Perler av visdom fra Bhagavad Gita – Nr. 2

Tolkning av Bhagavad Gita fortsetter. Få bøker for åndelig interesserte er mer aktuell enn Bhagavad Gita. Den går langt ut over snevre religiøse grenser, men er en praktisk håndbok for alle åndelige veiers ultimate mål av frigjøring.

For mer bakgrunn og for å forstå Bhagavad Gita i sin historiske, litterære og kunnskapsmessige kontekst: 

For bestilling av Bhagavad Gita:

Perler av visdom fra Bhagavad Gita – Nr 1

Få bøker for åndelig interesserte er mer aktuell enn Bhagavad Gita. Den går langt ut over snevre religiøse grenser, men er en praktisk håndbok for alle åndelige veiers ultimate mål av frigjøring.

Her presenteres enkelte vers og utdrag med kommentarer.

PS. Forstå Bhagavad Gita i sin historiske, litterære og kunnskapsmessige kontekst: 

For bestilling av Bhagavad Gita:

Guru-scenen – et eldorado for misbruk, utnyttelse og bedrag

I strømmen av personlige beretninger om guru-skandaler fra yogaens og den nyreligiøse frodige verden er Joelle Tamraz bok: The Secret Practise – Eighteen years on the dark side of yoga fra 2023, nok et spennende bidrag.

De fleste slike historier tar oftest for seg de store kanonene på guru-scenen som i tur og orden har fått sine svin på skogen avslørt, blitt tatt med buksene nede, hatt fingrene for langt ned i kakeboksen eller på andre måter har møtt hard asfalt i deres fall fra stor høyde. Kjente eksempler er Osho, Sai Baba, John of God, Prem Baba, Swami Rama, Bikram, Yogi Bahjan, Sri Chimnoy, Trungpa og flere andre. Åndelige lærere med guru stemplet i pannen med rent rulleblad er snarere unntaket enn regelen. Alt for få makter å holde sin sti ren. I et hekkeløp bestående av de fire fristelsene av sex, penger, makt og berømmelse river de fleste på en eller flere av dem.

Denne boken handler ikke om en berømt guru, men en anonym halvkarismatisk indisk kjeltring som ser snitt til å spille guru og forfører og lokker en ung godtroende og grenseløst naiv kvinne inn i sitt edderkoppnett med løfter om opplysning, udødelighet og hva annet gull og glitter som finnes i enden av den åndelige regnbuen. Blant annen kunne han kanalisere usynlige åndelige mestere fra den andre siden med jevnlig råd og veiledning. Han lærte henne ‘hemmelige’ yogateknikker som hun siden fant i en bok. Han drakk og røykte marihuana og hun så ham aldri meditere. Tidvis hadde han en annen ånd som tok over kroppen hans. Denne ånden hadde i tidligere liv vært gift med den vakre venninnen hennes. Følgelig var det kun rimelig at han i helgene når denne ånden vanligvis dukket opp, forlot sin kone og heller tilbrakte natten med sin kone fra tidligere liv.

I importen av yoga, meditasjon og østlige guruer fra begynnelsen av 1900-tallet og med en kraftig oppblomstring på 1960-tallet og utover, var to impulser særlig viktige for å legge grunnen for guru-scenen. Den ene kom fra den åndelige klassikeren En yogis selvbiografi av Paramahansa Yogananda. Steve Jobs leste den daglig, George Harrison delte den ut til alle sine venner og de fleste seriøse åndelige søkere har lest den minst en gang. Det er en inspirerende og viktig bok fra en av de få guruene med plettfri vandel. Utenom å inneholde omtrent et mirakel på hver side understreker boken nødvendigheten av en guru på den åndelige reisen.

Det fikk mange til å valfarte til India, der i blant Beatles. Deres møte med Maharishi hvor de lærte å meditere i naturskjønne omgivelser ved foten av Himalaya gikk ikke upåaktet hen i vestlige medier. Begivenheten ble et trendsettende reklamefremstøt for åndelig turisme og skaffet et betalingsvillig publikum når guru-sirkuset kort etter flyttet teltet til den vestlige verden. Her fikk John Lennon utenom åndelig innsikter ellers inspirasjon til sangen Sexie Sadie hvor Maharishi sto modell og med et hint om guruer ikke alltid til å stole på. «Sexy Sadie, what have you done. You made a fool of everyone.»

Maharishi introduserte Transcendental Meditasjon, TM, til den vestlige verden. Med den gylne formelen av å meditere på et hemmelig mantra tyve minutter to ganger om dagen fikk han millioner til å meditere, og ingen har lært flere å meditere enn ham. I Norge koster et TM-mantra 12.400 kr, studenter slipper med 6.900 kr og en familie som knuser sparegrisen kan gjøre et røverkjøp på 24.800 kr. Utenom at mantraet gis på bakgrunn av aldersgrupper og ikke er fullt så hemmelig og personlig som det gis inntrykk av, er det effektivt fordi det egentlige produktet er den enkeltes motivasjon. I den vestlige verden hvor alt måles i penger vil teknikken ikke blitt satt pris på om den ikke koster skjorten. Maharishi bidro dermed til den andre viktige impulsen for grunnlaget for guru-scenen. Nemlig at åndelige teknikker ikke bør selges for billig, og bør helst ta et kraftig jafs av husholdningsbudsjettet.

Begge disse impulsene, betydningen av en guru og at åndelige sysler kan være dyrt, hadde Joelle Tamraz fått med seg. Hun hadde lært TM og tatt det mer avanserte ‘flykurset’ hvor deltakerne utenom å betale det tidobbelte av grunnkurset lærte å levitere eller yogisk flyvning. Det vil si at de sitter i lotusstilling og fysisk letter og hopper over gulvet i en halv meters høyde. (Et spektakulært syn som jeg har sett med egne øyne, selv om jeg hva flygning angår foretrekker SAS.)

Joelle Tamraz fikk napp på sin første jomfrutur på jakt etter en guru. I Rishikesh i India som er et fluepapir for vestlige søkere møtte hun en sjarlatan av en åndelig lærer 30 år eldre enn henne selv, som hun kort tid etter giftet seg med og tilbrakte de neste 20 årene i hans edderkoppnett inntil hun omsider lykkes å komme fri.

Joelle Tamraz er en intelligent kvinne, høyt utdannet og med en godt betalt jobb innen salg og markedsføring, men likevel ikke smart nok til å gjennomskue en bløffmaker som bedro henne, var et pengesluk og med lenger avstand mellom liv og lære enn Pinochos nese. Mye skyldes hennes familiebakgrunn med en barndom preget av utrygghet og ustabile foreldre bak en fasade av rikdom og vellykkethet. Det svekket dømmekraften betraktelig når en guru-lignende farsfigur stiller opp der faren sviktet.

Med klarhet og god fortellerevne tar hun oss med på en reise utenfor den vanlige alfarveien av guruskandaler, men med de samme psykologiske mekanismene som holder dette sirkuset i gang. Hun falt for en amatør-guru og utspekulert kjeltring som så sitt snitt til å komme ut av Indias fattigdom ved å utnytte guru-scenens to viktige ingredienser. Nødvendigheten av en guru og at utgiftene på den åndelige reisen kan komme med en høy pris.

Den prisen økonomisk og menneskelig betalte Joelle Tamraz. Hennes dyrekjøpte erfaringer resulterte i en prisbelønnet bok vi andre kan ha stor glede av å lese og ta lærdom av, fordi ingen liker å bli lurt – eller gjør vi?

The Secret Practise – Eighteen Years on the dark side of yoga.
Joelle Tamraz
2023 – 316 sider

Hvor er egentlig verden?

De fleste har en oppfatning av at jeg er i verden. De befinner seg alene mot en overveldende stor ytre verden der ute og med all grunn til å føle seg ytterst hjelpeløs, liten og mikroskopisk. Tilværelsen går følgelig ut på å manipulere omgivelsene på best mulig måte slik at jeg kan få det jeg vil ha, og unngå det jeg ikke vil ha. Det holder tredemøllen i gang fra morgen til kveld drevet av begjær og frykt. Helt inntil det ultimate nederlaget når døden uungåelig gjør slutt på det hele.

De fleste har en oppfatning av at det finnes en objektiv fysisk verden der ute. Det er selvsagt umulig å få med seg alt som foregår, men vi setter likevel sammen små puslespillbiter og skaper vår egen personlige oppfatning av verden. Selv om media skaper et nyhetsbilde noen mener er viktig, opplever alle likevel verden høyst forskjellig. Et barns verden er helt forskjellig fra de voksnes. Har du en flue i øyet bryr du deg ikke om verdenssituasjon og er du forelsket er kjæresten ti ganger mer interessant enn Dagsrevyen.

Det vi kaller verden er kun mine egne tanker om den. Verden finnes kun så lenge jeg tenker på den. Følgelig er verden kun en mental konstruksjon, og denne forestillingen er i meg, i mitt eget sinn. Når jeg forstår dette er jeg ikke lenger i verden, men verden er i meg.

Dersom vi tar på oss databriller og hodetelefoner og deltar i et tredimensjonalt interaktivt dataspill vil vi kunne oppleve en virtuell virkelighet med ekstremt realistisk gjengivelse. Nok til å få puls, svette og nakkehårene aktivert. Det er likevel åpenbart at det finnes ikke noen ytre virtuell verden, men det er kun i mitt eget sinn denne virkeligheten eksisterer.

Men er det egentlig noen forskjell på det vi kaller virkeligheten, annet enn i tillegg til syn og hørsel som i den virtuelle verden, har vi også lukt, smak og følelse i denne? Kroppen gir store påvirkningsmuligheter i tillegg til umiddelbar nedlasting og så god grafikk at de fleste går fem på og tror det er virkelig.

Å forstå at verden er i meg åpner opp for en helt annen selvoppfatning. Oppmerksomheten, bevisstheten, min egen væren som overhodet gjør opplevelser mulig, er virkelighetens sentrum, og det eneste virkelige og uforanderlige i en alltid forandrende verden. Rett oppmerksomheten der, og spør hvem er jeg som opplever verden?

Å tro at jeg er i verden er dualisme, hvor jeg er grunnleggende adskilt og fremmed overfor verden. Å vite at verden er i meg bryter ned dualismen og forteller meg hvem jeg er.

Åndelighet satt på prøve i Indias brutale virkelighet

‘Confessions of an American Sikh’ er noe så sjeldent som en thriller fra den ellers så fredelige verdenen av yoga, meditasjon og åndelig søken. Boken kunne passert som en spenningsroman, men er en personlig beretning om en India tur som ikke gikk helt etter planen.

Gursant Singh er opprinnelig amerikaner, men skiftet til det eksotiske indiske navnet da han ble involvert på 1970-tallet i Kundalini yoga, havnet i de innerste sirkler i 3HO og kom tett på lederen Yogi Bahjan.

Boken ‘Under the Yoga Mat’, The Dark History of Yogi Bahjan’s Kundalini Yoga, (se tidligere omtale), går grundig til verks i rystende beretninger om overgrep, voldtekt, barnemishandling, organisert kriminalitet og grov utnyttelse av naive og godtroende tilhengere i en autoritær og tyrannisk kult under hans ledelse. Denne boken er frisk oppfølger fra en frafallen disippel som under sin India tur ble kvitt en del illusjoner om sitt 30 årige engasjement under dette regimet.

Boken gir innblikk bak kullissene i et lukket og sekterisk miljø og søkelys på Kundalini Yoga og organisasjonen 3HO som alt for lenge har passert under radaren av hva guru skandaler angår. Boken gir også viktig innsikt i autentisk sikhisme i kontrast til pseudo-versjonen Yogi Bahjan introduserte i Vesten og som sikher flest tar avstand fra.

Fortellingen byr på innblikk i skyggesider i det indiske samfunnet og hva slags mareritt som kan utspille seg ved å komme i klammeri med politi og rettsvesen. Mens vi er vant med at politiet først etterforsker og så arresterer, er det omvendt i India. Der er det vanlig å arrestere først og så etterforske. Saker kan dermed dra ut og ta flere år før endelig domsavgjørelse. En slik kvern havnet Gursant Singh i og kjempet seg gjennom indisk byråkrati, fant hjelp blant venner og møtte forviklinger, prøvelser og spenning fra først til siste side.

Confessions of An American Sikh
Gursant Singh
2012 – 413 sider.

Yogi Bahjan og 3HO ikke lenger under radaren

Under the Yoga Mat
The Dark History of Yogi Bahjan’s Kundalini Yoga.

Denne boken frarådes på det sterkeste for dem som vil bevare glansbildet av Kundalini yoga basert på kult-lederen Yogi Bahjan og den fortsatt eksisterende 3HO organisasjonen. Det må være ille for alle de hvitkledde yogalærerne der ute med sine turbaner og pseudo sikh-inspirerte livsfilosofi å oppdage at yogasystemet de praktiserer og underviser i er uautenstisk, basert på løgn, bedrag, misbruk, utnyttelse og omfattende kriminell virksomhet. Så for dem som vil bevare sine illusjoner, ikke les denne boken.

Etter min egen fartstid som yogalærer siden 1980 har jeg fulgt godt med på de fleste guru-skandalene etterhvert som skjelettene falt ut av skapene. Hele fenomenet omkring sekter og hvordan særlig store deler av selvutvikling, yoga og hele den nyreligiøse scenen fra 1960-tallet og utover har vært et eldorado for karismatiske lederes utnyttelse av den indiske guru-modellen av total underkastelse og med all kritisk sans satt ut av funksjon, har generelt interessert meg og ikke minst på bakgrunn av min egen erfaring som medlem av en miniatyr yoga-sekt med både positive og negative sider.

De gruppe- og masse-psykologiske mekanismene som trer i kraft rundt makt-orienterte ledere og underkastelsen av deres tilhengere begrenser seg ikke til det religiøse området. Det finnes innen politikk, vitenskap, kunst og andre miljøer. De finnes i alt fra små lukkede menigheter til ytterliggående eksempler som Hitler-Tyskland hvor store deler av et helt folk ble brakt inn i en kollektiv massepsykose gjennom demagogisk propaganda og en karismatisk og forførende leder. Mange har siden studert fenomenet. ‘Under the Yoga Mat’ føyer seg til bidragene med nærbilder fra innsiden av en kult og hvor mange bringer sine traumatiske erfaringer fram i lyset.

På guru-scenen i format, rager få høyere enn Bhagwan Shree Rajneesh, senere kalt Osho. Den nylige Netflix serien; Wild Wild Country ga et visst innblikk. Han hadde ikke mindre enn 94 Rolls Royce i garasjen og var enehersker i et imperium av 250 000 oransjekledde følgere verden over. Den største konsentrasjonen i tilhengerskaren var ressursterke vestlige menn og kvinner tiltrukket av en eksotisk blanding av følelsesforløsende teknikker, kvasi-åndelighet og fri sex.

Yogi Bahjan og 3HO har mange fellestrekk og bygget en maktpyramide etter samme prinsipper. Han henvendte seg til den samme målgruppen av søkende på jakt etter en dypere mening og desillusjonerte over en kaotisk verden. Yogi Bahjan overgikk likevel sin indiske kollega i guru-bransjen i grovhet, omfanget av misbruk og graden av kontroll over medlemmene.

Et viktig trekk ved sekter er å isolere seg fra samfunnet gjennom uniformering. Kleskoden i 3HO med hvite klær, turban og forbud mot å klippe håret gjør at en faller utenfor i de fleste sosiale og samfunnsrelaterte sammenhenger. Med et såpass outrert kostyme skaper det usynlige gjerder som holder samfunnet ute og medlemmen inne i sin lukkede verden. Her er lederens ord lov. Kritikk er tabu. Alt annet enn blind adlydelse blir kraftig irettesatt. Når lederen ikke er der til å brøle og skrike, tar fellesskapet seg av dem som ikke går i takt.

Et annet karakteristisk trekk er å angripe og oppløse familier. Lederen og felleskapet er den nye familien. Der skal den enkelte plassere sin tilknytning og lojalitet. Arrangerte ekteskap var omfattende. Yogi Bahjan kunne velge tilsynelatende tilfeldig i en stor gruppe og forene ulike par, styrt av sin guddommelige indre visdom. De fleste barna født i USA eller Europa ble sendt til skoler i India. De ble adskilt fra sine foreldre det meste av oppveksten, og havnet i improviserte skoler på den indiske landsbygden hvor det manglet mat, klær og undervisning og drevet av ofte tyranniske og inkompetente ledere.

Lokkemiddelet inn i sekten er sterke yogateknikker, en tilsynelatende allvitende leder nærmest innsatt av Gud, sterkt sosialt fellesskap og følelsen av være på en genuin åndelig vei beskyttet fra en ellers kaotisk og materialistisk omverden.Nettopp de ofte transformerende og sterkt positive opplevelsene gjorde at mange stilltiende lot misbruket og utnyttelsen fortsette.

Kundalini yoga er en stimulerenede og dynamisk yogaform og Snatam Kaur synger så vakkert, men for min del klarer jeg ikke skille teknikkene fra dens opprinnelse. Hadde jeg praktisert denne yogaformen er det nok best å se en annen vei, slik mange gjør. Se vekk fra alle voldtektene fra mesteren selv, fra alle svikene og bedragene, avtalebrudd, organisert kriminalitet og økonomisk og menneskelig utnyttelse av naive og godtroende tilhengere.

Yogi Bahjan døde i 2004. Det er først i de senere årene at første og andre generasjon medlemmer samler seg i Facebook grupper, podcaster og bøker og deler sine erfaringer. ‘Under the Yoga Mat’ kom ut i 2023 og letter lokket på dette ormebolet. At dette kunne passere under radaren så lenge er overraskende, men lykkes fordi 3HO verden i sine innerste sirkler var såpass lukket at de fleste innen organisasjonen var kun flittige maur som ikke ante hva som foregikk bak lukkede dører på toppen av maktpyramiden og aller minst på guruens soverom.

Under the Yoga Mat
The Dark History of Yogi Bahjan’s Kundalini Yoga.
Els Coenen med GuruNischan and Voices of Survivors
293 s. – 2023

Hvordan stanse livets hamsterhjul?

Det finnes to dimensjoner i tilværelsens hvor de fleste kun får med seg den ene. Alle opplever en verden i konstant forandring. Hendelser, følelser, tanker og inntrykk strømmer kontinuerlig gjennom sinnet i døgnets våkne timer, kun avbrutt av søvn hvor det med unntak av drømmer er pause fra opplevelser.

Vi lever i en tid hvor verden spinner stadig raskere. Strømmen av inntrykk fra den digitale verden, forbruker-karusellens akselererende tempo og kravet om få med seg mest mulig virker overveldende. Mange blir stresset, frustrerte, utmattet og syke fordi de ikke ser den andre dimensjonen. Det uforanderlige i en alltid forandrende verden.

Forandring er ikke mulig uten at det er i forhold til noe som ikke forandrer seg. En film er forandring, men film er ikke mulig uten et lerret eller skjerm som filmen projiseres på. En film er heller ikke mulig uten en konstant lyskilde i prosjektoren. Slik vi ikke fokuserer på verken lerretet, skjermen eller lyset som gjør opplevelsene mulig, legger vi heller ikke merke til den konstante faktoren i oss selv, som alle opplevelser og inntrykk skjer i forhold til.

Opplevelsen vi har av tid er ikke mulig uten at det finnes noe i oss utenfor tid. Vi må ha et fast referansepunkt. Uten dette har vi ingen opplevelse av varighet. Vi kan se en film, og har en viten om at den har en viss varighet. Det samme gjelder livet. Vi opplever at kroppen forandrer seg og blir eldre. Men det som vet om dette er konstant. Det er den samme jeg var da jeg var barn, ungdom og akkurat nå.

Å oppdage denne dimensjonen i oss selv, det uforanderlige i en alltid forandrende verden, er enkelt. Det kan gjøres ved å rette oppmerksomheten vekk fra opplevelsene, se på dem som en film og spørre seg seg, hvem er det som opplever filmen? Hvem er jeg?

En trenger ikke meditere, selv om det hjelper, men det er nok å minne seg på at jeg som opplever, er tilværelsens faste punkt. Med regelmessig praktisering blir dette perspektivet stadig mer etablert og det blir lettere å bli sentrert og vende tilbake til den indre roen og freden som alltid er der, men som overskygges av uvitenheten om hvem jeg er og hvor begjær og frykt dermed blir drivkraften i livets hamsterhjul.

Å reflektere eller meditere på hvem er jeg, er en nøkkel. Jeg kan ikke oppleve meg selv, like lite som et øye kan se seg selv. Jeg kan kun være meg selv. Jeg’et er subjektet, det kan ikke beskrives. Det kan kun beskrives med det som det ikke er. Jeg’et er ikke noe mystisk, langt borte, men det næreste av det nære, det er jeg. Bevisstheten som gjør opplevelser mulig. Bevisstheten som fyller hvert eneste øyeblikk og gjør det levende.

Så kanskje på tide å få med seg begge tilværelsens dimensjoner. Det gjør livet lettere å vite at det finnes noe evig, uforanderlig og konstant i en alltid forandrende verden.

Den nye øyeblikks-religionen

Å være tilstede i øyeblikket er blitt så populært. En ny øyeblikks-religion har sett dagens lys med moderne dødssynder av å tenke på fortiden eller framtiden. Det er imidlertid ingen andre steder å være til stede enn i øyeblikket. Derfor er det ingenting galt med å tenke på hverken fortiden eller framtiden, fordi det kan kun skje i øyeblikket.

De meste ivrige i denne religionen ender opp med å tenke på øyeblikket fremfor å være i det. Tanken er alltid på etterskudd og en slags kommentator til opplevelsen, mens øyeblikket allerede har passert. Hele uttrykket er en floskel og selvfølgelighet og kan med fordel bli mer presis.

Å være til stede i øyeblikket er snarere en oppmuntring til å høyne kvaliteten på opplevelsene ved å gi dem mest mulig oppmerksomhet. Det kalles konsentrasjon og er grunnlaget for alt vi gjør. Vi konsentrerer oss i større eller mindre grad. I en samtale kan vi gi personen full oppmerksomhet og lytte til hva de sier, fremfor å tenke på hva jeg skal si når det blir min tur til å snakke. Når vi kjører bil er det en fordel å holde blikket festet på veien, fremfor å lytte til musikk, sjekke mobiltelefonen eller diskutere med dem i baksetet. Selv å sove krever konsentrasjon. Når du snur deg i sengen i løpet av natten snur du deg skiftevis fra den ene til den andre siden. Snur du deg to ganger samme vei havner du på gulvet. Å være til stede i øyeblikket er en påminnelse om at livet helst ikke bør skje mens du har det travelt med å legge andre planer som John Lennon uttrykte det så treffende.

Hva som gjør øyeblikket så unikt er verdt å reflektere dypere over, ikke minst fordi det er her alt skjer. Det som gjør øyeblikket så levende, skinnende, våkent og klart er fordi bevisstheten setter sitt preg på det. (Viktig setning !) Fortiden er kun minner og framtiden er kun tanker. Bildene i sinnet av fortid og framtid blekner fullstendig i forhold til øyeblikket med dets vitalitet og lys.

Å være tilstede i øyeblikket er ikke noe jeg gjør i form av en handling eller anstrengelse, men er min egen væren, det som er våkent, bevisst og aldri forandrer seg i en alltid forandrende verden.

Hvem er jeg?

Det finnes kun to kategorier i eksistensen – subjekt og objekt. De færreste forstår forskjellen, og befinner seg følgelig i en konstant tilstand av lidelse. For å gjøre det enkelt. Objekter er alt annet enn meg. Jeg er subjektet, alt annet er objekter.

Objekter eksisterer i tid og rom, de har en form, varighet og avgrensning. For eksempel et brød. Det har en begynnelse når en velling av mel, vann og gjær kommer ut av ovnen og etter en kort tids avkjøling er klar til å spises, selges eller gis bort. De fleste brød spises og forsvinner og opphører dermed sin kortvarige eksistens. Brød kan dessuten deles i to og det gir to halve brød. Det kan skjæres i skiver og mister ikke sin essens som brød. Brød kan også eies av dem som har bakt det eller kjøpt det. Eieren kan gjøre med brødet som han vil. Slenge det i veggen, gi det til fuglene og hvis det smaker dårlig kan han er ikke holde brødet ansvarlig, men bakeren.

Et menneske er imidlertid et subjekt. Et menneske kan ikke deles i to og gi to halve mennesker. Et menneske kan miste både armer og bein, og er fortsatt et helt menneske. Til forskjell fra et brød har mennesket bevissthet, det vet at det finnes og det gjør oss til et subjekt. Et subjekt kan ikke gjøres til et objekt. Like lite som et øye kan se seg selv. Subjektet kan ikke lokaliseres i hjernen, fordi det har ingen lokalitet. Det eksisterer ikke i tid og rom. Det har ingen begynnelse eller slutt. Det bare er.

Dette er eksistensen eneste to kategorier, men hvor de fleste bare får meg seg den ene. De utelater subjektet som overhodet gjør opplevelser mulig. Opplevelser er enn strøm av objekter som subjektet kan oppleve. Alt vi opplever er objekter. Fysiske former som fjell, blomster, fugler, mat, hus, biler og for ikke å glemme våre egen kropp, men også mer subtile objekter som tanker, følelser og egoet som tror det er den viktigste personen i hele universet, er objekter.

Subjektet, den jeg egentlig er, er tidløs. Det er den samme jeg var da jeg var, barn, da jeg ble ungdom og er akkurat nå. Det er det næreste av den nære. Ikke noe mystisk eller langt borte, men jeg.

Det er ikke mulig å ha en opplevelse av tid uten en referanse til noe som ikke forandrer seg og det er jeg – subjektet. Derfor er det for subjektet ingen død. Kroppen dør, men ikke bevisstheten. Det har ingen begynnelse og heller ingen slutt.

Siddhartha forstod dette da han etter en lang søken satte seg ved en elv. Han forstod at livet er en strøm av bevegelse, men elven er alltid den samme. Han forstod hvem jeg er – det som aldri forandrer seg i en alltid forandrende verden.

Homosamfunnet – en skeiv utvikling?

Eksplosjonen av homofile, lesbiske, transer og andre bidrag til den fargerike mangfoldigheten strømmer for tiden gjennom gatene i pride-parader som en kraftig elv. Den vokser seg stadig større for hver år og har skylt som en flodbølge over stadig større områder av samfunnet. Å være skeiv skal normaliseres, hylles og ha status til et nivå hvor den naturlige heterofile orden av pardannelse mellom kvinne og mann ikke lenger er en selvfølgelig standard. Hetrofile er i ferd med å bli betraktet som konservative, kjedelige, umoderne og på grensen til det mistenkelige, for lurer det ikke egentlig en liten homo i de fleste?

Misforstå meg rett. Det har alltid vært dem som faller utenfor den heterofile orden, det er naturlig og har ulike årsaker. Den mest dominerende i vår tid er imidlertid endringene i kost og levevaner. Å være skeiv fra et slikt perspektiv, er som ordet uttrykker, en form for ubalanse.

Siden 2. verdenskrig og velstandssamfunnets framvekst har vi langt mindre fysisk aktivitet. Stadig mer manuelt arbeid er overtatt av maskiner, og vi tilbringer det meste av tiden foran en skjerm. Vi har forlatt et tradisjonelt kosthold slik utallige generasjoner før oss spiste. Vi importerer mat fra alle verdenshjørner og slik de før spiste til jul og høytidene, spiser vi nå hver dag. Endringene i jordbruk, dyrehold og matproduksjon har gitt dårligere matkvalitet, pluss en flodbølge av kjemikalier, hormoner og andre stoffer som i tillegg til generell forurensing fører til omfattende biologiske endringer. For eksempel inneholder både industriprodusert kylling og øl østrogen. Det gjør at mange menn får bryster og endrete seksuelle preferanser følger kanskje også med i dragsuget?

En av effektene av denne ubalansen i kost og levevaner er generelt at menn mister stadig mer av sin maskuline kraft, og tilsvarende kvinner mister mer av sin feminine kraft. Polariteten mellom det maskuline og feminine er som en magnet og når vitaliteten svekkes mister den kraft. Tiltrekningen mellom kjønnene var for et par generasjoner tilbake selvantennelig, elektrisk og slo gnister, mens i dag lurer mange på om de overhodet gidder å ha sex og aller minst orker å få barn og familie. Å bli den beste versjonen av seg selv er jo så mye viktigere. I dette klimaet avtar ytterlighetene av mann og kvinne og sonen av kjønnsløshet, kjønnsforvirring og intetkjønn vokser proporsjonalt.

Det er flott av vi skal kunne elske hvem vi vil, uten at kjønn skal virke forstyrrende. Naturen har imidlertid andre planer fordi med negativ befolkningsvekst på grunn av mindre tiltrekning mellom kjønnene og 30 prosent infertilitet, sier det seg selv at det fra et biologisk synspunkt er over og ut med oss som sivilisasjon.

Løsningen blir nok sædbanker, kunstig befruktning og kloning. Det er kanskje grunnen til den enorme promoteringen av kjønnsløshet og kjønnsrelativisme som en forberedelse til det transhumane robotsamfunnet vi har i vente?