james_swartz-bigJames Swartz often criticizes other teachers and their teaching. Although not criticizing the person, but the teaching. According to James, it is part of the vedanta tradition to oppose and criticize wrong ideas. Hopefully this is in line with such an attitude. In other words, nothing personal.

In fact I like James. I spent 3 years listening to his teaching daily. I organized a seminar with him and we worked together creating several illustrations for vedanta teaching. His teaching changed my life equally transformative as when I discovered yoga and meditation 40 years ago. In fact, I still listen to his talks as he is a good teacher, with great humor and has a talent for teaching advaita vedanta to a western audience. Also he avoids or at least tones down, the guru circus so common. He comes across as a friend and guide. His teaching clarified for me a lot of confusion in the spiritual world and was a huge relief.

His basic idea, as I understand it, is that enlightenment is not an experience, but an understanding. I am already enlightened, so I cannot do anything to become something I already am. There is no awakening, because consciousness never slept. This cuts through the dominating dualistic spiritual materialism in most of the spiritual world of chasing exotic experiences to make my personal ego special. What a relief to get rid of that idea, which was the foundation of most of my spiritual search.

According to James, moksha is much more accessible than previously thought. All you need to do is crack the logic, understand the teaching and voila: Moksha!! Normal enlightenment time according to James is 2-3 years! Well, I am there now. I understand the teaching fairly well, but I am not enlightened. I realize that enlightenment or moksha is a much more subtle process. Understanding the logic is just the beginning of advaita vedanta.

Nobody is going to tell me that when yogis sit in caves for years and years that they do not experience anything besides endless boredom. Of course it is an experience. And probably they are blissed out of this world and prefer such an existence 1000 times to an ordinary life of searching for happiness here and there. Enlightenment is an experience beyond the mind. The intellect cannot go there, but intuition can. The way to get there is through meditation, a teacher, ethical training, sadhana and becoming thoroughly qualified. It is the third stage of the teaching, the integration or the nididhyasana phase. James is good on the two first phases, sravana and manana, listening and reflection, but seems to stop there, and claims moksha is achieved when you get that far. Then you can drop vedanta and go on living your life happily.

It is strange how James can deviate so much from his own teacher Swami Chinmayananda. According to James there is no awakening, no special states of experience, no path, nothing to be gained and no destination.  Here is what his own teacher writes:

« Seeking is fulfilled only in gaining the sought. In its great Awakening, only when the ego merges into the Infinite Self, where nothing else exists, in the State of Aloneness is the goal reached, the destination arrived, the Supreme State of Total Satisfaction gained. In this Awakening alone, can all seeking end.» From Swami Chinmayananda commentaries on Astavakra Gita. p. 241.

It is obvious that James only takes one to the doorstep of Vedanta. In that, he does a good job. But he does neither introduce nor encourage or personally exemplify the nididhyasana phase which many teachers equals with intense meditation, sattvic lifestyle and other qualifications of an enlightened person mentioned in the scriptures again and again. There seems to be a great awakening and experience in the end of the rainbow of the spiritual search after all, but is not an experience in the normal sense. It is much more subtle, and beyond experience. It is a turning away from the world, seeing there is nothing there and embarking on an inward journey of much greater depth than James seems to present.

It is bad taste to critizise ones own teacher. I am very grateful for his teaching and I might misunderstand, but reading more of the works of his own teacher Swami Chinmayananda and his teacher Swami Sivananda, it is clear that there are huge discrepancies, where what James presents is an apple fallen quite a distance from the original trees. For the serious vedanta student, check it out for yourself and make your own judgment. There seems to be much more to vedanta and moksha than students of James is being presented. There is the third stage of the teaching of integration for those who are ready.

If I have misunderstood James teaching – I am only to blame and will apologize in advance. Do not take my word for it – check out other vedanta sources and see for your self.

MeditationMindfulness har fått dominere i alt for lang tid. Det er ingenting galt med mindfulness, tvert i mot. Det er metode mange har glede og utbytte av og som det er ingen grunn til ikke å anbefale. Mindfulness har likevel overtatt den rollen meditasjon en gang hadde. Det som fra 1960 og fram til årtusenskiftet ble kalt meditasjon skiftet nærmest navn til mindfulness. Delvis er det den samme vinen bare på en ny flaske, men som vinkjennere vet er det forskjell på viner og årganger. Hva meditasjon angår finnes det mer fylde, det er av eldre årgang og mindfulness er rett og slett en litt billigere vin eller meditasjon-light.

Tiden er moden for å la meditasjon spille førstefiolin igjen og plassere mindfulness litt lenger bak i orkesteret. Dette rollebyttet skjedde i takt med at yoga og meditasjon ble main stream og integrert i kulturen som etablerte treningsformer. Med denne anekteringen inn i vestlig kultur måtte både yoga og meditasjon bli mer stuerene. Mye av mystikken, gurusirkuset og de religøse undertonene måtte bort. Det er forståelig. Det ble behov for enklere teknikker, pluss at det er alltid spennende med noe nytt, selv om det kanskje kun er etiketten som forandret. Den beste meditasjonsteknikken er fortsatt den du praktiserer hver dag.


After my first week in India a book about the famous indian guru Neem Karoli Baba fell into my hands. I am familiar with this extraordinary being who towers over most of the gurscene. He is one of a few exceptionally rare beings living on the earth plane at different times, difficult to fathom or comprehend by any human standard. Many would say he is God in human form. Maharaji as he also goes by, is the guru of Ram Das, author of Be Here Now, by the way. A book and person who introduced Maharaji to the booming generation of spiritual seekers in the Western world in the 1960’s. Many were turned on to yoga, meditation and traveled to India on a spiritual quest in search of the blessings and grace of a real guru.

Now a touch of the guru’s grace seemed to come my way too. By picking up the book, marveling over his presence and calling to mind many of the amazing stories told about him was the trigger for the magic of India to unfold.

Shortly after reading a few pages the inspiration came to mind that I should get myself an indian harmonium while I am here for the next three months. I have played the harmonium for 25 years and it is a part of my daily practice to sing a chant or two before meditation. At other times to lift the mood or when playing with my mantra friends in our mantra band.

Talking to the locals came in handy. Within two minutes everything was arranged for a taxi to pick me up the next morning and take me to a music shop. No reason to thank Maharaji quite yet, but when the taxi driver has a statue of Hanuman on the dashboard, it is time to become suspicious. Maharaji is not only devoted to the famous indian monkey god Hanuman, but many believe, he is Hanuman!

After several hours of nervously rollercoaster riding and gracefully flamenco dancing through the maze of cars, trucks, scooters, bikes, pedestrians, cows, dogs and monkeys of indian traffic, we made it to the shop. A beautiful, well crafted and good sounding harmonium was found. After some feeble attempts of bargaining the price was setteled. But then, just before drawing the credit card, the taxi driver discovered a rusty key. Much was done to fix it, but it still sounded as a nasty cold. I decided to take my chance.  Colds pass and so might this one with the right cure and care. The opportunity for further ajustment of the price to my advantage was not to be missed.


Maharaji probably thought the price was too high, because coming back home the key sounded just as harmonious as all the others, without a trace of squeack, rust or other discomfort!

Thanks Maharaji !

But a couple of hours later doubts set in.

– Was this really the invisible hand of Maharaji at play here, or was the rational mind about to throw the wild card of coincidence?

– So the next time I sat down to play, the key was rusty again……

– I let the harmonium rest for the night. A prayer of gratitude from the depth of my heart and request on behalf of the rusty key on the harmonium was sent to Maharaji before going off to sleep.

Next morning the key once again was healthy and sound again!




Etterhvert som sinnet formes i tidlig barndom oppstår følelsen av eierskap. Min kropp, mine foreldre, mine tanker, mine følelser og mine ting. Denne følelsen eller identifikasjonen med at jeg er en bestemt person kalles ego. Både dyr og mennesker har denne form for identifikasjon med sin kropp-sinn organisme i større eller mindre grad. Det er nødvendig for overlevelse. Sammen med milliarder av andre «kikkhull» erfarer universell bevisstheten livet gjennom i alle sine uttrykk og livsformer.

Problemet for oss mennesker spesielt er at identifikasjonen med egoet, sinnet, tanker, følelser og kroppen forårsaker en opplevelse av adskilthet og dualisme. Det virker som jeg er isolert fra resten av verden. Det ser jo slik ut. Videre fører det til en kronisk opplevelse av mangelfullhet. Forårsaket av at kroppen for eksempel er begrenset og en vakker dag dør. Videre er det alltid noen som er bedre, penere, rikere, smartere, heldigere eller mer vellykket å sammenligne seg med. Egoet klarer ikke å slå seg til ro med livet slik det er akkurat nå, men vil alltid at det skal være bedre, annerledes eller mer.

Det starter en evig jakt etter å fylle opp denne tomheten og mangefulheten med objekter, ting og opplevelser. Livet fra morgen til kveld blir en konstant streben etter å få det jeg vil ha, og unngå det jeg ikke vil ha. Mest mulig nytelse, og minst mulig smerte. Målet er å bli mest mulig lykkelig til enhver tid. Problemet er at dette lykkes kun sporadisk, i små glimt nå og da i mer eller mindre konstant frustrasjon av ikke å få det jeg vil ha. Når jeg endelig får det, blir det etter en kort stund heller ikke bra nok, fordi den grunnleggende mangefullheten ikke adresseres.

Det er en populær oppfatning at dette problemet overkommes ved å ødelegge, knuse eller drepe egoet. Denne idéen har gitt grunnlag for en spesiell autoritær pedagogikk hvor ydmykelse, underkastelse og maktmisbruk er metoder for å redusere egoet. Ofte fungerer dette mot sin hensikt hvor lærens ego vokser omvendt proporsjonalt med egoet i elevene de forsøker å underkue. Denne form for sado-masochistisk binding er ofte forekommende i statuspyramiden og den åndelige hakkeordenen på guruscenen.

Egoet er ikke problemet, men identifikasjonen med egoet. Det vil si troen på at jeg er kroppen, tankene, følelsene og personligheten. Løsningen er å forstå at alt dette er kun tanker. Det er en mental konstruksjon. En oppdiktet historie. Jeg er ikke kroppen, tankene eller følelsene, men bevisstheten som vet om det. Jeg er subjektet, og alt annet er objekter. Tanker og følelser er objekter, som stoler og bord, men bare mer subtile energiformer. Egoet forsvinner, når jeg innser at det er en illusjon. På samme måten som slangen forsvinner når jeg forstår at slangen var en innbilning, men er egentlig er pinne på bakken som ser ut som en slange.

Den jeg er, er ikke noe mystisk, langt vekke og kun oppnåelig i meditasjon. Jeg er det nærmeste av det nære. Det er den helt alminnelige erfaringen jeg har av at jeg eksisterer og er bevisst. Det er min egen oppmerksomhet. Det i meg som gjør det mulig å oppleve noe som helst. Jeg er bevissthetens lys reflektert i meg.

Dette lyset oppleves ikke fullt ut fordi uvitenhet i form av sinnets identifikasjoner sitter så dypt at det krever omfattende rensing og modning før forståelse blir til realisering. Dette oppnås blant annet gjennom en korrekt oppfatning av egoet og viten om min sanne identitet. Meditasjon kan være et viktig hjelpemiddel til en sik fordypelse og integrering av denne kunnskapen.



Disse ordene fra den tibetanske mesteren Kalu Rimpoche, har vært med meg i mange år. Hver setning er verdt å meditere på og rommer en dyp kilde til visdom. Her er noen utdypende kommentarer. All åndelighet, søken og frigjøring kan oppsummeres i disse korte setningene.

Verden som illusjon
«Jeg lever i en verden av illusjon og tingenes fremtredelse.»

Verden er en illusjon fordi den er ikke virkelig. Verden finnes, men den er ikke virkelig i betydningen av noe som er varig. Verden ligner mer på en drøm om natten, et dataspill eller en film. Livet er en strøm av konstant bevegelse. Øyeblikket er umulig å fastholde, fordi i neste øyeblikk er det over. Livet fram til nå er også borte vekk. Om det var virkelig skulle en tro at det var mulig å hente det fram igjen.

Livet kan også betraktes fra fysikkens synspunkt. Dersom vi går tilstrekkelig langt inn i atomet finnes det ikke noe fast stoff lenger. Livet er en stor kosmisk suppe av energi i bevegelse. Ut av denne livsstrømmen skaper vi en mental verden ved å gi ulike fenomener navn og form.

Fenomener kommer og går. Opplevelser er som bølger på havet. I konstant forandring, men havet er alltid det samme. Det uforanderlige er bevissthet og eksistens hvor i alle fenomenene oppstår. Fra det umanifesterte, til det manifesterte og tilbake til det umanifesterte. En konstant syklys av fødsel, liv og død. Det gjelder et univers, en siviliasjons, et menneskeliv, en opplevelse, følelse eller tanke. Det er alt sammen bølger på bevissthetens hav.

Ikke-dualisme – ingen adskilthet
«Det finnes en virkelighet, og jeg er denne virkeligheten.»

Det finnes én eksistens og det finnes én virkelighet. Selv om noen liker å snakke om mange dimensjoner og parallelle universer er det fortsatt alt sammen innen for én virkelighet. Det finnes ikke flere virkeligheter fordi det måtte medføre at det er  adskilthet mellom dem. Det finnes ingen slik adskilthet, eksistens og bevissthet er over alt. Det finnes ingen steder hvor det ikke er eksistens. Det er som å stille spørsmålet hvor verdensrommet slutter. Det kan ikke ha neon slutt, fordi hva er utenfor der igjen?

Jeg er en del av virkeligheten, men jeg er ikke adskilt fra virkeligheten. Jeg rent faktisk er virkeligheten. Det er ingen adskilthet mellom meg og verden, eller meg Gud. Dette er ikke helt lett å ta inn fordi de fleste har en opplevelse av seg selv som denne lille begrensete personen, med et navn, alder, kjønn, jobb, relasjoner, utdannelse og et sted å bo. Dette er kun en tanke eller en mental konstruksjon av den personen jeg tror jeg er. Jeg vet jeg eksisterer. Jeg vet jeg er bevisst. Det er denne dimensjonen som adresseres her. Bevisstheten som vet om det jeg opplever. Jeg er det.

«Når du blir klar over dette, blir du ingenting.
Og når du blir ingenting, blir du alt.»

Gjennom en forståelse av dette skifter du identitet fra det personlige egoet til bevissthet og eksisens som er i alt og er alt. Med dette oppløses egoet i forståelsen av at det er en illusjon, kun en mental konstruksjon i sinnet, et tankeprogram jeg livet gjennom har holdt fast i med nebb og klør. Når identitet er i eksistens og bevissthet oppstår også forståelsen av at jeg er alt. Livet oppstår i meg.

Denne forståelsen er ikke nok å tilegne seg gjennom en intellektuell prosess. Det er kun begynnelsen. Gjennom meditasjon, rensing av underbevissthetens programmering (vasanas) og etisk livsførsel innledes en dypere prosess av integrering til endelig den fulle realiseringen av denne forståelsen. Det er frigjøring og livets øverste og endelige mål.


PS: Buddha og Ganesh har store mager fordi det symboliserer at
bevisstheten er full, hel og komplett. Jeg er alt.

Tat Twam Asi

Livet er en gave


Vi har det godt i Norge. Materielt er vi søkkrike. Åndelig har vi gått konkurs.

Vitenskapisme – dagens religion
I takt med økende velstand har kristendommen blitt faset ut og erstattet med en virkelighetsoppfatning basert på vitenskap. Et stort framskritt synes mange, uten å være klar over at denne overgangen kommer med en svært høy pris. Tro er ikke blitt erstattet med fornuft, men en mytologi er erstattet med en annen. Når vitenskapen går langt ut over sine fullmakter og blir en virkelighetsoppfatning er det ikke lenger vitenskap, men teologi. Forklaringen på livets opprinnelse gjennom Big Bang er ikke sannere enn den bibelske av skapelsen på syv dager. De er begge like spekulative og fantastiske. Med vitenskapen har vi bare fått en ny type kvasi-religion, vitenskapisme.

Et liv med mening
Det positive med den kristne virkelighetsoppfatningen er at livet er intelligent designet. Skapelsen har oppstått av en kjærlighetsfull gudskraft og livet i hver eneste levende skapning er besjelet med denne åndskraften. Hvert menneske har en sjel og vår oppgave på jorden er å være gode mennesker, elske våre medmennesker og kvalifisere oss for etterlivet i himmelen eller andre åndelige sfærer. Det viktige med dette er at det gir livet, hverdagen og hver eneste handling mening. Det danner videre grunnlaget for universelle etiske verdier, moralsk standard og med religiøse forbilder som levende idealer for å leve våre liv.

Berøvet vår menneskelighet
Vitenskapismen tar dette til sin motsetning. Det er ingen intelligent skapelse. Alt er oppstått av kaos og tilfeldigheter. Mennesket er ikke kronverket av skapelsen, men nedstammer fra apene. Vi befinner oss blant millioner av galakser og mennesket er kun et ubetydelig støvkorn i universet. Det er ingen mening. Verdier finnes ikke. Alt er relativt. Mening og verdier må en skape selv. Det er en privatsak og den enes verdier er like gode som andres. Idealene er fotballspillere og popstjerner uten høyere verdier enn å se bra ut på en scene eller sportsarena.

Aldri har mennesket vært mer ensomt stirrende ut i et dødt univers. Store deler av dyreriket er utryddet eller er råstoff i kjøttindustrien. Naturen er i ferd med å forgå i gift og søppel. Samfunnet går tilsvarende i oppløsning med økende sosial pulverisering og eskalerende sykdomsutvikling. Vitenskapismen gjør oss til døde mekaniske objekter. Vi er i ferd med å bli maskiner og roboter. Vi er berøvet det som gjør oss til mennesker. Vi er berøvet vår sjel.

Ta livet tilbake
For å overleve må vi erkjenne vår sjelelige natur. Det er ikke kroppen som gjør oss til menneske, men vår åndskraft gjennom å være et levende, bevisst og sjelelig vesen. Livet er ingen tilfeldighet. Det er en mening med å være her. Livet er en reise for sjelens utvikling og hver ny dag er en gave.


Vi er alle på en åndelig reise enten du er klar over det eller ei. Sjelen har levd mange liv. Akkurat nå er du så involvert i dette livet at du har glemt hvorfor du kom hit, hva du skal gjøre her i verden og hvem du er. Innerst inne vet du, men her er en påminnelse.

1 – Verden er ikke virkelig
Å være åndelig er en urokkelig forståelse og viten at verden ikke er virkelig. Verden finnes for all del, men det gjør også en drøm om natten, en film eller et dataspill. Verden er ikke virkelig i betydningen av at den er varig, eksisterer i all fortid, nå og i all fremtid. Det vi kaller verden lever ikke opp til en slik definisjon. Verden eksisterer, men den er ikke virkelig. Å forstå dette krever kontemplasjon, refleksjon og bearbeidelse. Inntil det er forstått og integrert vil du fortsatt være en materialist. Da tror du som de aller fleste at den fysiske verden er virkelig. Det oppleves jo slik. Et hammerslag mot hodet og de fleste skulle være overbevist. Det er fortsatt en illusjon.

Selv fysikken gjør det klart at fast stoff finnes ikke. Går en tilstrekkelig langt nok inn i atomet finnes preatomære partikler, energi og til slutt ingenting, eller ubegrenset potensialitet eller eksistens.

Et spørsmål som hvor slutter verdensrommet skulle gjøre det klart at verden ikke kan være et fysisk objekt. For objekter har en avgrensning og en slutt. Det eneste realistiske er at verden er et bevissthetsfenomen i tid og rom akkurat som internett. Skru av strømmen i alle datamaskinene i verden og det finnes ikke lenger noe internett. Uten bevissthet er det tilsvarende ingen verden.

Dersom denne verden var virkelig skulle en tro at det var mulig å hente fram dagen i går. Den er borte vekk, akkurat som resten av livet ditt fram til nå. Verden er som et musikkstykke. Alltid i bevegelse og forandring og umulig å fastholde.

2 – Bevissthet er virkelig
ksistens som er over alt er det eneste som er virkelig. Eksistens kan ikke ha noen begynnelse, for hva var før det? Det kan heller ikke ha noen slutt. Ikke-eksistens finnes ikke. Eksistens bare er. Eksistens finnes ikke i tid og rom. Det har ingen lokalitet. Det er ikke et objekt med avgrensning, form, vekt og størrelse.

Verden oppstår i eksistens slik en drøm oppstår i bevisstheten. Eksistens og bevissthet er det samme, fordi uten bevissthet er det ikke eksistens.

Bevissthet er ikke-dualistisk. Det er ingen adskilthet. Det finnes kun én virkelighet. Alle former for adskilthet er en illusjon. På et kinolerret ser det ut som skuespillerne er adskilte. Det er alt sammen ett og samme bilde. Det vi opplever som dualisme er kun en tilsynelatende adskilthet, en mental konstruksjon hvor vi gir navn og form til ulike fenomener i én stor kosmisk suppe av energi.

3 – Jeg er bevissthet
Bevissthet og eksistens er ikke noe langt borte. Det er det nærmeste av det nære. Det er mitt eget Selv. Den jeg er. Den jeg er hvor det ikke finnes tid. Det er subjektet som gjør meg til et menneske og ikke et objekt. Det er vitnet som vet at jeg opplever. Den jeg alltid har vært. Den gang jeg var barn, da jeg ble eldre, og den jeg er akkurat nå. Mitt eget uforanderlige Selv. Dette Selvet er ut over den personlige jeg-følelsen. Selvet er det samme i alle. Det finnes kun én eksistens. Det finnes kun én bevissthet. På samme måte som det finnes bare én strøm, men milliarder av lyspærer eller livsformer.

Du vet at du finnes ???
Hvordan vet du det ?
Du bare vet det, – ikke sant!
Jeg er denne helt opplagte tilstedeværelsen av min egen væren.
Jeg vet jeg er eksisterer og er bevisst – så enkelt er det.
Jeg er dette vitnet alltid tilstede i alle tre mentale tilstander, våken, drøm og i søvn!

4 – Jeg er en sjel
Det er ikke slik at den åndelige verden er en effekt og resultat av den materielle verden. Det er omvendt. Ut av bevissthet og ut av kosmisk intelligens, hukommelse og informasjon oppstår verden fra det åndelige. Det materielle er det siste nivået av skapelse. For menneskets del, fødes vi først som en sjel i himmelske sfærer eller andre eksistensplan. Der får vi en individualitet med både følelser, tanker og et ego. Denne sjelelige indvidualiteten inkarnerer og fødes inn en fysisk kropp og glemmer alt om sin sjelelige opprinnelse.

5 – Jeg er ikke kroppen
Verden er så overbevisende og de aller fleste blir sugd inn i livets drama og tror det er virkelig. De fleste identifiserer seg med kroppen og tror at jeg er kroppen. Når den dør så er alt slutt. Det kalles uvitenhet. Første skritt i åndelig utvikling er å bryte denne identifikasjonen og forstå at jeg er en sjel som har blitt født inn i denne kroppen. Kroppen er som en bil og jeg er sjåføren.

6 – Livet er sjelens psykodrama
Jeg er en skuespiller på livets scene og deltar i et sjelelig psykodrama. Jeg er her for å lære, utvikle sjelelig modenhet, men også for å glede meg over livet. Nyte det og oppleve verden i fysisk form. Livet byr også på en rekke utfordringer og viser seg i form av problemer. Med i bagasjen har de fleste med seg talenter og mangler. På jordskolen får alle et nøye personlig tilrettelagt pensum og aldri mer enn de sjelelig er i stand til å klare.

7 – Loven om karma
om du sår skal du høste. Alle handlinger har konsekvenser og hver enkelt er ansvarlig for utførte handlinger. Livet er en prosess av å bearbeide karma. Livet på det jordiske og fysiske plan er det ideelle stedet for en slik modnings- og utviklingsprosess. Meningen med livet er derfor å handle riktig, leve med integritet og følge livets grunleggende spilleregler av ikke å skade, lyve, stjele, grådighet eller seksuelt misbruk. Meningen er å leve ut min sjelsoppgave jeg bestemte meg for å virkeliggjøre før jeg kom hit.

8 – Sjelelig identitet
For mange slutter den åndelige forståelsen her. Det er en forståelse som vil gjøre livet lettere, trygt, optimistisk og meningsfullt. Det er ingenting å frykte fordi jeg som sjel er udødelig. Uansett hva som skjer lever jeg fortsatt videre, selv om kroppen dør. Jeg er upåvirkelig av opplevelser. Jeg er ikke kroppen, tankene eller følelsene. Døden er som å dra på sommerferie. Det er en befrielse og kun noe å glede seg til. Livet kan leves fritt og fryktløst om dette forstås. Jeg vil videre kunne bli fri fra begjær, lyster, bekymring og frykt fordi det er jo bare tanker. Det har ingenting med meg å gjøre. Det er forbigående slik skyer er det på himmelen.

9 – Åndelig identitet
Med en slik sjelelig identitet har en fortsatt et dualistisk syn og opplever seg adskilt og forskjellig fra andre sjeler. Neste skritt er å bryte også denne identifikasjonen og forstå at min sjelelige individualitet også er et objekt, et tankeprogram som heller ikke er virkelig. Det er et objekt i bevisstheten. Også vitnet må til slutt opphøre. Det eneste som er virkelig er Selvet. Å gi slipp på denne tilknytning er frigjøring. Jeg er allerede bevissthet. Jeg er allerede fri. Så det er ingenting jeg kan gjøre for å bli noe jeg allerede er. Problemet er min uvitenhet om hvem jeg er. Det eneste jeg kan gjøre er å forberede og rense sinnet til å bli klart nok til å forstå dette fullt ut.

10 – Fra forståelse til realisering
Mange har en intellektuell og teoretisk forståelse av dette. Det er i grunnen logisk og forholdsvis lett å forstå fra et åndelig eller idealistisk perspektiv. Det er likevel stor forskjell på forståelse og til integrering av denne kunnskapen til full realisering og frigjøring. Det er en prosess hvor livsførsel, refleksjon og meditasjon er helt sentrale ingredienser. Det er ingen søken, fordi du er det du søker. Det er en praksis i å tilegne seg tilstrekkelig forståelse, rense sinnet for karma, fjerne uvitenhet og realisere. Eller med Swami Sivanandas ord: Serve – Love – Meditate – Realize.

Om Tat Sat