Frihetskjempere eller tullinger ?

Enkelte er av den oppfatning at landets lover er uten legitimitet og gjelder ikke for dem. Statsborgerskapet de ble tildelt gjennom fødselsattesten skjedde uten deres samtykke. Navnet skrevet med store bokstaver og personnummeret de ble gitt tilhører en juridisk person som ikke har noe med dem å gjøre. Denne fiktive personen tilhører staten og hva som måtte komme av regninger, skattekrav og andre forpliktelser er ikke deres problem. De fraber seg et statsborgerskap de ikke har bedt om, men er påtvunget en kontrakt som inkluderer å bli skattebetaler og juridisk registrert som et skip tilhørende statens eiendom, hvorav det engelske, citizenship. Denne samfunnskontrakten er ugyldig fordi den mangler samtykke, mener de.

Det er godt mulig at dette er prinsipielt riktig, men det hjelper ingenting fordi det gir staten, ligningsmyndighetene, banken, politiet og en hvilken som helst domstol blaffen i. Det fikk en tilhenger av denne frihetsfilosofien nylig oppleve ved å krysse grensen til Danmark med et hjemmelaget pass og bilskilt. Det endte med opphold på glattcelle hvor danske myndigheter ikke aksepterer at personer tar seg inn i landet uten gyldig legitimasjon og bilskilt. Der blir han antakelig sittende inntil han kan gjøre rede for seg og dokumentere sin juridiske person som er den eneste myndighetene er interessert i å forholde seg til.

En heiagjeng har samlet seg på internett og hyler opp om politibrutalitet, overgrep og hyller ham og kjæresten som modige frihetskjempere som slår et slag for å teste denne frihetsfilosofien i praksis. Foreløpig ser denne testen ut til å gå svært dårlig.

Grunnen er enkel fordi alle land og verden generelt er styrt av en mafia. Slik har det alltid vært. I klansamfunnet ble de største bøllene gitt privilegier og betaling for å beskytte klanen mot ytre fiender og opprettholde ro og orden. Senere kom kongene og innførte litt mer system i rekkene inntil som i vår tid stat og regjering overtok samfunnsmakten.

Det kalles ikke lenger beskyttelsespenger, men skatt. Det gir borgerne beskyttelse mot ytre fiender og lovløse tilstander, samt infrastruktur som veier, jernbane, postvesen, helsevesen og andre nødvendige samfunnsgoder. Ikke å betale beskyttelsespenger til mafiaen pleier å ende dårlig. Det gjør det også overfor staten. Da konfiskeres det en måtte ha av eiendom og en havner som regel i fengsel.

Vi kan selvsagt ønske oss et annet system, men ut fra vårt moralske nivå er dette status og et system vi må forholde oss til. Det handler om makt, og så lenge staten har denne makten og monopol på voldsbruk og frihetsberøvelse og skriver lovene er det fint lite en kalle stille opp, uten å bekjempe denne makten. En makt staten ufrivillig gir fra seg.

Tatt i betraktning at millioner av desperate mennesker står i kø, risikerer livet som båtflyktninger og selger alt de eier for å bli medlemmer i vårt velferdssamfunn virker det merkelig at noen ønsker å melde seg ut. Det virker ufattelig naivt og viser mangel på elementær samfunnsforståelse.

Makt vil stadig ha mer. Statsdannelse fører uunngåelig til mer skatt, kontroll, formynderi og undertrykkelse. Norge er som alle land mafiastyrt, men blant mafiaer flest ikke blant de verste. I en ideell verden skulle vi gjerne vært stat og regjering foruten fordi frie mennesker trenger ikke å bli styrt, men kan organisere seg selv. Det er imidlertid makten som rår, eller som Stalin sa, argumenter er bra, men argumenter og en pistol er bedre.

Jippi ! Dommedag er avlyst…..

Det var med en utrolig lettelse jeg våknet til en ny solfylt frisk dag for å oppdage med overraskelse at verden er der fortsatt. Dagen før ble levd som om det var den siste før en storkrig brøt ut i Europa. Da dagens siste solstråler forsvant flimret filmscenen forbi hvor Titanic seilte inn i solnedgangen for siste gang.

Dommedags-spekulasjonen denne gangen kom ikke fra en religiøs sekt, vekkelsespredikant eller en klarsynt i spådomsbransjen, men fra en tysk politiker. Etter en bemerkning om at 24. september vil bli en dag alle kommer til å huske utløste det en frisk bris av skrekkscenarier i sosiale medier.

Det mest dominerende var eskalering av Ukraina konflikten hvor NATO-Jens ville finne fram storsleggen og gå løs på Putin og starte en storkrig. Denne faren er nok langt fra over, men det blir ikke i dag. Et forestående børskrakk er en annen mulighet, selv om slikt aldri skjer i helgene. Internett kan også bli utsatt for et cyber-attack med umiddelbar opphør av alle samfunnsfunksjoner inklusivt bankterminaler, Netflix og mobiltelefoner, og med en påfølgende smaksprøve på livet i steinalderen. Angrep fra verdensrommet bør heller ikke utelukkes. Det finnes i dag teknologi til å projisere holografiske bilder av fiendtlige romskip på himmelen, plassere dem over de fleste storbyer og utløse panikk og massehysteri.

Dommedag er ingen nyhet. Det går langt tilbake med en særegen jødisk-kristen opprinnelse. I det gamle testamente foretas det ved flere anledninger en verdens-kollaps når synden tar overhånd. Det nye testamente fører tradisjonen videre og kulminerer med selveste armageddon i det siste kapittelet også kalt Apokalypsen eller Johannes Åpenbaring.

Hele den vestlige kulturen er preget av forestillingen om at livet er en fest som ender med bråk og spetakkel for til slutt å destruere alt, møbler, festlokalet og alle gjestene stryker med til slutt. Årsaken er at mennesket er grunnleggende syndig. Når det har gjort ugagn tilstrekkelig lenge går verden til grunne i flodbølger, glødende lava, jordskjelv, orkaner eller andre reaksjoner på at høyere makter har fått nok. Hver enkelt blir stilt til regnskap. Noen går rakt til helvete, mens andre våkner til englekor, gullharper og evig lykksalighet.

Det er mulig at apokalypser og sivilisasjoner kommer og går gjennom historien raskere enn de fleste er klar over. Vår sivilisasjon ser ut til å ha leve på overtid. En trenger neppe være synsk for å konstatere at vår verden er dømt til å selvdestruere, dess mindre noen snart tar grep.

En bestemt varslet dato for dommedag har en særegen psykologisk effekt. Utenom å skape unødig frykt og bekymring skjerper det likevel sansene, intensiverer tilstedeværelsen og minner oss om at livet er verdifullt og dyrebart. Vi trenger å bli minnet om vår dødelighet for å leve øyeblikket til fulle. Det er derfor forfriskende med dommedagsprofetier fra tid til annen, for det er så herlig når de er feil. Det er som å gå til legen å tro at alt håp er ute – for å få beskjeden at en er sunn og frisk og få livet i gave på ny !

Alle dommedagsprofeter tar alltid feil, med ett unntak. Det kinesiske ordtaket har derfor fortsatt gyldighet: Planlegg som om du skal leve evig, – lev som om du skal dø i dag.

Lily – En historie om hevn

Nok en gnistrende roman av min favorittforfatter Rose Tremain. En bok som inviterer til å leses flere ganger. Første gang når en ikke kan legge boken fra seg i en drivende god fortelling. De påfølgende gangene for å ta inn språket, alle de delikate formuleringene, de spennende iaktakelsene og alle detaljene i språk og uttrykk. Og for en enda tur i berg- og dalbanen av følelser og innlevelse.

Rose Tremains forfatterskap spenner over et stort og variert landskap både tematisk og tidsmessig. Flere av hennes romaner er historiske, også denne med handlingen utspillende i London en gang på midten av 1800-tallet.

I en park en kald vinternatt finner en politimann et måneder gammelt barn moren har overlatt til en ukjent skjebne. Lykken smilte til Lilly som barnet kom til å hete i en kjærlig fosterfamilie. En lykkelig barndom på en liten bondegård på landsbygden ble brått avbrutt i møte med livets harde realiteter med å bli sendt tilbake til barnehjemmet hun opprinnelig kom fra. I de sterke kontrastene av kjærlighet og varme og til umenneskelige og tyranniske forhold barnehjemsbarn i datatidens England kunne leve under utfolder handlingen seg.

Vi elsker gode fortellinger fordi det vekker følelser. Denne fortellingen leverer ved å bevege seg helt til grensen uten å bikke over i det klisjeaktige, forutsigbare, melodramatiske eller sentimentale. Dette er skrivekunst på sitt beste. Det overrasker, trollbinder og åpner hjertet. Samtidig med å invitere til refleksjon over moralske valg livet kan by på i krevende situasjoner, og hva som gjør at selv gode personer kan begå onde handlinger.  

Lilly – A Tale of Revenge
Rose Tremain 2021
274 sider

Tenk selv – da får du problemer!

Med internett og sosiale medier har besserwisserne dukket opp som paddehatter. Det er så mange genier der ute som har sett lyset at en må ha sveisebriller for ikke å bli blendet. I vrimmelen av privatpraktiserende misjonærer, hobbyfilosofer, dommedagsprofeter, vekkelsespredikanter, karismatiske sektledere, åndshøvdinger, selvlysende guruer, trommende sjamaner, hekser, astrologer, healere og andre dørselgere i visdomsbransjen er det blitt stadig vanskelige å vite hva vi skal kjøpe.

Når eleven er klar kommer læreren, sies det. Vi får med andre ord den kunnskapen vi fortjener ut fra vårt eget modenhetsnivå. All kunnskap passer derfor ikke for alle. Som i skolen må det tilpasses klassetrinnet eleven befinner seg på. En klasse for seg er religioner med tilhørende skulderklappforeninger, trygge rammer og med den ytre verden av kaos og fiender på behørig avstand. En parallellklasse er dem som sverger til vitenskapen med samme glød og iver. Her går englene i hvitkledde laboratoriefrakker og med evangelier av moderne dogmer og andre mytologier folk flest tror på.

I andre klasser oppfordres elevene til å tenke selv. Med famlende steg beveger de seg over i den filosofiske verden hvor alt ikke er sort-hvitt og blokkbokstaver lenger, men tankemessig betraktelig mer fargerikt og høyere under taket. Fra dette springbrettet er det mulig å ta sats inn i den åndelige verden til nye metoder av erkjennelse langt ut sinnets begrensede forestillinger og til livets ultimate mål av selvrealisering og omsider bryte ut av sinnets mentale fengselscelle og bli fri. Inntil da er vi alle fanger i et fengsel av våre egne mentale forestillinger. Det er bare størrelsen på cellen, møblementet og utsikten gjennom gitteret som varierer.

Det er forskjell mellom tro og viten. Religionene er basert på tro med ulike styrker på brilleglassene med alt fra sneversyn til blindhet. Vitenskap er å redusere troen til et minimum og håpe at det som er tilbake er viten. De to kriteriene for sann kunnskap, erfaring og fornuft er i siste instans også basert på tro. Andre garantier for sannhet finnes ikke. Hvis vi ikke kan stole på vår egen fornuft er det kun massemedia, galehuset eller lukket avdeling tilbake.

Å tro er også et intellektuelt valg. Det er fornuften som for enkelte sier at det er bedre å tro enn å forsøke å forstå. Slik det er fornuften som forteller pokerspilleren at det er best å hive kortene. De mer fritenkende med et brennende behov for å vite spiller videre.

At jeg eksister og er bevisst er den eneste sannhet jeg med sikkerhet kan vite. Ingen kan påstå at de ikke eksister og ikke er bevisst. Det er absurd. Herfra finnes det videre en metode av selv-undersøkelse med trinnvise skritt av å undersøke virkelighetens natur hvor en ikke går videre uten å kunne verifisere kunnskapen gjennom egen erfaring og refleksjon. Denne metoden er vedanta. Det er ingen tro, mytologi eller religion, men en systematisk kunnskap utviklet gjennom tusener av år. Det er grunnlaget for den kunnskapen jeg bringer til torgs og villig deler med andre på samme kanal. Det er med andre ord ikke min personlige livsanskuelse, private evangelium eller hobbyfilosofi. Det er ingen tro, men i størst mulig grad kunnskap basert på viten.

Enkelte av mine konkurrenter krever monopol på sannheten gjennom en bok de tror er skrevet av Gud,. Andre kan slå i bordet med enda kraftigere smell fordi Gud snakker til dem direkte. Selv om forlaget hevder Gud er forfatteren er det ingen garantier for at det ikke er et billig salgstriks, og dem som hører stemmer i hodet trenger kanskje noen andre å snakke med. Når begge disse posisjonene og andre i lignende kategori legges under mikroskopet er det tydelig at dette er tro og ikke viten. Som i poker kan det være sterke kort, men det kan også være en bløff. Det er et sjansespill. Viten er ikke poker eller terningkast med sannheten, men heller å gjør et grundig arbeid gjennom studier og egne undersøkelser.

Erkjenn deg selv. Det stod på inngangen til akademiet i Athen og er fortsatt like aktuelt. Grekerne innledet vestlig filosofi ved å ta de første stegene vekk fra myter og religion til selvstendig tenkning. Prøv det.

Karma yoga, – med livet som yogapraksis

Tjeneste, uselvisk arbeid eller karma yoga har de fleste deltakere på retreat eller mer intensive yogakurs stiftet bekjentskap med. Arbeid som en åndelig metode er et genialt konsept. Det sikrer yogaskoler og andre åndelige organisasjoner gratis arbeidskraft hvor deltakerne betaler for å få lov å arbeide. På tross av at metoden blir flittig misbrukt er uselvisk arbeid likevel en essensiell åndelig praksis som fortjener å bli forstått riktig.

Livet generelt og all åndelig praksis bør forstås i lys av de tre livskvalitetene, sattva, rajas og tamas. Det er tre energitilstander som både kropp og sinn domineres av i ulike perioder i løpet av døgnet. Sattva er lys, optimisme, inspirasjon, kreativitet, fred og lykke. Rajas er aktivitet, rastløshet, mot, begjær, spenning og konflikt. Tamas er mørke, passivitet, sløvhet, bekymring, frykt, fortregning og motstand.

Essensen av en åndelig praksis er fremme sattva og redusere rajas og tamas. Meditasjon fremmer sattva, men hva gjør du resten av dagen? Aktivt å observere og bearbeide disse kvalitetene flytter den åndelige praksisen ut over meditasjonsputen. Alt du foretar deg kan være en åndelig praksis, med en dypt transformerende effekt.

Selv om rajas og tamas er sinnets verste fiender er de ikke bare av det onde. Det gir arbeidsglede å være aktiv og dynamisk og rajas trengs for å få noe gjort. Tamas på sitt beste gir god søvn, tålmodighet, utholdenhet og konsentrasjon. Selv sattva har sine svake sider. Meditasjon kan bli en virkelighetsflukt, føre til avhengighet av opplevelser, gi forakt overfor livet og en kan bli for hellig til å takle hverdagen.

Bhagavad Gita gir en grundig introduksjon av karma yoga. Sinnets indre kamp mellom motstridende krefter illustreres gjennom Arjunas dilemma. Han er en hærfører og står overfor en fiendtlig hær klar til kamp. Han overveldes imidlertid av frykt, tar til tårene, bryter sammen og vil ikke kjempe. Krishna som er hans veileder gir klar beskjed. Dette er ynkelig, uverdig og upassende for en kriger. Reis det og kjemp denne krigen! Det er en oppfordring ikke bare til Arjuna, men til oss alle av å møte livets utfordringer.

Vi kan også som Arjuna havne i en tamasisk tilstand av frykt, motstand, feighet og vil helst flykte fra situasjonen. Krishna ser derfor sitt snitt til å introdusere det første stadiet av karma yoga som er å overvinne tamas ved å mobilisere rajas. Det er alminnelig sunn fornuft at det nytter ikke å sitte og deppe i sofaen med chipsposen i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre. Aktivitet må til. Å komme seg opp av sofaen, ta oppvasken, støvsuge, pusse vinduene, gå tur med hunden eller hva som helst som får blodomløpet, pusten og kroppen i gang gir uunngåelig et lettere sinn og mer glede.

På dette nivået er karma yoga en psykologisk metode til å overkomme frykt, treghet og motstand. Det styrker selvtillit, viljestyrke og utvikler ferdigheter ved å sette seg mål og tøye personlige grenser ved å påta seg utfordrende oppgaver. Det kan også ha tilstrekkelig ydmykende effekt til å slipe ned egoet, men det kan også oppnås på en fabrikk eller annen arbeidsplass. Denne formen for psykologisk arbeidstrening fremmer rajas og har gjort mange yogaskoler, kurssentre og menigheter til flittige maurtuer, men det er ikke karma yoga.

Krishna definerer karma yoga som å arbeide, men ikke for fruktene av arbeidet. For de fleste er dette en uvant tenkemåte fordi alt vi foretar oss gjør vi for å oppnå et bestemt resultat. En skal fortsatt arbeide, men ikke være drevet av egoets krefter av begjær eller frykt for et bestemt resultat. Det er å arbeide som en form for ofring, ikke lenger for egoet, men for et høyere mål ut over seg selv. Målet ikke er resultatet, men arbeidet blir et mål i seg selv og med en egen tilfredstillelse av å utføre det så godt som mulig. Vel vitende at resultatet av mine handlinger til syvende og sist ikke er opp til meg, men av de kreftene som styrer denne verden.

Arbeid og handling er i utgangspunktet rajasisk, men med dette skiftet i innstilling forvandles rajas til sattva. Det renser dermed sinnet og reduserer egoet som ikke er annet en konsentrasjon av rajas og tamas. I tillegg til å fremme kanskje den aller viktigste egenskapen på den åndelige veien: Ydmykhet.

I Bhagavad Gita anviser Krishna to former for yoga. Frigjøring kan kun oppnås gjennom kunnskap og er den direkte veien. En slik realisering krever imidlertid et sattvisk sinn tilstrekkelig renset og kvalifisert. Det oppnås ved å følge den indirekte veien av karma yoga. Karma yoga er ikke bare kjøkkentjeneste og luke i gulrøttene, men også yogaøvelser, meditasjon, bønn og hengivelse. Alt vi foretar oss kan gjøres til en åndelig praksis og karma yoga med den rette innstillingen.

PS. For en norsk utgave av Bhagavad Gita.

Vet du forskjellen på et menneske og et brød?

Det er en vesentlig forskjell mellom et menneske og et brød. Et brød har form, vekt og størrelse. Det har en begynnelse og slutt og eksisterer i tid og rom. Det har lokalitet. Brød har navn. Det kan være et rugbrød, en loff eller et knekkebrød. Så langt, ikke de helt store forskjellene. Videre kan et brød selges, kjøpes, eies og spises. Fortsatt likheter vi er mindre begeistret for, men kan skje. Den største forskjellen oppdages imidlertid ved å skjære brødet i to og dermed få to halve brød.

Selv om visse tryllekunstnere tilsynelatende kan sage mennesker i to, vil det uansett aldri resultere i to halve mennesker slik tilfellet er med et brød. Kroppen har riktignok en begynnelse og slutt som vi kaller fødsel og død. Kroppen har også en vekt og form og eksisterer i tid og rom. Det er likevel ikke kroppen som gjør oss til et menneske, selv om de fleste tror det. En kropp kan være uten armer og bein, men det er fortsatt et helt menneske. Videre kan jeg oppleve min egen kropp, se den i speilet og føle og oppleve den innefra, – hvilket betyr at jeg må være noe annet enn kroppen.

Forskjellig mellom et brød er et menneske er at jeg er et subjekt i kraft av å være bevisst, og et brød er et objekt. Det forplikter, fordi bevissthet og dermed være et selvstendig menneske gjør meg ansvarlig for mine handlinger. Et brød kan ikke holdes ansvarlig for om det smaker godt eller dårlig, det må bakeren ta æren eller skylden for. Videre har jeg fri vilje som medfører at jeg bør oppføre meg skikkelig og leve på en respektfull og anstendig måte overfor meg selv og andre. Det gir også kronisk bekymring fordi med valg følger også muligheten for å velge feil. I det hele tatt har jeg en rekke egenskaper ethvert brød er blottet for. Jeg har samvittighet og vet forskjellen på rett og galt. Jeg har behov for mening. Jeg har medfølelse og empati for andre og mest av alt vil jeg alltid være mest mulig fri og lykkelig.

Jeg er et subjekt i kraft av å være bevisst, men hvor er subjektet? Finnes det i hjernen et sted og i tilfellet hvor? Selv de mest avanserte hjerneforskere kommer her til kort. Prosjektet er like fåfengt som å lete etter hallodamen inne i TV-kassen. Eller slik Peer Gynt skrelte en løk for å finne sin indre kjerne for å oppdage at det er ingen.

Det som er tilbake er subjektet, min egen bevissthet. Det er ikke et objekt i tid og rom. Det har ingen begynnelse, slutt og ingen lokalitet. Det ble aldri født og vil aldri dø. Det har ingen vekt, form eller størrelse, men er bare tomrom. Størrelsen på tomrommet bestemmes av formen som omslutter det. Fjernes formen har tomrommet ingen grenser og er over alt.

Hver menneskekropp er som en vase med et tomrom som gjør dem til menneske. Vaser kommer i forskjellige størrelser og former, men alle har et tomrom. Det finnes bare ett tomrom som gjennomtrenger alt. Fjern vasen og tomrommet vil fortsatt være der.

De fleste identifiserer seg med vasen, og gjør et stort nummer ut av at noen vaser er større, penere, kraftigere, eldre, har større verdi, lenger holdbarhet og bedre plassering enn andre. Men alle vaser kan knuse og blir kastet til slutt. Tomrommet derimot er fullstendig upåvirket og uavhengig av vasen. Det er alltid fritt, allestedsnærværende og fyller alle vaser. Så er du vasen, eller er du tomrommet som gjør vasen nyttig?

Tok Descartes feil?

Det står dårlig fatt med vestlig tenkning når en av dens mest sentrale eksponenter kunne ta så alvorlig feil og med så katastrofale konsekvenser for hvordan vi fortsatt ser oss selv og verden.

Franskmannen René Descartes var ingen pappskalle. Han hadde sine stormaktdager både som filosof og matematiker på begynnelsen av 1600-tallet. Den moderne filosofiens far kalles han ved at han innledet den tredje epoken i vestlig filosofihistorie. Den første epoken var de greske filosofenes gryende eksistensielle undring etterfulgt av middelalder-filosofenes religiøse grublerier. Bak tykke klostermurer og under nøye oppsyn av kirken mer opptatt av ro og orden enn fri tenkning. Med den gradvise oppløsningen av kirkens makt fulgte opplysningstid og renessanse i Europa. Descartes uttrykte tidsånden ved å sette mennesket i sentrum med sitt berømte, – jeg tenker derfor er jeg.

Bortsett fra at det er feil er det viktig fordi det åpnet et nytt perspektiv i europeisk tenkning hvor svarene på vår identitetssøken er ikke i Bibelen eller i forhold til Gud, men i oss selv. Individualismen fikk en pang-start og har vært en rakett i økende fart like siden.

De nye impulsene vekk fra storfamilien, bondesamfunnet og kollektivet kom fra flere kanter. Særlig viktig var framveksten av kapitalismen hvor feudalsamfunnet måtte vike for borgerskapet som presset på. Etter at blodet var vasket vekk fra gatene i Paris etter revolusjonen fulgte større økonomisk selvstendighet og økende sosial mobilitet. Skomakeren trengte ikke lenger bli vest sin lest, med Napoleons klassereise fra tresko i bakgatene til keiser som et levende eksempel.

Kreftene som drev historien var dialektiske slik Hegel mente i et samspill av materielle forhold og idémessige impulser. Hegel var idealist og holdt en knapp på at idéene kom først og så fulgte de materielle forholdene etter. Marx snudde Hegel på hodet og mente det var de økonomiske forholdene som skapte både samfunnet og individet. Her kan debatten fortsette mellom idealisme og materialisme og om Hegel hadde mer peiling enn Marx.

Descartes slagord, jeg tenker derfor er jeg, betyr at jeg kan kun vite om min egen væren ved å tenke, og at det er tankene som bekrefter min eksistens. Det omvendte gir mer mening, jeg er derfor tenker jeg. Er ikke min væren uavhengig av om det er tanker i sinnet eller ei?

Jeg opphører jo ikke å eksistere i dyp søvn, når det er fravær av tanker. Jeg kan riktignok ikke tenke i en slik tilstand, men jeg er fortsatt bevisst, – for hvordan kan jeg ellers vite neste morgen at jeg sov godt? Vi har det godt når vi sover. Så vidunderlig at de færreste liker å bli forstyrret og tatt ut av denne behagelige tilstanden unødvendig. At vi ikke husker det betyr ikke at vi ikke er bevisst, for vi er som regel ikke mer bortreist enn at vi våkner hvis noen sier navnet vårt. Dyp søvn er ikke bevisstløshet. En kan like gjerne si, – jeg sover derfor er jeg.

Bibelen har et langt bedre forslag. Jeg er den jeg er, er svaret Moses får da han spør Gud hvem han er. Bevisstheten er selvbekreftende. Den lyser av seg selv, og trenger ikke en annen lyskilde for å opplyse den. Jeg vet jeg finnes, er bevisst og eksisterer. Ikke noe annet kan bekrefte det, verken tanker eller opplevelser, – jeg bare er.

Den andre feilen Descartes er ansvarlig for er den gordiske knuten han laget mellom kropp og psyke og som vestlig tenkning fortsatt ikke har klart verken å vikle seg ut av eller løse. Descartes så for seg mennesket som en todelt skapning hvor kroppen er en slags maskin og del av den materielle verden. Tanker, følelser og bevissthet er i følge Descartes ikke materielle, men tilhører hva han kalte ånden i maskinen. Sammenhengen mellom kropp og psyke er fortsatt en hodepine som ikke går over og har vært en mare i vestlig tenking like siden. Det er fortsatt ingen god forklaring på hvorfor jeg får vann i munn ved å tenke at jeg spiser en sitron. Eller hvorfor jeg får tårer i øynene av vakker musikk. Eller hvorfor jeg kan vente med å tisse til det blir ledig på toalettet.

Også denne feilen førte til et nytt perspektiv fordi denne mekaniske modellen banet veien for vitenskapen. Å skille det materielle fra det åndelige var sjakktrekket vitenskapen trengte for å utmanøvrere kirken. Prestestyret fikk monopol på det åndelige, mens vitenskapen fikk arbeidsro til å utforske den fysiske verden uten å ha trusselen fra inkvisisjons torturkammer, bannlysing eller kjetterbålet hengende over seg.

Det er godt mulig at Descartes gjorde seg dummere han egentlig var og lanserte noen filosofiske skrøner for å slå et slag for individualismen og bedre vilkår for vitenskapen og dermed med den videre oppblomstringen av kultur og tankelivet. Nå som kirkemakten ikke lenger er en trussel for tankelivet er tiden overmoden til å korrigere disse skrønene. Både å forstå forholdet mellom ånd og materie bedre, og vite at det er ikke tankene som bekrefter min væren. Noen ganger sitter jeg og tenker, andre ganger bare sitter…

Er du klar til å meditere?

Meditasjon består av tre stadier: Avspenning, konsentrasjon og fordypelse. Det er mange avspenningsteknikker tilhørende det første stadiet. Den mest kjente er mindfulness. Ved å være et vitne til strømmen av tanker og følelser faller sinnet til ro og med en rekke gunstige effekter som mindre stress, større mental klarhet, overskudd og energi. I og med at jeg kan observere tankene må de være forskjellig fra meg. Friheten ved ikke å identifisere seg med tanker og følelser, men at jeg har en dypere identitet i min egen væren og oppmerksomhet er for mange en aha-opplevelse.

Det neste stadiet er å introdusere et objekt for konsentrasjon. I prinsippet kan det meste brukes. Flammen på et stearinlys, et symbol, pusten, en bestemt tanke, et gudebilde. Det mest brukte er et mantra. Det vil si et bestemt ord, eller sammensetninger av ord, som gjentas mentalt i en jevn rytme. Mantra er særlig effektivt fordi det energimessig harmoniserer sinnet. I tillegg til å rense og fjerne dypereliggende ubevisste spenninger uten å måtte gjenoppleve vonde minner, traumer og andre negative opplevelser lagret i psyken. Mantraet er som et bakgrunnsprogram som renser harddisken og med en enda kraftigere virkning enn det første stadiet av avspenning.

Meditasjon er en form for mental jogging. Alt du trenger er et par joggesko og så er du i gang. Jogging gir best resultater ved å løpe regelmessig og med en viss varighet. Det samme gjelder for meditasjon. Slik du må ha joggesko trenger du et mantra. Det er ikke lenger nødvendig å reise til India og finne en guru som under høytidelige omstendigheter tildeler de kvalifiserte deres personlige mantra. Eller betale skjorten for å skaffe seg et slikt magisk kraftord. Det hjelper på motivasjonen og gjør at en verdsetter mantraet mer, og enda viktigere tar det aktivt i bruk.

Et mantra er som et verktøy. Det finnes mantra mot slangebitt, for hell i kjærlighet, for beskyttelse, mot dårlige naboer, mot tannverk, mot negative planetariske innflytelser og en rekke andre små og store problemer i livet. Generelt for meditasjon brukes mantra som har vært i bruk i tusenvis av år. Slike mantra er i to varianter. Frø-mantra av enkle lyder som Om, Gam, Shrim, Ram og andre. De er spesielt kraftige og er som å skyte med skarpt. Vellykket når kulen treffer, men kan være skadelig eller virkningsløs om den treffer feil. Derfor er haggel-metoden ofte sikrere og bedre. Den består av en sammensetning av flere mantra og inkluderer minst ett frø-mantra.

Her er to mantra, et fra en hinduistisk tradisjon og et fra en kristen:

Om Namah Shivaya

Det betyr jeg hilser det guddommelige. Det er et av de vanligste mantraene og særlig virksomt gjennom en kraftfull vibrasjon forsterket gjennom bruk i noen tusen år og av millioner.

Ma-Ra-Na-Ta

Det betyr, Gud kom til meg. Det er arameisk og sies å være et mantra Jesus i sin tid ga. Det er særlig hjerteåpnende og som begge mantraene forsterkes også ved å kontemplere meningen.

Det er en overhengende fare for at disse to mantraene faller på steingrunn og er til ingen nytte i denne sammenhengen. Når det ikke forlanges anstrengelser verken i form av en lang og anstrengende reise, et dyrt kurs eller andre økonomiske ubehageligheter, går vår vestlige mentalitet ut på at det som ikke koster noe har ingen verdi. I alt som glimrer, er det kun den intelligente som gjenkjenner gullet og forstår verdien av et mantra selv om det her gis fritt.

Om disse mantraene ikke skulle passe er et Google søk over mest kjente mantra nok til å produsere en lang liste og det er bare å velge. Eller bedre les en bok, for eksempel Thomas Ashley-Farrand: Healing Mantras, eller min egen: Meditasjon – Selvrefleksjon, transformasjon og frigjøring.

Det viktige er et mantra som føles godt. En kan bruke flere, men ofte en fordel å ha ett mantra som det fortrukne og det mest personlige. Hold det også hemmelig av den grunn at det blir sterkere og verdsettes mer.

Skaff deg en mala. Det er en bønnekrans med 108 perler. Den hjelper å ta tiden på varigheten av meditasjonen og den fysiske fingerbevegelsen av en perle for hver gjentakelse av mantraet hjelper på konsentrasjonen og fordypelsen. Sjekk ut Youtube for instruksjoner i hvordan å bruke en mala. Det er ingen betingelse, men gjør praksisen mer tilstedeværende. Så gjenstår det bare å meditere fortrinnsvis en til to ganger daglig i en halv til en times varighet. Som med jogging, det virker hver gang, men regelmessighet gir best resultater.

Det siste stadiet av meditasjon er konsentrasjon uten objekt. Det vil si at oppmerksomheten rettes mot seg selv. Å hvile i sin egen oppmerksomhet. Her finnes ingen instruksjoner, da det er ingenting å gjøre i dette stadiet, annet enn bare å være.

Lykke til !

Har du lyst å bli lykkelig?

Nylig ble jeg utnevnt som ekspert på lykke. Jeg vil jo gjerne hjelpe, så her kommer min ekspertanbefaling. Vel og merke tett opp til smerteterskelen for oppmerksomheten på sosiale medier. Det gir visse begrensninger selv om alt vi foretar oss er motivert av å oppnå mest mulig lykke og unngå ulykke. Denne rastløsheten og konstante streben etter å få det litt bedre gjør oss ikke lykkeligere fordi sann lykke oppstår i stillheten. Når sinnet blir så rolig at alle forstyrrelser av lengsler, ønsker, begjær og frykt forsvinner. Alt som da er tilbake er en tilstand hvor jeg mangler ingenting, er fri og lykkelig.

Det er en annen form for lykke enn gjengjeldt kjærlighet, vakker musikk, nyte naturen, oppnå et mål, bli berømt, få makt eller vinne i Lotto. Den slags gjør oss genuint lykkelig, men er alltid kortvarig. Det gir tilfredstillelse som alltid fører til smerte fordi det skaper lengsel etter mer. Sann lykke er tilfredshet og varig. Det er gleden som skinner ut av et barn helt uten grunn.

Slik solen alltid skinner bak skyene er lykke en permanent tilstand av indre glede, men dekket hos de fleste av mørke skyer som forhindrer lyset å skinne gjennom. Graden av skydekke og dårlig vær varierer alt avhengig av hvor mye mentale blokkeringer og andre vrangforestillinger som står i veien. Tidvis bryter solstrålene gjennom, med korte perioder av blå himmel, men er alltid forbigående. Lykken er disse korte øyeblikkene i en mørkedal av lidelse.

Lykke er imidlertid lett for den som ikke har preferanser. Alt som skal til er å fjerne begjær og frykt. Nøkkelen er aksept. Den totale overgivelse til livet. Å akseptere alt som skjer uten fordømmelse, men ta det inn, føle det og oppleve det fullt ut, la det passere og ikke tenke mer over det. Tanker og følelser er som å drive et pensjonat med en jevn strøm av gjester. Noen kommer igjen for kortere eller lenger opphold. Noen skaper god stemning og er alltid velkomne, mens andre lager bråk, ødelegger og drikker seg fulle, men reiser alltid videre. Det gjelder alt fra parkeringsbøter til dødsfall, via skilsmisser, sykdom, ubetalte regninger, naboens tre som stenger for solen, vasken som lekker, pizzaen som brant på og hva annet som kan gjøre livet surt.

Vil du ha livet på din måte, eller vil du være lykkelig? Det er en form for arroganse å forvente at livet skal oppføre seg på mine betingelser. Det er en bekreftelse på min ensomhet, smålighet og den ultimate egoisme som et lite barnet som tramper i gulvet og får et skrikeanfall når det ikke får det som det vil.

Alle har nemlig bare ett problem her i livet. Det er at jeg ikke alltid kan få det jeg vil ha. Begjær er årsak til all lidelse. Det er Buddhas første belæring etter at han ble opplyst. Men han glemte å forklare hva som er årsak til begjær. Det skyldes en feil selvoppfatning hvor jeg tror jeg er kroppen og denne bestemte personen med et kjønn, alder, kredittkort og et sted å bo. Slik oppstår dualisme som en mental konstruksjon av å identifisere meg med en kropp med begrenset holdbarhet og dermed opplever meg som adskilt, isolert og per definisjon mangelfull.

Å fjerne denne form for uvitenhet og misforståelsen av min sanne identitet kan kun løses gjennom kunnskap. Her finnes to veier, en direkte og en indirekte. Den direkte er for dem med et så rolig, klart og renset sinn at de forstår og realiserer seg selv. Den indirekte veien er å forberede sinnet gjennom mental rengjøring, fjerne tunge skyer, unngå lyn og torden, tåke og oppnå klar tenkning. Riktig levevis hjelper også. Det vil si å praktisere livets fem universelle etiske regler, av ikke skade, lyve, stjele, grådighet og seksuelt misbruk. Dette er ikke moralisering, men praktiske metoder for personlig transformasjon.

Det paradoksale med jakten på lykken er at det jeg leter etter har jeg allerede. Slik en hund prøver å fange sin egen hale, hjelper det ikke å spinne stadig raskere. Anstrengelsen øker bare avstanden til målet ved å forsterke følelsen av mangel som er problemet i utgangspunktet. Å finne lykken er ikke et hekkeløp hvor den raskeste vinner. Det er ikke personen som blir lykkelig, men lykke er å bli kvitt den personen jeg tror jeg er. Når denne personen gjennomskues og de mentale forestillingene som holder den sammen oppløses, er alt som er tilbake, du gjettet det, – lykke.

Veien ut er inn

På reisen av selvrefleksjon har mange kommet til erkjennelsen av at jeg er ikke den personen jeg tror jeg er, men den bakenforliggende bevisstheten som vet om denne personen. Jeg er ikke kroppen, personligheten, tankene, følelsene, men den i seg selv hvilende bevissthet, – jeg er. Det finnes kun én ikke-dualistisk virkelighet. Det er ingen adskilthet, alt er ett, og jeg er denne virkeligheten. Erkjennelsen av dette er frigjøring.

Dette er vel og bra, men kun en intellektuell øvelse i å dra meg selv opp etter håret, med liten praktisk nytte. Jeg kan nikke anerkjennende til slike rene ord av sannhet fra autentiske visdomskilder, sannhet skaper glede, men lite skal til for å bringe meg tilbake til min mentale fengselscelle av den personen jeg innbiller meg å være. Et myggestikk er nok. Litt bekymring, en uventet regning, litt lenge til neste måltid, en negativ kommentar, dårlige nyheter og jeg er straks tilbake til min lille personlige verden. Til den begrensete personen med et navn, kropp, alder, relasjoner, personlighet, stjernetegn, kredittkort, mobiltelefon og et liv jeg prøver å fylle med mest mulig gode opplevelser og unngå de dårlige.

Fra denne personens lille verden går slik luftig kunnskap raskt inn det ene øret og ut det andre. Sinnet er alt for utadvendt og hypnotisert av den ytre verdens mange attraksjoner og skremsler. I tillegg til resten av den indre Dovregubbens hall av troll og nisser av begjær, lengsler, lyster, drømmer, misunnelse, stolthet, forfengelighet, grådighet, ensomhet, tristhet, rastløshet og en gnagende følelse av mangel.

Sinnet er langt fra så rolig, rent og klart som gjør det kvalifisert til å forstå. Kunnskap er viktig, men å være kvalifisert til å forstå er viktigere. Å arbeide med ens kvalifikasjoner er den praktiske metoden. Det er den indirekte veien til kunnskap og mest farbar for de fleste. De tre viktigste kvalifikasjonene er diskriminering med klar tenkning, likegyldighet overfor godt eller dårlig og et brennende behov for frigjøring.

Av de praktiske metodene til å oppnå dette er den viktigste uselvisk arbeid. Å ofre mine handlinger til det som tjener helheten. Det er handlingens yoga, eller karma yoga. Riktig forstått og med riktig innstilling kan det forvandle livet til en åndelig praksis. Å arbeide, men ikke for fruktene av arbeidet.

Å handle i livet er uunngåelig. Å møte livets utfordringer og gjøre det som er nødvendig gjør oss aktive og dynamiske og bringer oss ut av sløvhet, stagnasjon og selvopptatthet. Ved å ofre handlingene som en form for tjeneste fjerner det tilknytning, eierskap, begjær, forventning om belønning og bringer sinnet til et høyere nivå av renhet og klarhet.

Meditasjon, bønn, hengivelse og andre former for åndelig praksis er også karma yoga og bidrar ytterligere til å rette oppmerksomheten innover og forbereder sinnet til å forstå den høyeste kunnskapen som når realisert er frigjøring. Før det er kunnskapen til liten nytte uten kvalifikasjoner.

Veien ut er inn. Guds rike er inne i oss, men for å gå inn må vi først gå i krig med alle sinnets forstyrrelser. Derfor sa Krishna til Arjuna i Bhagavad Gita: Reis deg og kjemp denne krigen!