Feeds:
Innlegg
Kommentarer

01-Consciousness

 

Milliarder av menneskeliv males kontinuerlig i historiens blodige kjøttkvern.

Et menneskeliv er like betydningsløst som en bølge på havet.

Det oppstår, varer en liten stund for å knuses i brenningene mot stranden.

Hver eneste livsform fødes, lever en stund og dør.

Likevel er et menneskeliv det mest betydningsfulle av alt, ingenting elskes mer.

Hvordan kan noe være totalt betydningløst og betydningsfullt samtidig?

 

Alt gjøres for kjærlighet til seg selv

Jeg klør et myggestikk fordi jeg vil ha det så godt som mulig.

Jeg hjelper andre fordi det gir meg en god følelse.

Jeg kritiserer, andre skader dem eller hater fordi det gir også en god følelse.

Den største gleden er å glede seg selv.

 

Selvet er ikke egoet, men viten om egoet.

Selvet er den helt selvfølgelige viten jeg har at jeg finnes og er til.

Selvet er eksistens og bevissthet.

Det finnes ingen steder, det har ingen fysisk lokalitet i tid og rom,

men det vil være absurd å påstå at det ikke finnes.

Eksistens og bevissthet finnes i sine midlertidge og alltid forandrende utrykk i tid og rom.

 

Selvet og livets mangfoldige uttrykk er det samme,

slik havet og bølgene er det samme.

Da kan det leves med dette paradokset i fred.

Å vite at jeg er ingenting, men samtidig alt.

Det er i grunnen alt.

 

 

SHOCKING-People-Do-Not-Die-of-Cancer-People-Die-of-Chemotherapy-and-in-Terrible-Pain

Ingen skandale i moderne medisins historie er større enn dagens kreftbehandling. Det er mer enn en skandale fordi kreftleger, forskere og sentrale aktører i farmasøytindustrien vet at dagens kreftbehandling er ute av stand til å helbrede kreft, og i tillegg er sykdomsfremkallende. Allerede i 1975 i det sosiologiske studiet, Medisinsk nemesis, stilte Ivan Illich diagnosen på vårt medisinske system: Iaktrogenese, – behandling som skaper mer sykdom enn det helbreder.

Livslengden avgjør
Generalsekretæren i Kreftforeningen Anne Lise Ryel skriver at, «to av tre medikamentbehandlinger som gis i dag, er faktisk uten effekt på kreften.» (Aftenbladet 12. mars 2014) Behandling med cellegift er en kalkulert risiko om å havne blant den heldige tredjedelen som overlever. Denne delen skrumper imidlertid kraftig inn fordi kreftstatistikk oftest begrenser seg til å fokusere på kreftsykdommen, uten å ta pasientens livslengde i betraktning. Flere undersøkelser viser at dem som ikke tar cellegift for svulstdannende kreftformer lever lenger enn dem som gjør. I de fleste tilfeller dør ikke pasienten av kreft, men av behandlingen, bivirkningene og andre relaterte sykdommer.

Hva sier forskning?
Dr. Hardin Jones ved Berkley i California utførte en studie utført over 25 år på livslengden på kreftpasienter. Han påviste at ubehandlede pasienter ikke døde tidligere enn dem som mottok konvensjonell behandling med operasjoner, cellegift eller stråling. I mange tilfeller levde de lenger. Rapporten ble presentert for American Cancer Society i 1969.  En del av denne studien omhandler også hvordan kreftstatistikker er tilrettelagt for nettopp ikke å fange opp konklusjoner som hans.

The Journal of the American Medical Association publiserte i 1979 en artikkel om diagnose og behandling av brystkreft av Dr. Maurice Fox, basert på studier utført ved the Harvard School of Public Health. Dr. Fox påviste at de som avviste medisinsk behandling hadde lavere dødelighetsrate enn dem som fikk behandling. Tidlig oppdagelse betød tidligere behandling og tidligere død.

The Lancet – Tidsskriftet for the British Medical Association, publiserte i mars 1980 artikkelen; Failure of Chemotherapy to Prolong Survival in a Group of Patients with Metastatic Breast Cancer. Her påvises det at den generelle overlevelsen av pasienter med brystkreft har ikke forbedret seg innen for de siste 10 årene, på tross av økende bruk av sammensatte og varierte cellegiftbehandlinger. Reell overlevelsesanalyse viste ingen generell forlengelse av levealder for behandlede pasienter. Overlevelsen av 78 pasienter som fikk cellegift var ikke større enn de 80 pasientene som ikke fikk cellegift. Det var heller ingen forlengelse i levealder for de 66 pasientene som mottok en sammensatt cellegiftbehandling.

Gammel forskning?
Det vil her kunne innvendes at dette er snart 40 år gammel forskning og kreftbehandling har kommet mye lenger siden. Metodene i kreftbehandling er fortsatt middelalderske bestående av forgiftning, brenning og amputering, eller noe penere uttrykt som kjemo-terapi, stråling og operasjoner. Epigenetikk har oppdaget at cellegift påvirker ikke stamcellene hvor kreften har sin opprinnelse, men kun dattercellene hvor kreften oppstår. Symptomene forsvinner og viser dermed tilbakegang og tilsynelatende helbredelse, men dessverre ofte med tilbakefall fordi de dypere årsakene ikke adresseres.

Her skytes det spurver med kanoner. Cellegift dreper kreftceller, men dreper også vitale funksjoner for overlevelse og svekker særlig kroppens immunforsvar. De som overlever kreftbehandling gjør det ofte på tross av behandlingen gjennom deres vilje til å ville leve.

Prinsipielt er lite endret i dagens kreftbehandling. Forskning på livslengde er sjeldent forekommende fordi resultatene viser at kreftforskning er ineffektiv, men bundet innenfor et paradigme som krever at kreftgåten kun kan løses med patenterbare medisiner. Videre opprettholdes illusjonen at dette kan løses bare det brukes enda mer penger på denne type forskning.

En forretningsmodell
De eneste som har utbytte av dagens kreftbehandling er medikamentindustrien hvor fortjenestene på kreftbehandling er enorme. Deres primære mål er ikke helse, men å tjene penger. Det medisinske systemet i hele den vestlige verden er blitt styrt gjennom finansiering av utdannelsesinstitusjoner og forskning ensidig tilpasset farmasøytindustrien. Medisin er blitt til en forretningsvirksomhet med monopol på behandling og forskning kun rettet mot patenterbare medisiner. Naturlige metoder som har vært kjernen i legekunst siden tidenes morgen mottar minimalt med forskningsmidler fordi naturen kan ikke patenteres. Tvert i mot motarbeides naturlige behandlingsmetoder aggressivt gjennom ignorering, skremsel og juridisk hvor kreftbehandling utenfor det etablerte medisinske systemet i flere tilfeller er ulovlig og straffbart.

Kreft er ingen dødsdom
Heldigvis finnes det alternativer, eller supplement til konvensjonell behandling. Utallige eksempler og massiv dokumentasjon finnes på kreftpasienter som er blitt helbredet gjennom naturlige metoder som kosthold, livsstil og ulike former for spesialisert behandling. Kreft er ingen dødsdom. Det tar oftest mange år å utvikle kreft. Det er en overdrivelse at det haster med å komme i gang med en behandling som ofte likevel kun forkorter livslengden. Det som haster, er å skaffe seg kunnskap for dermed å kunne foreta et informert valg.

For mer informasjon:
The Truth About Cancer – A Global Quest

 

Stavanger

Sivilarkitekt Per Th. Grimnes skriver i et nylig leserinnlegg i Stavanger Aftenblad at han er lei av den årelange hetsen av Torget. I følge ham har misnøyen ingenting med dårlig arkitektur å gjøre, men er et psykologisk problem i store deler av Stavanger regionens befolkning. Mange har behov for en hakkekylling. I tillegg lider de av agorafobi eller skrekk for store åpne plasser. Dette kan man sikkert behandles for, en såkalt arkitekt-kur. Men det kan ikke være slik at man må ta Lykkepillen for å kunne gå over Torget?

Dårlig feng shui
Kan det tenkes at vinnerforslaget i arkitektkonkurransen «Piazza Siddisi» så flott ut i pappmodellen, men fungerer ikke i praksis? Folk trives rett og slett ikke. Fra å ha vært et levende og dynamisk samlingssted like siden byens opprinnelse er det blitt en øde, forblåst plass hvor de fleste haster forbi for å søke ly og dekning.

Dårlig feng shui, vil kinesere si, med bakgrunn i den tusenårige edle kunsten for harmonisk innredning og plassering. I følge vår lokale feng shui ekspert Anne Trine Austvoll, skapes mest mulig harmonisk innredning når alle de fem kinesiske elementene av jord, metall, vann, tre og ild er til stede. For Torgets del er det en sterk ubalanse med dominans av jordelementet av stein og plane flater. Her mangler, trær, rennende vann, skulpturer og folk til å gi plassen liv og trivsel. Dessuten forårsaker den skrå helningen at all energien renner ut i Vågen, i følge henne.

Feil kan rettes
Når et rom males med feil farge, males det om igjen med en annen. Kjøpes sko som er for små, byttes de. Det hender at arkitekter tegner flotte, dyre og originale hus, men det går ikke an å bo i dem. Det har skjedd med Torget. Det er kun en ting å gjøre. Reparer det og gjenskap et torg som fungerer.

Vi kan fortsette å gå med for små sko og håpe at smerten går over. Det er imidlertid lettere å gjøre noen med skoen enn å klage på foten. De fleste er ukomfortable med å havne på skråplanet. Arkitekter bør være de første til å forstå at gulv er best når de er i vater. Når ting er skeive eller er bygd feil bør det rettes opp igjen. Det bør også skje med Torget.

hope

Menneskehetens største fiende er uvitenhet. Fanatiske religioner eller despotiske politiske bevegelser er symptomer på en lidelse hvis årsak er å sette tro over fornuft. Da er det ingen grenser for hvor absurde, groteske og barbariske handlinger mennesker er i stand til å utføre. Og i tillegg med en følelse av å ha gjort det eneste rette. Om det er å drepe sin egen datter for å bevare familiens ære, eller diskriminere kasteløse eller henge homofile i en lyktestolpe, skjer det ikke fordi folk er onde. De er bare lydige og oppfører seg normalt overfor sin tro eller kulturelle skikker. Graden av uvitenhet og personlig usikkerhet er ofte omvendt proporsjonal med styrken på troen og dens fanatiske uttrykk.

Ingen grenser for barbari
At de handlet lydig og riktig trodde jødene da korsfestet Jesus. Det trodde en egen sekt av landeveisrøvere i India som dyrket den hinduistiske gudinnen Kali. Deres religionsutøvelse bestod i å drepe flest mulig landeveisfarende i en offerhandling til Kali. Noen av de mest rettroende endte opp med over 1000 liv på merittlisten, inntil engelskmennene nedla forbud og gjorde det klart at selv i India har religionsutøvelse sine grenser. I India endte mange enker på bålet sammen med sin avdøde mann fordi i følge deres tro gir et slikt offer av å bli brent levende spesielle velsignelser både for landsbyen og ekteparet i det hinsidige. Praksisen er nå ulovlig, men kan skje fortsatt på den indiske landsbygden, noen ganger frivillig andre ganger ved tvang. Menneskeofring for å tilfredsstille gudene når avlingene slo feil, eller rent forebyggende, har fulgt menneskeheten siden tidenes morgen. Listen over barbariske handlinger basert på blind tro, tradisjoner eller kultur er lang.

Vestlig sivilisasjon ikke unntatt
Selv en tilsynelatende rasjonell kultur som den vestlige ser heller ikke ut til å gå fri. Hva den hvite mann har foretatt seg av undertrykkelse, heksebrenning, plyndring, slaveri, kolonialisering, kriger, masseutryddelser og bestialiteter ned gjennom historien slår de fleste rekorder. Mange stilte spørsmålet etter Andre verdenskrig hvordan en kulturnasjon som Tyskland kunne frembringe en slik brutalitet og ondskap. Etter Nürnbergprosessen forsøkte amerikanerne etter at de nettopp hadde sluppet to atombomber, å sette et moralsk standard. Selv i krig er hver enkelt ansvarlig for sine handlinger. Det nytter ikke å skylde på at det bare ble fulgt ordre.

Flere faktorer
Problemet er fortsatt det samme hvor vilkåret for det meste av vold, bestialitet og umenneskelige handlinger skjer fordi fornuft overstyres av religion eller andre maktstrukturer hvor det er ulovlig å tenke selv. Andre faktorer spiller også inn. Nød og fattigdom tvinger de fleste til å tenke på seg selv. Det kan være fornuftig ut fra hva som gavner enkeltindividet, men nødvendigvis ikke for fellesskapet. Sykelige mentale tilstander som pedofili, incest, sadisme, psykopati og andre forårsaker også ekstremt irrasjonelle handlinger, men sett fra et sykelig sinns perspektiv fremstår rasjonelt nok, og med nok av psykologiske fortrengningsmekanismer til å rasjonalisere slik handlinger. Selv de verste nazistene at var gode familiemedlemmer.

Fortsatt plass til religion
Dette gjør ikke all religion feil. Livet består fortsatt av ukjente faktorer i alle retninger. Fornuften kan ikke forklare alt og har sine grenser. Overfor livets grunnleggende mysterium er det rasjonelt å tro. Selv rasjonalitet er basert på tro, fordi vilkårene for akseptabel eller sann kunnskap kan ikke bevises, men er et vitenskapsteoretisk valg, og i siste instans basert på tro. Vår menneskelighet består i at vi handler rasjonelt i forhold til hverandre. Tro er derfor en privatsak fordi det bryter med det universelle prinsippet av ikke-vold, å ville påføre andre sin tro, eller å gjøre sin tro gjeldene for alle. Sekularisering er et vilkår for et sivilisert samfunn.

En tynn ferniss
Rasjonalitet er ingen selvfølge. Til alle tider har mennesket vært styrt av mytologier, overtro og religion. I en kort opplysningstid i antikkens Hellas oppstod en kultur hvor filosofi og vitenskap fikk større betydning. I opplysningstidens Europa fikk den frie tanken en renessanse og kristendommen slapp gradvis jerngrepet på folks tankeliv. Denne frigjøringen dannet grunnlaget for den vitenskapelige, teknologiske og samfunnsmessige utviklingen fram til vår tid.

Rasjonalitet er likevel en svært tynn ferniss over en heksegryte av bestialske krefter som til enhver tid truer med å bryte gjennom overflaten. Det skjedde i Vietnamkrigen, det skjedde i massakrene i Bosnia og det skjer i Gaza og Afghanistan og andre steder hvor voldsmonsteret jevnlig krever sine offer.

Finnes det en løsning?
Den eneste medisinen mot denne menneskelige lidelsen er kunnskap og utdannelse. Velstandsutvikling er en forutsetning for utdannelse, men uten utdannelse ingen velstandsutvikling. Derfor er kunnskap det viktigste. Uvitenhet bekjempes ikke ved å fortelle folk at de tar feil, men fjernes gjennom kunnskap slik at de forstår det selv. I en tid hvor kunnskapsutvikling er stagnerende gjennom massemedias økende overfladiskhet, underholdningsindustriens stadig større dominans og vitenskapssamfunnets økende ensretting, rasjonalisering og markedsorientering, bør ikke pekefingeren bare rettes mot andre. Det er samtidig tre fingrer som peker mot oss selv.

Yoga-og-selvrealisering-2Yoga har tatt verden med storm. Fra en eksotisk blanding av merkelige kroppstillinger, røkelse, hinduistiske guder og oransjekledde guruer har yoga blitt en etablert treningsform. Mistenksomhet er forvandlet til aksept.

– Hva er yoga egentlig?
– Hva er målet?
– Er yoga et redskap for å få den fineste rumpen i byen?
– Eller er det en åndelig vei til å finne seg selv?

Artikkel i Visjon nr 2 – 2017

Les artikkelen her

Homeland

Er du typen som blir hekta på TV serier – ligg unna Homeland. Dette er så spennende at det er umulig ikke å se neste episode, og neste, og neste…. og slik går kveldene og nettene, i hvert fall gjennom de tre første sesongene inntil hovedpersonen dør.

Etter dette dør serien også, og videre sesonger er bare livløse, blodfattige gjentakelser uten den samme nerven, spenningen og økonomiske støtten.

Serien har flimret over TV skjermer verden over. I 2012 vant den Golden Globe for beste TV serie. I Norge har den blitt vist på TV2 og serien er tilgjengelig på Netflix. I alt er det nå 6 sesonger med et dusin episoder i hver.

Handlingen
I all korthet handler serien om US Marine Nicolas Brody. I Irak blir han tatt til fange, torturert og omvendt til muslim og terrorist. Stockholmsyndromet slår inn med full kraft hvor offeret for tortur og mishandling utvikler solidaritet, avhengighet og kjærlighet til sin overgriper. Etter 8 års fangenskap kommer han hjem til USA og feires som krigshelt.

Den bipolare CIA agenten Carrie Mathison aner imidlertid ugler i mosen. Hun er en spennende karakter i kraft av sin koleriske tilstand og balanseres godt med den mer jordnære, fornuftige og flegmatiske sjefen hennes Saul Berenson. Med fullskjegg og det rette jødiske utseende er staten Israel også representert i serien. På familiefronten klarer ikke konen Jessica å glemme bestevennen Mike. I Brodys fravær overtok han rollen som familiefar både ved spisebordet og i sengen. Datteren Dana er i beste puberitetsalder og båndet mellom far og datter er som en spent fiolinstreng i løpet av serien.

Brody som han kalles i alle sammenhenger, også i familien, blir etterhvert kongressmedlem og på vei til å bli visepresident ved neste valg. Samtidig lever han et dobbeltliv hvor han ruller ut bønneteppet sitt i garasjen og vender seg mot Mekka, deltar i en terroraksjon og forsøker seg som selvmordbomber, men får kalde føtter i siste øyeblikk. Korthuset faller sammen. Carrie som han når å knytte romantiske bånd med, avslører ham. Hans eneste utvei for å slippe den elektriske stolen er å bli dobbeltagent for USA. Han når å bli narkoman og blir samlet opp i Sør Amerika mer død enn levende. I løpet av et par uker er han på beina igjen, restituert som marinesoldat og klar for et siste oppdrag i Iran for å ta livet av en høytstående politiker på USAs terrorliste.

Propaganda
Denne serien er langt mer enn underholdning for å tjene penger. Det er propaganda for å formidle verdier, flytte moralske grenser, skape politiske holdninger, forsterke fordommer, gi et feilaktig bilde av terror, introdusere en ny samfunnsorden, normalisere USA som en politistat og til slutt ofre seeren i et ondskapens ritual av dehumanisering.

Serien ligger tett opp til et realistisk virkelighetsbilde, men med fordreininger og en vrimmel av usannsynligheter. Ukritiske seere vil sluke det meste av dette rått og oppfatte det som normalt, mens med det minste snev av kritisk sans faller utrolig mye på sin egen urimelighet og totalt manglende troverdighet.

Et sted hvor grensene flyttes er i forhold til overvåking. Her introduseres vi til et samfunn hvor under påskudd av terror er det ingen grenser hvor det ikke kan settes opp «øyer» som ser og «ører» som hører, med en holdning at det er helt normalt å følge med på hva som skjer på soverommet til Brody og konen. Her serveres vi en offentlig tilgjengelighet hvor hver eneste samtale, møte og hendelse kan tas inn gjennom satelitt og vises på storskjerm slik at Storebror kan se deg over alt.

Verdiene hva gjelder sex er urovekkende. Utroskap introduseres som forståelig og rimelig. Og i Danas seksuelle umodenhet er avstanden fra ungdommelig kyssing til å spre benene urovekkende kort. I ungdomsmiljøet Dana vanker i er marihuana og rus hyppig forekommende i en atmosfære av normalitet.

Fremstillingen av arabere er minst like stereotyp som indianere i gamle Westernfilmer eller japanere i amerikanske krigsfilmer. Knapt uten unntak er de arabiske karakterene   usympatiske, aggressive og vemmelige, med unntak av en par kvinnelige overløpere som viser en mild og beskjeden fremferd.

Et rituelt mord
I slutten av 3. sesong, lykkes Brody å drepe den iranske politikeren. Sammen med Carrie flykter de over hals og hode og kommer seg i sikkerhet i et lite hus på den iranske landsbygden. Stearinlysene tennes, den gamle kjærligheten mellom dem blusser opp og Carrie forteller at hun er gravid og barnet er deres. Den siste natten tilbringer de lykkelig forent i armene på hverandre, mens de venter på helikopteret som neste morgen skal bringe dem ut av Iran og hjem til USA. Det ligger godt an til en god gammeldags happy ending, hvor de elskede endelig får hverandre og med en framtid foran dem som en fredelig og idyllisk familie.

Slik går det ikke. Toppsjefene i CIA forandrer planene i siste øyeblikk og av strategiske grunner utleveres Brody heller til Iran. Det kommer ikke noe helikopter, men en bisverm av hissig iransk politi. En slik skjebne er vanskelig å overleve. Det gjør heller ikke Brody. Han dør i en offentlig henrettelse grotesk nok til å feste seg i de flestes minne en god stund framover.

Her formidles det at myndighetene er ikke ansvarlig for avtaler, selv om Brody var lovet frihet etter et slikt oppdrag, ble avtalen brutt. Enkeltindividet betyr lite i forhold til større politiske mål. De destruktive verdiene er likevel verre på det emosjonelle plan. Etter å ha sett seg gjennom et maratonløp av en TV-serie, ble troen på at godheten skulle seire til slutt, brutalt knust. På denne måten drepte serien ikke bare sin egen hovedperson, men også håpet og troen på det gode. Carrie som høygravid CIA agent på tokt i Iran, var selvsagt langt ut over sannsynlighetens grenser. Men det var et viktig psykologisk poeng at hun skulle være med barn. Det gjorde avgrunnen mellom godhet og ondskap ekstra dyp og med tilsiktet effekt av å etterlate seeren nedtrykt, trist og med et slukket håp om en lys og bedre verden..

En generell trend
Denne serien er langt fra enestående, men føyer seg til en generell trend i amerikansk filmindustri med en ondskapsfull og destruktiv agenda av dehumanisering. Mennesket fremstilles stadig mer umenneskelig, mekanisk og robotaktig. I årenes løp har grensene for sex og vold blitt flyttet systematisk, og positive livsbekreftende verdier som en gang var idealer er snarere sjeldne unntak til denne trenden av brutalitet, ufølsomhet, egoisme, hensynsløshet, kynisme, ekstrem vold og overfladisk sex. Dette representerer ikke bare et kulturelt forfall, men viser en hel kultur som har sett sin middagshøyde og degenerer til stadig lavere nivå av dumhet, nedrighet og umenneskelighet.

Mark-Twain

I do not understand Maya…
Neither does Vedanta, – it is described as «what makes the impossible possible.»
«Maya is neither non-existence nor existence, but still something altogether different.»
There does not seem to be any logical explanation to it…..

Maya is that the original subject as existence/consciousness, with the help of a force called Maya, projects itself creating a world of objects for experience. A dualistic world of objects in time and space appears, within a field of non-dualism outside of time and space. A common image, how waves appear in the ocean, but basically a fundamental paradox.

So life appears. Experiences come and go in a constant flux. They exist, but are not real. It is only an apparent world. What is real is existence/consciousness, because it never change. The movie screen of life stays the same – although new films are being shown all the time.

Personally this affects me in a very concrete sense.
I know I am consciousness, I know I am not my body, my personality, thoughts and feelings and this person that I think I am. I know all that. I am the subject, and that is all objects appearing in me… That is all very wonderful. I obviously do not know it well enough….

Because, still, what the hell am I doing inside this body, living this life, experiencing this person?

This is called superimposission where the subject is being projected onto the object.
The subject me, is being mixed with the objects, taking them to be real.
This is basic ignorance….

How the objects came there in the first place is the illogical part.
How did I become an object?
No, I know – I am the subject, and the person I believe I am is an object.
But this person is so convincing of its existence?

The person I think I am makes choices, have free will, – how can he be an object?
Objects does not have free will.
I as consciousness, is not a doer, but who is?
Iswara is the doer, Maya is the doer, but who gets me up the in the morning?
I refuse to take the predestined view here, that life is one big machine and organism run by Iswara, and all I can do as consciousness, is know about it….

So in the meantime, since I do not understand, I will do as Krishna tells Arjuna, – do karma yoga. I will accept dualism and Maya and take it to be real. I will accept the person that I think I am, and believe that I am the doer.

My responsability and purpose here is then to work on my karma, and by doing so prepare my mind, that I finally will understand and be free one fine day.

In the meantime I accept my ignorance…. meditate, pray, study, devote myself to Iswara, offer all my actions to Iswara in gratitude for this amazing life, and take life as prasad.

I guess that is pretty much it – for the time being.