Flat jord på NRK

Folkeopplysningen på NRK 25. november 2019 handlet om konspirasjonsteorier. En av de rareste slike programlederen vet om er flat jord. En kommentar og selve klippet.

Who am I?

The riddle of life is hidden in the ultimate question, – who am I? The short answer is the person I think I am. The deeper answer reveals itself into inquiry of who asks the question. An introduction to spirituality, its purpose and goal. How to get started with meditation and why.

Konspirasjonsteorier i beste sendetid

Folkeopplysningen på NRK er orwellsk nytale for folkevilledning. Sist ut med et forsøk på å villede det norske folk om konspirasjonsteorier. Allerede med tittelen havner programmet skeivt ut over hoppkanten og faller for den vanlige hersketeknikken av å diskreditere samfunnskritikk ved å kalle det konspirasjonsteorier. Denne manipulasjonen er blitt så vanlig at selv akademikere og folk som burde vite bedre tror at dersom noe kan karakteriseres som en konspirasjonsteori er det per definisjon feil. Det skal liksom være et argument, men er selvsagt ingenting annet et slag i luften like tomt som inne i hodene deres.

Det meste som karakteriseres som konspirasjonsteorier er usaklig mistenkeliggjøring av kritisk forskning, analyse og fakta. Når samfunnskritikk er blitt tabu og kun main-stream synspunkter er tilbake, har offentlig debatt degenerert til et nivå hvor ytringsfrihet er overflødig og vi ikke fortjener det lenger. Indoktrineringen er komplett og hjernen hos folk flest kan knapt vaskes renere.

Programmet holdt seg ikke tilbake av å presentere den rareste konspirasjonsteorien programlederen kjente til, nemlig flat jord. Med løfter om at programmet ville leve opp til den journalistiske gullstandarden av å presentere et synspunkt likeverdig fra begge sider, tok jeg sjansen på å stille opp til forsvar for dette synspunktet. Det høres selvsagt rart ut, men jeg er av den oppfatning at vann er vannrett, solen beveger seg på himmelen og jorden står stille. Jeg har vennet meg til det, og har i det siste gjort meg til talsmann for et slikt synspunkt. At den 30 minutter samtalen med Andreas Wahl resulterte i 4 minutter på TV må man regne med i disse tabloide tider. På tross av slike begrensninger og det lille det ble anledning til å bringe til torgs er jeg likevel godt fornøyd. Kanskje var det et lite hull i muren Leonard Cohen synger om hvor lyset kan skinne gjennom?

En liten fakta-feil kan for ordens skyld være verdt å nevne overfor et program med ambisjoner om folkeopplysning. Innledningsvis i sekvensen (24:25) hadde Andreas Wahl med en liten globus. Pedagogisk viste han hvordan man kan starte i nord og bevege pekefingeren hele veien til sydpolen og komme tilbake på den andre siden av jorden, og tilbake til utgangspunkt. Dette går helt fint på en globus, men ikke i den virkelige verden. Alle jordomseilinger skjer fra øst mot vest eller omvendt. Det finnes ingen jordomseilinger fra sør mot nord eller omvendt, av den enkle grunn at det er fysisk umulig. Modellen stemmer rett og slett ikke med terrenget.

Ellers skiller flat jord seg vesentlig fra andre konspirasjonsteorier ved at det er et rent fysisk spørsmål. Det kan måles. Til dato er det aldri målt noen kurve på havoverflaten. Ingen kurve ingen kule, – så enkelt er det.

En må også undre seg litt over kunnskapsnivået til professor Asbjørn Dyrendal ved institutt for arkeologi og religionsvitenskap. Han hevdet at grunnmotivene til at folk søker til konspirasjonsteorier utenom å finne ut hvordan verden henger sammen, er ønske om sosial tilhørighet og eksistensiell trygghet. To år som talsperson for at jorden er flat har ikke akkurat økt min sosiale tilhørighet.

Han har dog rett i at det har økt eksistensiell trygghet. Jeg synes det er trygt ikke å leve på en kule som roterer 1500 km/t, og som spinner 10 600 km/t rundt solen i et solsystem som suser i 800 000 km/t rundt galaksen. Jeg synes det trygt å leve på en jord som er slik jeg observerer og opplever den og ikke måtte stole på en abstrakt teori som aldri er blitt bevist og som ikke lar seg bevise. Jeg synes faktisk det er trygt å stole mer på kunnskap enn propaganda, massesuggesjon og pseudo-vitenskap. Selv om det er til prisen av i manges øyne å oppfattes som en nasjonal bygdetulling, – er det likevel verdt det.

PS. Programmet kan ses her.

Ny film: Fri fra kreft

Et paradigmeskifte i ny forståelse og behandling av kreftsykdommer.
Er det mulig å snakke vitenskapen og medisinindustrien til fornuft?

I 2016 ble Terje Toftenes angrepet av en form for lymfekreft ingen til dato i Norge har overlevd, – utenom ham. Med unntak av strålebehandling takket han nei, til konvensjonell behandling. Isteden fulgte han en alternativ rute av radikal kostomlegging og ulike former for støttende behandling. Åtte måneder senere var han symptomfri. Etter tre år er han fortsatt frisk. Han har overlevd statistikken med minst ett år for denne type kreftsykdom.

I sin forespørsel om han kunne forvente kontakt fra forskningsavdelingen ved sykehuset ble han avvist. Ved Radiumhospitalet forsker de nemlig kun på syke pasienter, ikke friske, fikk han vite. Hans tilfelle var derfor uten vitenskapelig interesse.

Å kurere seg for kreft ved hjelp alternative metoder er langt fra enestående. Det finnes utallige lignende veldokumenterte tilfeller. Kost- og livsstilsendringer ved å redusere det som skader og øke det som støtter er et gjennomgående trekk og ofte med tillegg av ulike naturmedisinske behandlingsmetoder. Reaksjonen fra legestanden er heller ikke utypisk. Pasienter som blir helbredet på feil måte er ikke bare uten interesse, men en direkte trussel mot etablert kunnskap, dens institusjoner, autoriteter, økonomi, prestisje og makt. Det medisinske paradigmet er under angrep. Å bevare den etablerte oppfatningen av kreft er en alvorlig forhindring for ny kunnskap. Vitenskapsteoretikere har for lengst beskrevet disse reaksjonære kreftene og påvist hvordan ny kunnskap ikke er en gradvist vekst, men kjempes fram gjennom sprang og vitenskapelige revolusjoner.

Terje Toftenes er en slik revolusjonær som går på barrikadene for en ny forståelse av kreft. Han taler Roma mitt i mot og hevder at dagens kreftforståelse er grunnleggende feil. Årsakene ligger ikke i genene, men primært i kost- og livsstil. Han er en moderne Dr. Semmelweis. Legen som i sin tid viste at ved å innføre hygiene på fødeklinikkene forsvant den dramatiske dødeligheten som herjet europeiske sykehus på 1800-tallet. Dr. Semmelweis ble ignorert, bekjempet og døde i fengsel ansett som en gal mann. Løsningen kunne umulig være så enkel på et så alvorlig problem, ble det sagt. Det var først når Pasteur femti år senere kom med en vitenskapelig forklaring på Semmelweis oppdagelse at hygiene ble akseptert og obligatorisk. I mellomtiden betalte utallige kvinner og barn med sine liv for vitenskapens arroganse og leger som nektet å skifte mening. Semmelweis dokumentasjon på fravær av dødelighet var ikke nok. Uten en teoretisk og vitenskapelig forklaring kom han ingen vei.

Filmskaperen og videoprodusenten Terje Toftenes har nå laget film om sin egen kamp mot kreft og vei til sunnhet. Han presenterer sin egen historie, men går et langt skritt videre for å finne forklaringer på hvorfor han ble frisk. I liten grad henvender han seg til den alternative verden som allerede deler hans syn, men vil vise at det finnes forklaringer allerede innen vitenskap til støtte for hans oppfatning og som vil kunne revolusjonere dagens kreftbehandling. Terje Toftenes prosjekt er å snakke vitenskapen til fornuft. På tross av at han falt utenfor det medisinske systemet, har han fortsatt tillit til vitenskapen. Han vil ikke starte noen grasrotbevegelse, men vil forandre systemet innenfra og bekjempe det på sine egne premisser. Han vil ikke ha revolusjon, men reformer. La oss håpe det fører fram.

Revolusjoner er ofte blodige. Det bestående lar seg sjeldent overtale til å gi fra seg makten frivillig og uten kamp. Hvor sannsynlig er det at medisinindustrien vil pakke sammen en lukrativ forretning med omsetning og fortjenester på nivå med olje? Det brukes svimlende summer på kreftforskning. På tross av de enorme økonomiske fortjenestene mangler det likevel ikke på frekkhetens nådegaver til å starte innsamlingsaksjoner og tigge om penger til mer forskning. Det forskes minimalt på alternativ medisin. Det er lite penger å hente i kosthold og livsstilsendringer. Vitenskapelig forskning har som mål å løse kreftgåten på betingelsen av at løsningen kan finnes i patenterbare medisiner som kan genere fortjeneste for medisinindustrien og dens aksjonærer. Kampen om kreft er antakelig langt mer en kamp om makt enn om fornuft.

Terje Toftenes har sitt eget bevis og flere forskere i ryggen, men hva hjelper det når de oppleste og vedtatte sannhetene sier noe annet? Kunnskap er makt, men makten til å definere kunnskap er større.

Bortsett fra fraværet av å problematisere de maktpolitiske kreftene innen vitenskap og medisinindustrien er dette en høyst severdig film. Det er en film som redder liv og inspirerer til å ta ansvar for egen helse. Det er virkelig å håpe at filmen får den plass den fortjener i den almene offentlighet og kan bidra til å forandre grunnleggende holdninger til hvordan vi tenker omkring sykdom og helse. Denne prosessen er på glid innenfor det etablerte helsevesenet. Det skjer endringer. Denne filmen er et viktig skritt til en større helhetlig forståelse og gir levende håp overfor en av vår tids største helsetrusler. Denne filmen angår oss alle.

PS. Filmen kan ses her: frifrakreft.no

Ord for dagen…..

Er alternativ behandling farlig?

Vårt medisinske system har alt for ensidig vekt på sykdomsbekjempelse ved hjelp av medikamenter og operasjoner i motsetning til mer naturlige metoder. Alternativ behandling fortjener en langt mer nyansert forståelse, mer forskning og større integrering i vårt medisinske system.

Til dato er det registrert ett dødsfall i Norge som følge av alternativ behandling. Dødeligheten ved norske sykehus på grunn av skader utgjør omtrentlig 4.500 hvert år. Dette utgjør 0,6 prosent av alle pasienter og skyldes uventede komplikasjoner, sykehusinfeksjoner, teknisk utstyr som svikter, feil bruk av legemidler, svikt i rutiner og dårlig hygiene. Disse tallene er fra rapporten «I trygge hender» fra 2011 og setter perspektiv på Audhild Skoglunds nylige gjestekommentar i Stavanger Aftenblad hvor hun advarer om farene ved alternativ behandling. Rapporten sender også et ekko fra Ivan Illich berømte sosiologiske studie fra 1975, Medisinsk nemesis. Her påvises det at vårt medisinske system skaper mer sykdom enn det helbreder og kvalifiserer for å kalles en moderne epidemi. Dette er sterk kost, men er tall og fakta om vi våger å se selvkritisk på moderne medisin.

Audhild Skoglund skyts mot alternativ behandling refererer til en amerikansk studie hvor kreftpasienter som supplerer behandling med cellegift, stråling eller hormonbehandling med alternativ behandling. Denne gruppen hadde større dødelighet enn dem som fulgte den konvensjonelle behandlingen konsekvent. Dette får Audhild Skoglund til å advare mot ikke å gå i hva hun kaller alternativfellen, fordi det kan koste dyrt. Det er riktignok ikke alternativ behandling i seg selv som er farlig, men verdifull tid kan gå tapt for å komme i gang med konvensjonell behandling så raskt som mulig.

Nå har imidlertid dagens kreftbehandling sine begrensninger. Generalsekretær for Kreftforeningen Anne Lise Ryel utrykte det i Aftenbladet 12.mars 2016 slik: «To av tre medikamentbehandlinger som gis i dag, er faktisk uten effekt på kreften.» Hvis en ytterligere måler effekten ikke isolert på sykdomsutvikling, men på livslengde, viser flere undersøkelser at dem som tar cellegift for svulstdannende kreftformer i mange tilfeller ikke lever lenger enn dem som ikke gjør det.

Flere har undersøkt dette blant annet Dr. Hardin Jones professor i Medical Physics and Physiology ved Berkley i California. På grunnlag av en studie utført over 25 år på livslengden på kreftpasienter påviste han at ubehandlede pasienter ikke døde tidligere enn dem som mottok ortodoks behandling med operasjoner, cellegift eller stråling. I mange tilfeller levde de lenger. Rapporten ble presentert for American Cancer Society i 1969. The Lancet – Tidsskriftet for the British Medical Association, publiserte i 1980 artikkelen; Failure of Chemotherapy to Prolong Survival in a Group of Patients with Metastatic Breast Cancer. Her slås det fast at den generelle overlevelsen av pasienter med brystkreft har ikke forbedret seg innen for de siste 10 årene, på tross av økende bruk av sammensatte og varierte cellegiftbehandlinger, men med forkortet levealder for noen av pasientene som fikk cellegift. Det finnes flere lignende undersøkelser, men av plasshensyn nevnes kun disse to. (For flere undersøkelser og utdypning.)

Statistikk gjelder ikke for enkeltindivider og en vesentlig faktor for å bli frisk fra kreft er viljen til å leve. Slik det er mulig å gjøre det utroligste i en livsfarlig situasjon er det også mulig å mobilisere kroppens immunforsvar blir faren livstruende nok. Sykdom og helbredelse er ikke en mekanisk prosess, men involverer både kropp, følelser, livssituasjon og psyke. Placebo er bare ett eksempel på psykens helbredende kraft. Durek Verrett er derfor ikke på aldeles ville veier og langt fra alene om å hevde at et underbevisst dødsønske kan sabotere viljen til å leve og dermed hindre helbredelse uansett om det er gjennom konvensjonell eller alternativ behandling.

Konvensjonell kreftbehandling er ikke den eneste løsningen på kreftgåten bare det kan skaffes nok penger til forskning. Kreftbehandling er blitt forbedret på mange områder, men metodene er fortsatt grunnleggende uendret med medikamentell behandling, stråling eller operasjoner. Å tenke alternativt i forhold til kreft er derfor ikke helt ubegrunnet.

Det gjorde Terje Toftenes i 2016 da han ble angrepet av en aggressiv form for lymfekreft med så godt som ingen statistisk sjanse for overlevelse. Han takket nei, til konvensjonell behandling, med unntak av strålebehandling. Gjennom radikal kost- og livsstilsendring og annen støttende behandling var han etter åtte måneder symptomfri. I dag, tre år senere er han fortsatt frisk. Terje Toftenes er tidligere NRK ansatt og selvstendig videoprodusent. Han har nå laget filmen om sin egen reise til sunnhet, men også med en introduksjon til andre innfallsvinkler til kreftgåten både innenfor nye teorier innen moderne kreftforskning og fra et mer alternativt helseperspektiv. Filmen kan ses her.

Dette er et enkeltstående tilfelle, men langt fra enestående. Vitenskapen har til nå utvist motvilje mot å registrere eller forske på slike tilfeller av helbredelser utenfor konvensjonell behandling. I Terje Toftenes tilfelle stilte Radiumhospitalet seg helt avvisende til å undersøke hvorfor han var blitt frisk.

Vårt høyteknologiske medisinske system har gjort revolusjonerende og grensesprengende innovasjoner på mange områder, men henger dramatisk etter overfor kroniske og degenerative sykdommer med alarmerende nedgang i helsetilstanden i befolkningen i epidemiske proporsjoner i hele den vestlige verden. Allerede i 1975 ropte Ivan Illich et alvorlig varsko og oppfordret til en revurdering av vårt medisinske system med alt for ensidig vekt på sykdomsbekjempelse ved hjelp av medikamenter og operasjoner i motsetning til mer naturlige metoder. Alternativ behandling fortjener følgelig en langt mer nyansert forståelse, mer forskning og større integrering i vårt medisinske system.

Sprengstoff av en bok – Forskerne som lurte oss alle

Det er lenge siden jeg har lest noe så spennende og tankevekkende som dette. For alle med den minste interesse for politikk og samfunn er dette en thriller utenom det vanlige! Kritisk journalistikk av beste sort.

Noen bøker har kraft til å stenge verden ute. Alt settes til side. Det eneste gjøremålet for dagen er å sitte klistret fast i godstolen foran peisen med øynene slukende side for side, inntil bokens slutt. Politivoldsaken, – Norges største forskningsskandale er en slik bok.

Politivoldsaken var et forskningsprosjekt på 1970-tallet knyttet til å kartlegge angivelig omfattende politivold ved Bergen politikammer med store samfunnsmessige og politiske konsekvenser.

Politiet og ordensmakten ble i radikaliseringsperioden fra 1960-tallet og tiårene som fulgte selve symbolet på staten, kapitalismen og den etablerte makten. Ingenting var mer politisk korrekt i det stadig mer venstreorienterte miljøet særlig blant unge, studenter og intellektuelle å være kritisk til politiet, rettsvesenet og fengselsvesenets maktutøvelse. Forfattere som Jens Bjørneboe bidro til å radikalisere en hel ungdomsgenerasjon gjennom flammende kritikk av formyndersamfunnet og hvordan mange ressurssvake i samfunnet havnet i klørne på et sadistisk maktapparat som knuste mennesker. Det akademiske miljøet bidro også sterkt i å ta de svake i forsvar i juridisk og sosiologisk sammenheng og med fokus på å bedre forholdene blant kriminelle, fanger og dem som falt utenfor systemet.

Radarparet Edvard Vogt og Gunnar Nordhus oppnådde raskt heltestatus gjennom sin voldsforskning ved å dokumentere ekstrem maktmisbruk ved Bergen politikammer. De bekreftet empirisk og vitenskapelig det skremmebildet venstresiden hadde skapt seg av klassesamfunnet og overmaktens brutalitet og umenneskelighet. Tilslutningen og hyllesten til dette prosjektet strakk seg langt ut over det radikaliserte miljøet blant ungdom og studenter, men flere av landets fremste jurister, samfunnsforskere, forfattere, journalister og intellektuelle sluttet seg til rekkene. Saken handlet etter kort tid om langt mer enn om Bergenspolitiet gikk ut over sine fullmakter i maktbruk, men om forskning var mer troverdig enn etterforskning. Store deler av det akademiske miljøet oppfattet vitenskapelig forskning høyt hevet over politi og rettsapparatet og en slik innblanding var en alvorlig trussel mot både ytringsfrihet og forskerfrihet.

Denne boken er utypisk fordi den bekrefter ikke bildet som voldsforskningen og flere samfunnsforskere gjennom årene bygget opp av en uangripelig voldskultur i deler av politiet. Umulig å få has på fordi lojalitet innad i etaten beskyttet overgripere i tillegg til et korrupt rettsvesen som vernet om sine egne. Tvert i mot avslører boken at store deler av Nordhus og Vogts voldsforskning fra et vitenskapelig synspunkt var ren svindel. Hele prosjektet var bygd på sandgrunn av mangelfulle metoder og fullstendig ukritisk innsamling og bruk av vitneutsagn. Enda også direkte fabrikkering og ren oppdiktning av politivoldepisoder så detaljerte og groteske at de færreste trodde det kunne være annet enn sant. Det fantes kritikere, men de kjempet i motvind fordi Nordhus og Vogt seilte på en bølge av akademisk korrekthet umulig å stanse.

Tilhørende en generasjon som sugde Jens Bjørneboes forargelse overfor samfunnsmakten til sitt bryst, deltok i radikaliseringen ved universiteter og høyskoler på 1970-tallet og delte den politiske korrekte oppfatningen at voldsforskningen i Bergen var progressivt og en moralsk høyverdig kamp for de svake i samfunnet, er dette en viktig refleksjon og lærepenge i hvor lett det er på bli lurt. Djevelen sitter fortsatt i detaljene og det er prisverdig at de tre journalistene bak boken avslører et gigantisk bedrag. Et samfunnsvitenskapelig flaggskip på vei inn i solnedgang blir senket like innen det når så langt.

Hvordan Norgeshistoriens største forskningsskandale kunne iscenesettes, utvikles og på tross av avsløringer og kritikk likevel kunne fortsette og til slutt oppnå samfunnets høyeste anerkjennelse og full frifinnelse er mer enn tankevekkende, – det er grensesprengende. Studien begrenser seg til det rent saksmessige og dokumentasjon av et svært kompleks saksmateriale for å avsløre kjernen og de mest sentrale temaene. Det er viet liten plass til å forstå hvordan dette var mulig, hvilke gruppepsykologiske krefter som trådte i aksjon, og kanskje enda viktigere hva slags mennesker var Gunnar Nordhus og Edvard Vogt? Her ligger invitasjonen åpen til en studie i intrikate menneskesinn med så mange motsetninger, skyggesider, talenter, sjarm, karisma og evner til manipulasjon, løgn, maktmisbruk og bedrag vanskelig å forstå. Forfatterne stiller seg også måpende og kaller det snarere et mysterium og en sak hvor vi aldri vil få vite den fulle og hele sannhet.

Boken kommer minst 20 år for sent. De fleste av bokens mest sentrale aktører er døde, med unntak av Gunnar Nordhus som soner en dom på 5 år for økonomisk svindel. Bedre sent enn aldri og forhåpentligvis vil boken skape debatt og være en alvorlig tankevekker for hvor lett det er å bli lurt ved å følge den politisk korrekte strømmen slik jeg gjorde på 1970-tallet.

Politivoldsaken
Norges største forskningsskandale
Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen
447 sider
Vigmostad & Bjørke 2019