Hvem drepte Osho?

Hvem var denne enigmatiske mystiske filosofiprofessoren fra India som mange mente var en opplyst mester og andre en kynisk skurk og sjarlatan? Bhagwan Shree Rajneesh eller senere Osho slo alle rekorder og alt som skjedde rundt ham er vel verdt å reflektere over. Det er mange spørsmål knyttet til denne kontroversielle guruen, men vel så viktig hvorfor så mange fulgte ham. Ville det samme kunne skje i dag, eller er vi blitt klokere? Vil en guru med 96 rolls Royce i garasjen kunne ha troverdighet også idag?

Hvor opplyst er du?

Jeg er en av Norges mest opplyste fikk jeg nettopp vite. Det skyldes nødvendigvis ikke at jeg er spesielt smart, men snarere at jeg har åpenheten, viljen og interessen til å innta andre perspektiver enn den etablerte virkelighetsoppfatningen eller det offisielle narrativet. Dette er jeg langt fra alene om. Stadig flere våkner opp til mange av løgnene vi blir fortalt og får stadig nye perspektiver på det vi kaler virkeligheten: det åndelige, det samfunnsmessige og det fysiske. Av disse tre perspektivene har mange ett av dem og andre to. Kun de færreste har alle tre på plass i sin virkelighetsorientering. Hvor mange har du?

Hva er under den flate jorden?

Hva som er under den flate jorden kommer i samme kategori som hvor slutter universet? Det kan ikke ha noen slutt, fordi hva er så utenfor der igjen? Det samme gjelder for den flate jorden. En verden uten fysisk avgrensning reiser grunnleggende metafysiske spørsmål om hva virkeligheten i er. Derfor er dette et viktig spørsmål og hvor det også finnes viktige svar.

Meningen med livet?

På tross av materiell rikdom er vi åndelig konkurs. Når vitenskapen har degenerert til å bli en virkelighetsoppfatning, det folk flest tror på, er meningsløshet, tomhet og kaos alt vi tilbys i eksistensiell livsorientering. Er det rart det er kaos i verden? Er det rart ungdommen sliter? Er det rart at selvmordene stiger i en verden uten mening? En åndelig reorientering fra statisk til dynamisk religion hvor vi begynner å tenke selv i forhold til livets viktigste spørsmål – hva gjør vi her, hvem er jeg, og hva i huleste er meningen?

Hvem drepte Osho?

Netflix-serien Wild Wild Country om den sagnomsuste indiske guruen Bhagwan Shree Rajneesh også kalt Osho inspirerte til å studere fenomenet mer i detalj. The Promise of Paradise av Satya Bartha Franklin lest tidligere er opplysende og disse to av Rusell King og Abhay Vadya i nyere tid utfyller stadig flere brikker av dette fascinerende puslespillet. Hva serien presenterte var kun toppen av et isfjell. Realitetene er langt mer dramatiske på grensen til det utrolige. I en kriminalroman ville det virket for usannsynlig, men det skjedde.

Rajneesh-bevegelsen var noe av det mer spektakulære blant bølgen av åndelig søken, selvutvikling og eksperimentering fra 1970-tallet og framover. Et tilbud med kraftfulle meditasjoner, følelsesforløsende gruppeterapi og et varmt, oransjekledd, dansende og elskende felleskap med en hyllest av nytelse, sex og livet og med en karismatisk leder med høy gurufaktor var en uslåelig kombinasjon. Det tiltrakk mange verden over. Særlig blant desorienterte veletablerte og ofte høyt utdannete middelklasse vestlige ungdommer og voksne som søkte noe dypere og mer meningsfullt i livet.

Når inngangsbillletten er total hengivelse og det er forbudt å tenke er det en alvorlig fare for å bli manipulert og utnyttet av makt-, sex- og pengeglade guruer. Det følelsesmessige utbyttet trumfet likevel slike bekymringer hvor ingen så ut til å ha problemer med guruens 96 Rolls Royce i garasjen, de dyreste klokkene penger kunne kjøpe og en garderobe større enn Ludvig den 14, mens tilhengerne arbeidet fra morgen til kveld som maur og tømte bankkontoene sine for i kortere eller lenger perioder å kunne være i nærheten av deres personlige guddom, eller en ekte opplyst mester, som de var sikker på at han var. I hvert fall i Vesten. I India hvor han kom fra, var de litt mer skeptiske.

I enhver sosial sammenheng er hierarki og makt uunngåelig. Åndelige fellesskap, menigheter og religiøse sekter er ikke noe unntak, men snarere hvor de mest ekstreme utslagene av maktmisbruk forekommer. Dramaet rundt Rajneesh toppet det meste med intriger, forgiftning, manipulering, overvåking, brannstiftelse, mordforsøk og til slutt også mord av guruen selv.

Trolig ble han et offer for sitt eget edderkoppnett og utmanøvrert av sterkere krefter som tok over kontrollen av et gigantisk forretningsimperium som nå markedsføres og selges over hele verden under det registrerte varemerket – Osho.

Det tok ikke bare livet av guruen selv, men også hele bevegelsen han skapte og reduserte det til et salgbart produkt, hvor målet ikke lenger er personlig og åndelig frigjøring, men profitt og fortjeneste. En slags kortversjon og karikatur av vår egen sivilisasjons nemesis.

Hvordan jeg ser verden

Ikke greit med feil oppførsel…

Dagens følelsesladete pressekonferanse hvor det ikke ble spart på krokodilletårene og stemmer som sprakk, hvor statsministeren annonserte Ingvild Kjerkols avgang som helseminister var et selsomt skue og en nøye redigert politisk begivenhet. Tilsynelatende skulle det handle om tillit. Universitetets entydige konklusjon om juks i forbindelse med hennes masteroppgave er uforenelig med å være statsråd, men fortsatt å være politiker er helt greit.

Derfor kunne statsministeren knapt rose henne nok for hennes dyktighet og glimrende jobb som minister med en avgangsattest som vitnet lite om at hun måtte gå av på grunn av løgn og bedrag. Tvert i mot ser han fram til å arbeide videre med henne i framtiden.

Tydeligvis er det høyere moralske krav på toppen enn lenger nede i det politiske lavlandet hvor det meste av forseelser, snusk og lovbrudd kan passere uten videre konsekvenser for ens politiske liv. Derfor er Ingvild Kjerkols politiske karriere langt fra over. Snart er hun tilbake når denne saken er kommet tilstrekkelig på avstand, den politiske ripen i lakken er polert over og hun og flere av de politiske ulvene kan komme ut fra skammekroken.

Selv tok hun gullmedalje i arroganse og aktivt grep ved å forsvare seg ved å angripe og fornekte. Hun ba pressen om å skamme seg, men selv hadde hun ingenting å skamme seg over. Hun mener hun ikke har gjort noe galt og er utsatt for en nådeløs og feilaktig dom. For så å trekke offerkortet hvor det er hun det egentlig er mest synd på. Det gjør vondt ikke å bli trodd som hun uttrykte det.

Helst vil hun fortsette som minister, men kan selvsagt ikke gjøre annet enn å fratre selv om hun mener statsministeren har tatt sin beslutning på feil grunnlag. Slik kan hun fortsette sitt politiske liv og i ettertid så tvil om saken og hevde at det var universitetets feil og ikke hennes.

Dette gjenoppretter ikke akkurat tilliten til politikerne. Tvert i mot sendte både statsministeren og Ingvild Kjerkol forvirrende doble signaler under påskudd av å bevare en fasade av moral og anstendighet, mens bak fasaden er moral kun et kynisk virkemiddel, uheldig omkostning og ytre skue i kampen om makt.

Den som leser er også en dikter

Da er den første mursteinen av en bok tilbakelagt i Ketil Bjørnstads monumentale personlige og historiske tilbakeblikk fra 1960-tallet og fram til i dag. Da er det bare fem bøker og 4000 sider igjen. Er det en sexologi når serien, Verden som var min, består av seks bøker? Uansett, et grundig og ambisiøst prosjekt. Så langt leverer det til stående applaus.

Ketil Bjørnstad kom til verden i 1952. Her begynner fortellingen hovedsakelig om hans eget indre og ytre liv grundig sammenvevd med historiske hendelser. Det utvider perspektivet langt ut over det personlige og inviterer til tilbakeblikk og refleksjoner på særlig hva vi som tilhører hans generasjon erfarte, opplevde og levde gjennom. Et skikkelig mimre-prosjekt, men skal en første reflektere over livet, historien og hva som skjedde med oss, hvorfor ikke gjøre det grundig?

Fortsettelsen frister, med mange gode stunder framover i godt selskap med en klok og reflektert forfatter og stor kunstner. Å lese er hva Harold Bloom kaller ‘togetherness’. Å sitte alene i en krok og stenge verden ute med en bok er ikke så asosialt og ensomt som det kan gi inntrykk av. Tvert i mot. Lesing er samvær med et annet menneske, hvor en er mottaker og lar dem fortelle sin historie.

Oftest er det langt mer meningsfullt, interessant og berikende enn de fleste sosiale sammenhenger hvor overfladiskhet og tomt prat har en tendens til å dominere alt avhengig av hva slags venner og familie en har. Fysisk fravær, men med mental tilstedeværelse er jo langt å foretrekke fremfor det motsatte. Hvem har ikke opplevd kropper som snakker på hverandre og ingen er hjemme? Med Ketil Bjørnstad er en i godt selskap. Han er mentalt tilstede og med fravær av tenkere og kunstnere i sin egen vennekrets kan en bli venner med dem gjennom deres bøker, bilder og musikk. Det føles som å ha fått en ny venn.

Ellers mangler vi et positivt ladet ord som ‘solitude’ på norsk. Vi må ta til takke med å være alene eller ensomhet som begge slår an en dyster tone hos de fleste. Å lese er en antidote til ensomhet. Ingen kan lese for deg, en må gjøre det selv og gjøre det til en positiv opplevelse. Det lærer oss å trives i vårt eget selskap og faktisk finnes det ingen andre å være sammen med. Det kan se ut som jeg er sammen med andre, men faktum er at alt jeg opplever skjer i mitt eget sinn. Andre mennesker oppstår som bilder, følelser og opplevelser i min indre kino som jeg tror de skaper, men i realiteten skaper jeg dem selv.

Derfor er «Den som leser er også en dikter.», hvilket kanskje er den viktigste setningen så langt i denne bokserien. Dette ble han selv fortalt av sin Steinerskolelærer og uttrykker noe essensielt, ikke bare om å lese, men om livet, opplevelser og om oss selv. Alle leser en bok og opplever livet forskjellig. Noen ser glasset som halvt fullt andre som halvt tomt. Noen ser problemer der andre ser muligheter. Lesing inviterer til å skape våre egne indre bilder og er den kunstformen som krever mest av sitt publikum fordi vi må selv omsette opplevelsene til indre bilder, innsikt og forståelse.

Det slipper en i stor grad når en ser film hvor opplevelsene leveres fiks ferdige og ofte langt mer fantastiske enn dem vi selv klarer å gjenskape. Derfor etterlater film oss ofte tomme og møtet med hverdagen når filmen er slutt er ofte en skuffelse og gjør oss lettere nedtrykt og mer ensomme enn før filmen. Film er for hjernen hva sukker er for kroppen. Det er ingen fordøyelse av opplevelsene. I tillegg er det skadelig, svekker kroppen slik film også svekker konsentrasjon, virker sløvende fordi film krever stadig sterkere virkemidler for å holde oppmerksomheten og ikke kjede oss.

Bøker er for hjernen hva sunn og næringsrik mat er for kroppen. I så henseende er Ketil Bjørnstad en formidabel ‘matprodusent’. I løpet av de siste 50 årene har han skrevet over 50 bøker, omtrent en ny bok hvert år. Han er også musiker, men en minst like produktiv virksomhet.

Her er mye å gå i gang med og bare å forsyne seg av ‘matfatet’. Slik en lang reise begynner med det første steg, gjelder det også denne bokserien som begynner med første bok. Her er det kun å se fram til fortsettelsen og så lenge det regner ute, det er nok ved til å holde peisen brennende og kaffe innen rekkevidde er Ketil Bjørnstad en god venn å være sammen med. Og så kan en høre på musikken hans når en trenger en avveksling.

Russebuss til besvær

Når russebussen på Bryne forarger til et nivå hvor til og med statsministeren rykker ut i protest har de tydeligvis lykkes med å skape den oppmerksomheten de sikkert ønsket. Kvinnegruppa Ottar vil ha sensur og har anmeldt de ansvarlige til politiet. Vegvesenet har muligens et virkemiddel ved at den noe pornografiske illustrasjonen kan utgjøre en fare for trafikken.

Krav om moralsk anstendighet er problematisk fordi hvor går grensen og hvem skal være moralpoliti? Det fine med en uregulert ytringsfrihet er at det viser det moralske nivået i samfunnet. I så henseende er russebussen et symptom på et samfunn i moralsk oppløsning.

Her har tydeligvis ingen foreldre satt foten ned. Tvert imot har de villig bidratt til finansieringen til en buss til 3 millioner kroner. Med et høyere moralsk nivå ville en dekor som dette bli møtt med avsky og elevene hadde hatt tilstrekkelig anstendighet og hjernekapasitet til å kjenne sin besøkelsestid. Dette er tydeligvis fraværende.

Hele russefeiringen har for lengst degenerert til en moralsk kloakk hvor ungdommen velter seg i fyll, sex og stadig mer hemningsløs og primitiv oppførsel. Russebussen på Bryne er dessverre et symptom på et demoralisert samfunn hvor dekadanse, overforbruk og idioti i dette tilfellet er satt på hjul og kjører rundt i gatene som en oppvisning. 

BOK: Edvard Munch – En dokumentar-roman

Det er egen glede med å bli ferdig med en god bok. I dette tilfellet 496 sider fylt av en vrimmel med små bokstaver på det hvite papiret organisert i linjer, avsnitt og kapitler og derfra sendt videre til øynene, til netthinnen, så til hjernen og derfra omsatt til indre bilder og spennende opplevelser i dette tilfellet om Edvard Munchs liv og hans kunsteriske reise.

Det gir en egen metthetsfølelse å kunne legge boken fra seg etter en god del timer foran peisen mens regn og tåke fylte det meste av utsynet gjennom stuevinduene i de dagene. Det er som å legge bestikket fra seg og brette servietten sammen etter et godt måltid og fortsatt med litt fyldig rødvin igjen i flasken. Tilstrekkelig til å utbringe en stille skål til forfatteren som takk. Også bøker trenger å bli fordøyd. Denne var såpass mektig og fet at det vil ta en stund. Pakket med inntrykk, frodig og fargerikt skrevet.

Hadde boken vært et dyr ville det vært en blandingsrase mellom en biografi og roman. Med bruk av dagboknotater, tekster, brev og avisartikler kommer Munchs egen stemme tydelig fram, men redigert, gjenfortalt og innvevd i et livs drama av en kunstnerisk karriere av de sjeldne og store.

Munch er viktig av flere grunner. Han innleder en ny epoke i malerkunsten. Han beveget seg fra det ytre figurative til det indre av hvordan det oppleves og føles fremfor slik det ser ut. Han var en kunstner av sin tid og grep i likhet med mange andre tidsånden og kjente den historiske pulsen på kroppen. Han fremmet individualismens neste stadium av introspeksjon og utforskning av indre landskaper lenge et lukket land inntil kunstnere som Munch åpnet dem med et skrik.

Historien om Edvard Munch
Dokumentarroman
Ketil Bjørnstad – 2023