lenger ute i avisen opplyses det i en liten notis at Oljefondet nettopp har tapt 16 milliarder på feilslåtte innvesteringer i Russland. Er ikke det en spekulasjon som svir litt mer? Burde ikke denne nyheten vært på forsiden, fremfor å bli gjemt som en fotnote som om ingenting var skjedd? På Sandens rammes kun enkelte aktører i boligmarkedet. Oljefondets kasinovirksomhet rammer hele det norske folk.

Dette tilsvarer et tap for hver nordmann på 3200 kr, eller tre Ryfast prosjekter eller like mange olympiader. Det tilsvarer 2,6 Mong, fra den gangen 6 milliarder i feilberegninger satte en ny rekord i sløsing med felleskapets midler i forbindelse med oljeraffineriet på Mongstad. Sjefen for Oljefondet heter ikke Yngve Slyngstad for ingenting. Når man først skal ha noen til å slynge ut milliardene virker han døpt for oppgaven. Slik beskriver den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger det: «Ethvert menneskelig samfunn, enhver kultur utvikler sin egen metode til å kaste den rikdommen de råder over ut gjennom vinduet. Det behøver ikke alltid å være kaviar.»

Lion-Hunting-10I et nylig leserinnlegg i Stavanger Aftenblad tar ledren i Jegernes Interesseorganisasjon, Rolf Larsen, til orde for at jakt er helt normalt og ingenting å skamme seg over. Samvittigheten er likevel ikke helt ren, for hvorfor brukes språket til å maskere brutaliteten som uunngåelig er knyttet til jakt og det å spise kjøtt?

Rolf Larsen skriver for eksempel ikke at villsvin drepes med kniv, nei, de avlives med stikkvåpen. Massiv dreping av dyr kaller han for beskatning, regulering og høsting av naturen. Høsting har sin opprinnelse i årstidene og brukes om korn, grønnsaker og frukt, men jegere og forsvarere av seljakt og hvalfangst har anektert dette ordet for å mildne inntrykket i hva de egentlig holder på med. Dyr går også gjennom språklige endringer mellom slaktehuset og middagstallerkenen. Griser blir for eksempel til svin, kuer til okser og sauer blir til får. Oftest kalles ikke kjøttmat opp etter dyret det kommer fra, men kalles gjerne biff, pølser, scnitzel, kotelletter, bacon, skinke eller vilt.

Å drepe dyr kan være nødvendig for å skaffe mat. Ja, Rolf Hansen, slakting og dreping av dyr har alltid vært en naturlig del av livet på gården slik du henviser til, men det var ingen glede eller stolthet knyttet til dette. Bøndene lot seg ikke avbilde med slaktede dyr eller hang hodene deres på veggen og feiret dem som trofeer slik jegere gjør. I dag reiser jegere på jaktsafari hvor de kan kjøpe seg en opplevelse av å drepe en elefant, løve, alligator eller et annet eksotisk dyr, la seg avbilde og overlate skrotten til lokalbefolkingen, mens de sitter på vei hjem på flyet. Følelse av dominans, stolhet og å drepe for fornøyelsens skyld kalles hvis offeret er mennesker sadisme. Gjelder det dyr kalles det jakt.

For all del, la jegere få drepe så mye de har lyst så lenge det er for å dekke et reelt behov for mat. Er det for å dekke andre behov ut over det, burde jakt vært forbudt og jegere tilbys psykologhjelp. Det må da være mulig å kunne gå tur i skog og mark uten å måtte drepe?

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 908 andre følgere