Unngå å gå deg vill i din åndelige søken

Drevet av en indre lengsel av at livet må romme noe mer, blir mange åndelige søkere. Slik begynner jakten på gullkrukken av åndelig opplysning i enden av regnbuen. Det er mange gjørmehull, hengemyrer, fallgruver og andre farer i dette terrenget. Forvirring og uklarhet råder og mange går seg vill. Et kart og en guide underveis gjør underverker. Her ses nærmere på en slik veiviser og håndbok for åndelige søkere som har tålt tiden tann, – den berømte klassiske indiske teksten, Bhagavad Gita.

Åndelig kaos
Ingen er vel flinkere til å hoppe over bekken etter vann enn åndelig søkere. Få steder er misforståelsene større enn i den åndelige verden. For tiden dominert av amatører, blinde som leder de blinde og som bortskjemte barn vil finne ut alt selv. Noen har sett sprekker av lys og fått inspirerende innsikter de gjerne vil dele med andre. Deretter snekrer de sine egne evangelier og stiger ned fra fjellet som en annen Moses med sine hjemmelagde åndelige lover de forventer oss andre å følge – vel og merke etter å trukket kredittkortet på nærmeste online-kurs. 

Er det ikke snart på tide å lese kartet på livets landevei og lære av dem som har gått der før? Å vende tilbake til autentiske visdomstradisjoner er veien å gå for å bringe den åndelige søken til opphør, og bli forankret i en åndelig praksis som fører til livets ultimate mål av frigjøring. Livet er for komplisert til å navigere på egenhånd. De fleste av oss trenger en bruksanvisning.

Gå til visdomskildene
For å lære å spille piano går du til en pianolærer. Skal du bli flink til noe som helst bør du lære av dem som har studert dette før. I den moderne åndelige verden ser dette ikke ut til å gjelde. Der er alle svarene inne i deg selv. Lukk øynene, sett på litt vakker musikk, åpn hjertet og la inspirasjonen strømme inn. Skaff deg et mantra, lær yoga og mediter like stabilt som en togtabell. Etter 30 år å ha fulgt et slikt spor og oppdage fortsatt å være den samme tullballen som da jeg begynte, var det på tide å skifte spor.

Dette sporskiftet bestod i å oppdage at det finnes kilder av åndelig visdom som har bestått i flere tusen år, er gjennomtestet på kryss og tvers, har frigjort utallige og utgjør grunnfjellet i all åndelig søken. Bruksanvisningen over livet finnes. Den eldste og mest autentiske versjonen ble allerede lastet ned for 3000 år siden og finnes i de gamle indiske vedaskriftene. 

Den delen av vedaene som omhandler riktig levevis og frigjøring kalles Vedanta, skriftlig uttrykt gjennom Upanishadene. En av de mest berømte av dem er Bhagavad Gita. Et kort skrift bestående av 18 kapitler og 700 korte vers, komprimert for at mye kan læres utenat. Det er en levende tekst full av perler av visdom alltid klar til å inspirere, gi klarhet og stadig dypere innsikt.

Vedanta er ikke den eneste visdomskilden. Andre har også knekt livets kode og levert brukerveiledning for livet, men skriftene i Vedanta  utgjør en gullstandard all åndelig visdom, gammel som ny, med fordel kan vurderes i forhold til. Fordelen med Vedanta er at her finnes en unik kunnskap om virkelighetens natur, hvem jeg er og meningen med livet – tydelig, forståelig og praktisk. Klar til å anvendes her og nå. 

Vedanta – Østens vitenskap
Verken Vedanta eller Bhagavad Gita er religion. Det er ingenting å tro på her, men en metode til å undersøke din egen erfaring av virkeligheten. Det skjer ved å følge en systematisk prosess av læring, selvrefleksjon og meditativ fordypelse og oppdagelse av virkelighetens natur.  

I Vesten førte dette behovet av å utforske og forstå verden til vitenskap. Oppmerksomheten ble rettet utover. Det ble tatt for gitt at det finnes en ytre virkelighet og vitenskapens oppgave er å forstå hvordan den virker. 

I Østen tenkte de annerledes. Det ser ut som virkeligheten er et ytre fenomen, men verden foregår jo egentlig inne i vårt eget sinn av slik vi opplever den. Vi befinner oss i en virtuell virkelighet hvor vi erfarer gjennom brillene av de fem sansene, mens alt egentlig foregår på sinnets indre dataskjerm. I tillegg til kroppens fysiske funksjoner som gjør oss interaktive kan påvirke omgivelsene. Dette bevisshetsspillet eller livets matrix har så høy oppløsning, god grafikk og super rask nedlastning at vi tror det er virkelig.  

Det er heller ingen selvfølge at observatøren kan være en flue på veggen i virkelighetens laboratorium og dermed være adskilt og stille seg utenfor det som blir observert. Spørsmålet er snarere hvordan jeg kan vite noe om verden, hvis jeg ikke vet hvem jeg er som observerer den? Oppmerksomheten ble dermed rettet innover for å besvare dette først. Hvis denne formen for selvoppdagelse kan kalles for yoga, så er yoga Østens vitenskap, og vitenskapen Vestens yoga. 

Er livet en drøm?
I prinsippet går begge perspektivene ut på det samme av å utforske virkelighetens natur fra motsatte synsvinkler. Vestens vitenskap studerer objekter. Østens vitenskap studerer subjektet som erfarer objektene. Interessant nok nærmer perspektivene seg hverandre og flere moderne fysikere har for lengst oppgitt en materialistisk modell med en verden av mekaniske objekter, men innser at vi befinner oss i en ikke-dualistisk virkelighet. Det finnes ingen adskilthet i en tilsynelatende materiell verden, men er dypest sett et bevissthetsfenomen. 

I drømme er det ingen adskilthet mellom drømmene og drømmeren. Drømmene veves ut av drømmerens bevissthet. På lignende vis er bevissthet den store drømmemakeren, og vi er som Shakespeare uttrykte det, skuespillere på en scene laget av det som skaper drømmer. Eller med hans egne ord «All the world’s a stage, and all the men and women merely players.» «We are such stuff as dreams are made on.» 

August Strindberg hadde lignende tanker i skuespillet Ett drömspel:

«Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig. 
Tid og rom eksisterer ikke. 
På et ubetydelig virkelighetsgrunnlag spinner
fantasien nye former og vever nye mønstre»

Det grunnleggende problemet
Grunnen til at vi blir åndelig søkere er fordi vi stanger hodet mot veggen i møte med noen av livets begrensninger. Dersom livet går på skinner og alt fungerer knirkefritt er det ingen grunn til å bevege seg lenger utenfor komfortsonen enn høyst nødvendig. De fleste forblir der inntil de møter problemer. Det gjør dem til søkere etter løsninger, og når løsningene ikke finnes i den materielle verden er tiden inne til å påkalle den åndelige. 

Det er også mulig å bli motivert av nysgjerrighet, men også det er drevet av et visst ubehag og mangelfølelse overfor hverdagens trivialiteter og behov for å oppleve noe nytt og spennende. Denne indre rastløsheten, medfødte nysgjerrigheten og umettelige oppdagelsestrangen er i dyreriket nokså særegent for mennesket og skyldes at vi har hjerner som kjeder seg uten en jevnlig strøm av problemer og utfordringer. Det har fått mennesker til å forlate familie og barn for å dra på polarekspedisjoner, klatre de bratteste fjellvegger, gå på line over store fossefall, oppfinne en strøm av teknologiske små og store vidundere, gå på glødene kull, lære fremmede språk, skrike seg hese på en fotballkamp, prøve nye oppskrifter på kjøkkenet eller i sengen utvide repertoaret ut over misjonærstillingen.

Det største problemet er likevel dette: Vi kan ikke alltid få det vi vil ha. Det er universelt og kjernen i alle problemer. Alle som sitter på venterommet på et legekontor har det til felles. Alle som oppsøker en astrolog, terapeut, rådgiver, ringer en spåtjeneste eller melder seg på et yogakurs har det samme problemet. Det er livssmerten: Livet er aldri bra nok. 

Men det er et enda dypere problem: Manglende aksept av meg selv. Kroppen, utseende og personligheten kan være vanskelig nok å akseptere, men ingenting i forhold til å akseptere min egen væren – den jeg egentlig er bak alle masker, tanker og følelser. Det er som øyeblikket aldri er riktig bra nok. Kun i sjeldne små øyeblikk er det tilstrekkelig bare å hvile i meg selv helt uten ønsker, lyster, begjær eller den minste anelse av frykt. Selv i den dypeste meditasjon eller i armene til den elskede etter en vidunderlig natt, spøker likevel disse onde kreftene i dypet av sinnet fjernt i bakgrunnen og går aldri helt vekk. En tilstand med det totale fravær av begjær og frykt er virkelig fred. Det er den åndelige søkens ultimate mål av bringe all rastløshet til opphør i en tidløs tilstand av ren væren. Det er frihet.

To andre problemer
Utenom at jeg ikke alltid kan få det jeg vil ha, finnes det to andre begrensninger. Den ene er at jeg skal dø og det andre at jeg lever et liv jeg ikke forstår. 

Denne tidsbegrensningen på livet som et banklån med ukjent forfallsdato har fordeler og ulemper. Fordelen er at alternativet er mye verre. Dersom vi ikke skulle dø og leve evig ville det etter noen hundre år bli som et fengsel vi ikke slipper ut av. Dessuten ville jorden raskt bli overbefolket. Og dersom kunstnere som Leonardo da Vinci, Beethoven, Picasso og andre genier ikke skulle bli stanset av døden ville det bli nesten umulig for nye kunstnere å slippe til. Døden er en velsignelse når vi er gamle og mette av dage. Det er også sympatisk at det finnes en nødutgang dersom deltakelsen i livets matrix blir for dramatisk, selv om vi helst bør stå løpet ut inntil skiltet «game over» lyser av seg selv.

Av de 30 000 dagene vi gjennomsnittlig har til rådighet i et liv gis likevel den ene dagen da vi skal dø overdrevent stor oppmerksomhet. I en kultur som fremstiller døden som det aller verste som kan skje og livets ultimate nederlag vekker døden bekymring. Ingenting skremmer oss mer.  

Frykten for døden henger sammen med den andre begrensingen og gjør at for mange virker døden så uforståelig og meningsløs. Særlig når barn, unge og dem vi elsker dør kan det virke slik. Å se dypere og forstå oss selv bedre kan gjøre det lettere å akseptere alle aspekter av livet, selv døden. 

Mangel på forståelse er også drevet av vårt trygghetsbehov. Det er utrygt ikke å vite om raslingen vi hører i skogen kommer fra vinden eller en bjørn. Eller om bankelydene fra underetasjen er naboen som snekrer eller om tyver forsøker å bryte seg inn i leiligheten. Utryggheten overfor det ukjente får oss til å søke etter forståelse og kunnskap.

To veier til frigjøring
Disse tre av livets begrensinger bidrar Bhagavad Gita til å løse. Den første gjennom direkte kunnskap ved å forklare hvem jeg er, hva livet er og hvordan det virker. Problemet med dette er at de færreste er i stand til å forstå det. Hovedsakelig på grunn av hva Buddha kalte De fire feilene:
– Det er for tett på for å bli gjenkjent.
– Det er for dypt og omfattende å begripe.
– Det er for lett og vanskelig å tro at det er så enkelt.
– Det er for vidunderlig for oss å romme.

For å forstå og realisere kunnskapen direkte må sinnet være så krystallklart, innadvendt og fri fra forstyrrelser at det kan fatte det. I våre moderne liv er vi alt for utadvendte i malstrømmen av informasjon og inntrykk til å nå slike nivåer av sinnsro. Derfor introduserer Bhagavad Gita en indirekte vei for å gjøre den søkende kvalifisert for den direkte veien. De mest sentrale kvalifikasjonene er ikke skade, sannferdighet, ydmykhet, konsentrasjon og disiplin. Samt likegyldighet overfor preferanser, fravær av egoisme og et brennende behov for frigjøring. En åndelig praksis er av virkeliggjøre og perfeksjonere slike idealer og bli kvalifisert for den direkte veien av kunnskap. 

Veien av handling 
Alle ens handlinger kan gjøres til en åndelig praksis ved å avstå fra av å være drevet av egoistiske motiver hvilket de vanligvis er. Det er den indirekte metoden og veien av handling. Det er uunngåelig å handle. Vi er engasjert i gjøremål fra morgen til kveld konstant motivert ut fra å få det så godt som mulig til enhver tid. Problemet med dette er at resultatene av våre handlinger er ikke opp til oss. Hadde de vært det ville vi hatt alt vi ønsket oss allerede. Derfor kan vi like godt overgi oss, akseptere at krefter vi ikke råder over bestemmer og gjøre det som til enhver tid er nødvendig og ikke bare det som tjener meg selv. Denne praksisen kalles karma yoga eller handlingens yoga. Det er en transformerende metode av å gjøre sinnet modent og kvalifisert for frigjøring.

Bhagavad Gita introduserer også kjærligheten og hengivelsens vei, gir instruksjoner i meditasjon, veiledning til den døende av hvordan å forlate kroppen og innsikt i de tre stadiene av våken, drøm og dyp søvn. Essensen av Bhagavad Gita er den direkte og indirekte veien til frigjøring. Det er obligatorisk kunnskap for enhver yogapraktiserende interessert i den åndelige delen av yoga. Det er en uvurderlig gave for alle åndelige søkere. For hva er vel mer nyttig enn en bruksanvisning når en skal finne ut noe så komplisert som hvem jeg er, hva livet egentlig går ut på og hva er egentlig meningen?

Bhagavad Gita finnes oversatt til norsk
med et etterord av Christian Paaske.

152 sider, 300 kr,
porto kommer i tillegg.

Bestill boken her.

Read Full Post »

BOK: Bhagavad Gita – Kunnskapens yoga

I en av verdenslitteraturens mest berømte dialoger behandles mange av livets eksistensielle spørsmål; – hvem er jeg, hvordan handle i verden og hvordan bli fri?

Bhagavad Gita er del av vedanta, – den grenen av de vediske skriftene som omhandler riktig livsførsel og frigjøring. Det er en metodisk kunnskap av forståelse, refleksjon og selvrealisering. En komplett kunnskap som bringer den åndelige søken til opphør.

Frigjøring er alle åndelige veiers ultimate mål. Det er ikke personen som blir frigjort, men jeg blir fri fra den personen jeg tror jeg er.

Det er ingenting jeg kan gjøre for å bli fri, fordi jeg, som bevissthet, er fri allerede. Problemet er at jeg ikke forstår dette. Alt jeg trenger er å bli kvitt min uvitenhet om hvem jeg er. Uvitenhet fjernes ikke gjennom handling, men gjennom kunnskap.

Mange underviser i dag i ikke-dualisme. Bhagavad Gita formidler dette perspektivet. Dette er for de mest avanserte, med begrenset nytte for de fleste av oss fanget i en dualistisk selvoppfattelse.

Dette tar Bhagavad Gita hensyn til og formidler to hovedveier til frigjøring, – en ikke-dualistisk vei av kunnskap, og en dualistisk vei av handling. I tillegg til hjertets vei av kjærlighet og hengivelse, og viljens vei av kroppskontroll og meditasjon. Det gjør Bhagavad Gita unik, praktisk og universell for alle åndelige søkere.

Men hva har kunnskap med yoga å gjøre? Handler ikke yoga om opplevelser? Er ikke teori bare intellektuelle idéer og kun en forstyrrelse? Bhagavad Gita er ikke av en slik oppfatning. Forståelse og kunnskap er en forutsetning for frigjøring, men stiger en kaster fra seg når en har nådd målet. Yoga er for hele mennesket av hode, hjerte og vilje, – følgelig anviser Bhagavad Gita flere veier til frigjøring.

Bhagavad Gita – Kunnskapens yoga
Oversettelse og med introduksjon: Christian Paaske
120 sider
Pris: 300 kr
Kan bestilles fra: paaske@online.no

Read Full Post »

Da egoet døde – En samtale med Anne-Elisabeth Lien

Få beskriver den spirituelle reisen mer klart, levende og autentisk enn Anne-Elisabeth Lien. I to intense timer utfoldet samtalen seg med en sjelden strøm av levende kunnskap som kun kan komme fra et sted av dyp indre erfaring. Teksten som et resultat er enestående fordi kombinasjonen av spirituelle opplevelser og evnen til å trekke kunnskap ut av erfaringene er sjeldent. Sjeldent fordi ekstatiske meditative erfaringer går ut over ordenes verden. Ut over sinnet og intellektet, til områder hvor det umulige likevel er mulig.

Når dualismen opphører
En opplevelse med et vitne som opplever og noe som blir opplevd, er fortsatt dualisme. I den opplyste tilstanden forsvinner dette skillet. Opplysning og en opplevelse er forskjellig, men likevel det samme. Det er ikke personen som blir fri, men jeg blir fri fra den personen jeg tror jeg er. Uten en slik forståelse fører ofte til «åndelig fjellklatring». Ruten går opp gjennom den åndelige statuspyramiden mot toppen hvor Buddha, Jesus og andre gallionsfigurer sitter badet i fred og lykke. Eller en blir «åndelig samler», på jakt etter eksotiske opplevelser i forlengelse av egoets umettelige begjær for underholdning og nytelse. Den åndelige søken degenerer til et tivoli av åndelig materialisme og åndssnobberi, karakteristisk for den dominerende delen av dagens nyreligiøsitet. For å kunne navigere forbi disse skjærene på den åndelige seilasen hvor de fleste i vår tid ser ut til å gå på grunn, trenger vi forståelse for hva åndelig utvikling egentlig er. Anne-Elisabeth leverer en slik forståelse. Hun er en guide, rekker ut en hjelpende hånd og viser hvor veien går.

Anne-Elisabeth setter ord på det usagte på en måte som bringer den meditative erfaringen, gullkrukken i enden av regnbuen for en hver åndelig søker til live, fordi det kommer fra kilden selv. Hun har kommet langt på sin spirituelle reise. Og slik de fleste reiser ender med å komme hjem, oppdaget hun at den indre reisen sluttet der den begynte. Reisen bestod ikke i å lære noe nytt, men å oppdage det hun allerede dypt inne visste fra før. Nå vet hun hvem hun er. Hun deler sine grensesprengende erfaringer for at du skal bli klar over det samme.

Preget av livet
Jeg kom inn livet som et stort åpent hjerte. Jeg var som en stor sol. Jeg var glede, – det var min natur. Jeg var overlykkelig. Jeg hadde kjærlighet til alt. Jeg snakket med alle, og hadde en levende og dyp kontakt med dyr og naturen. De kalte meg Solstrålen.
Men så begynte livet å prege meg. Mine foreldre hadde hvert sitt store ego og alt var ikke helt i orden på følelsesplanet. Fasaden var flott med materiell rikdom, villa og dyre biler i garasjen, men bak gardinene rådet utrygghet og uforutsigbarhet. Gradvist lukket det meg ned. Jeg ble mer og mer engstelig.

Jeg kom inn i en spirituell familie hvor både bestefar og oldefar var klarsynte. Pappa så ofte åndeverdenen og mamma var en spirituell søker i det stille. Mamma var kunstnerisk og kreativ. Det er henne jeg har malerårene fra.

Det skjedde flere spirituelle åpninger i barndommen. Fra tid til annen viste lysvesener og guider seg i rommet mitt. Da jeg var 13 år skrev jeg om dem og kontaktene jeg hadde på andre siden. Vi snakket lite om dette hjemme, men pappa forstod og fortalte meg at opplevelsene mine var ingenting å være redd for.

Den første oppvåkningen
15 år gammel begynte jeg å søke bøker på biblioteket. Rauni Leena Luukanen, Det finnes ingen død, var en av de første. Shirley MacLaine var en annen inspirasjon. Så kom Bokklubben Energica med en jevn strøm av spirituelle bøker. De ble flittig lest. 22 år gammel giftet jeg meg og fikk to barn. Jeg fortsatte å lese spirituelle bøker, men savnet et miljø. Mannen min holdt meg tilbake og latterliggjorde mitt syn på spiritualitet og tro. Omsider forlot jeg ham gudskjelov, og den spirituelle reisen tok fart.

På en alternativmesse traff jeg en kvinne som ga meg healing. Det var som jeg ble trykt ned i gulvet. Det var en så sterk opplevelse at jeg fortsatte å gå til henne regelmessig. Healing-seansene var så heftige at jeg ofte hadde ut av kroppen opplevelser. Jeg gjenvant helsen. Hodepinen jeg hadde slitt med i mange år forsvant og stressete og harde muskler ble myke igjen.

Jeg gikk på kurs og oppsøkte miljøer innenfor healing og klarsynthet. Den indre reisen tok form med enkelte sterke opplevelser med noen års mellomrom. For eksempel deltok jeg i et 9 mils sykkelritt. Midt i løpet var det som tiden stoppet. Selv om jeg hadde ganske høyt tempo var det som jeg ikke pustet og i noen minutter var det som alt opphørte. Et par år senere skjedde noe lignende på et dansegulv. Midt i dansen stanser hjernen og tiden står stille. Igjen med den samme opplevelsen av intens konsentrasjon. Slike opplevelser etterlot meg i undring og økte motivasjonen til å gå dypere i meditasjon. Etter det ble min daglige yoga- og meditasjonspraksis et viktig holdepunkt.

Oppvåkningen fortsetter
For fire år siden begynte jeg å høste fruktene av en stabil praksis. Kroppen endret seg. Jeg sluttet å spise kjøtt og mistet interesse for alkohol. Jeg ser knapt på TV og får kun med de mest nødvendige nyhetene. Jeg ser og lytter til det som nærer min utvikling og er av verdi. Prosessen øker naturlig. Det er ingen anstrengelse eller avkall.

Så skjer det noe signifikant. Jeg sitter på bussen og mediterer. Plutselig stopper tankene, – de blir bare borte. Jeg opplever alt rundt meg uten merkelapper. Egoet mitt er fullstendig vekk. Det er som jeg ser alt på en ny måte. Jeg ser ut av vinduet og det er akkurat som jeg ikke har sett trær før. Det var en utrolig behagelig opplevelse og jeg skjønte at den neppe kom til å vare, men den varte i flere timer.

Noen måneder senere kommer en episode til, men enda kraftigere. Jeg sitter i lotusstilling, lukker øynene og går inn i meditasjon. Det er vanskelig å snakke om, – ord blir så fattige, men det er som jeg er Buddha. Jeg er et så kraftig lys. Jeg klarer ikke å forme en eneste tanke. Jeg sitter bare og bader i Selvet, – for å bruke en slik beskrivelse. Jeg blir oppgitt over at jeg noen gang har hatt en eneste bekymring. Jeg forstår ikke hvorfor vi bekymrer oss for noe som helst. Det er jo ingenting å bekymre seg for.

Jeg kjenner hvor stor jeg er. Jeg kjenner jeg er tilknyttet alt. Det er ingenting å være redd for. Egoet mitt bare krymper. Jeg skammer meg og forstår at egoet og sinnet er et objekt, og har ikke noe å gjøre med hvem jeg er. Egoet mitt bare løper og gjemmer seg. Jeg kaster meg ned på gulvet i ydmykhet og tar hendene over hodet. Jeg har aldri kjent på det å underkaste seg noe, men det gjorde jeg med den største respekt og glede. Jeg følte at Selvet eller bevisstheten gjenkjente seg selv når tankene ble borte. Denne opplevelsen var så voldsom. Jeg hadde ikke lyst å snakke. Det er jo ikke vits i å si noe mer. For det er jo ikke noe mer å si.

Etter denne meditasjonen vekket det til live kundalini-kraften. Nå merker jeg den hele tiden. Hvordan den beveger seg opp og ned gjennom chakraene og at jeg kan styre den slik jeg vil. Jeg faller mange ganger inn i meditasjon, istedenfor å søke meditasjon. Da sitter jeg og bader i lykksalighet og en tilstand fredfull oppmerksomhet.

Å integrere opplevelsene
Dette vekket mange spørsmål i meg. Jeg kjenner og forstår hvem jeg er. Samtidig er det viktig å være tro mot å praktisere meditasjon. Jeg forstår nå at for å kunne være virkelig tilstede i livet må vi ha et sinn fri for merkelapper. Det er å være helt her, uten å måtte mene eller forklare noe. Det er en annen måte å oppleve på. I det øyeblikket vi kaller en fugl for en fugl, slutter vi å oppleve fuglen. Vi må romme ting som de er, men da må vi tømme hodene våre for konsepter. Vi må ha et sinn som en nybegynner eller et barn. Det er der uskylden ligger og kjenne at vi er del av alt. Du er hele tiden i kontakt med omgivelsene hvis du tillater alt som det er. Det er å trekke ting inn som del av seg selv, uansett om det er trafikkstøy, fuglesang eller noe som ikke går din vei. Det er å tillate denne aksepten av alt. Alt vi sier nei til, øker bare motstanden mot å leve fullt ut.

Nå vier jeg flere timer daglig til meditasjon samt leser eller lytter til mestere og lærere for i stadig større grad integrere opplevelsene.

Hvem er dine inspirasjonskilder?
På din anbefaling leste jeg En yogis selvbiografi av Paramahansa Yogananda. Den satte på mange måter den siste oppvåkningsprosessen i gang. Jeg lytter til alt med Ramana Maharshi. Jeg er opptatt av Nisargadatta Maharaj, Bhagavad Gita og flere buddhistiske lærere. Spesielt Zen Mind, Beginner’s mind av Suzuki anbefales. Fra taoismen har jeg særlig sans for Tao Teh King av Lao Tzu. Det er en visdomskatt som rommer det meste.

Jeg ser stadig mer verdien av åndelig praksis. Jeg synger masse mantra. Det renser energien, høyner frekvensen og er et kjempeverktøy. Hjertet mitt bare flommer over når jeg synger mantra. Jeg bruker også gonger og klokker. Lyd har en sterk og dyptgående virkning og åpner stillheten når lydene opphører.

Den største oppdagelsen er som Ramana sier, at stillheten er den største lærer. Han underviste jo mest i stillhet. Han lærte bort bare med å være. Det handler om å stoppe opp. Det er likevel så vanskelig å stoppe tankene og følelsene fordi den indre uroen driver oss hele tiden til å være i bevegelse. Men klarer du å stoppe opp, kan du bryte gjennom til stillheten og roen som alltid er der. Det er egentlig veldig enkelt, men samtidig så vanskelig.

Hva med egoet som en vesentlig støyfaktor?

For noen år siden kom en tekst til meg som heter; Egoets død. Jeg våknet med denne teksten i hodet, men drømte innen at jeg måtte dø. Drømmen sa tydelig:

– Du må dø!
– Nei, jeg vil ikke dø, svarte jeg.
– Jo, du må dø.
– Til slutt underkastet jeg meg, og sa:
– Det er greit, jeg skal dø.
– Det er ikke fruktbart slik du lever lenger, sier sjelen, for jeg er her for å elske og leve i fred og kjærlighet, – så heretter gjør vi det.
– Jeg ønsker frihet, sier sjelen.
– Nei, ikke faen, sier egoet, det er alt for skummelt.

Etter dette har det vært en prosess av å slipe ned egoet. Det er å slutte å identifisere meg med den jeg tror jeg er. Før hadde jeg en sterk identifikasjon med meg som Anne-Elisabeth, det jeg gjør, slik jeg ser ut og slik jeg tror andre oppfatter meg. Dette bildet er helt forandret etter mine indre opplevelser. Bøker og andre kunnskapskilder er kun bekreftelser på mine egne erfaringer. Det har vært viktig at den indre viten har blomstret av seg selv, mer enn å få det fortalt. Jeg føler at jeg nå jeg skal kommunisere dette til andre, og da må jeg være trygg på at det kommer fra meg selv.

Det er ikke mulig å nå opplysthet via det mentale. Det er ikke veien. Det er ikke sjans. Du kan lese til krampa tar deg. Men for hver gang du tenker en tanke, er du bare denne tanken lenger vekk fra å realisere Selvet. Hver gang du søker i tankene er du på flukt. Tankene er bremseklossene eller veisperrene du setter opp for deg selv.

Men dette er jo også tanker?
Du må være klar for å forstå. Det er ikke for dem uten ører til å høre eller uten intellekt til å forstå. Det er karmisk. Du kan høre dette hundre ganger uten at det går inn. Det er ikke vits i å prøve å fortelle andre noen ting. Kunnskapen vil komme til dem når de er klar og mottakelige.

Hvem er jeg?
Når kroppen dør, er energien min der fortsatt. Vi eksisterer uavhengig av kroppen, – fullstendig. Kroppen er bare den skjorten jeg har på meg nå. Den har jo ingenting med meg å gjøre, men den er heller ikke en trussel for meg. Det er bare en klesdrakt. Den er som en blomst. Den spirer, vokser opp, blomstrer, visner og går tilbake til jorden slik alt annet kommer og går og har en viss levetid.

Den som er i denne kroppen er bare toppen av isberget av den vi er. Vi er multi-dimensjonale og lever på flere plan samtidig. Vi kan kommunisere framover og bakover i tid. Alt er så annerledes enn det vi tror, fordi vi er fanget i denne dimensjonen. Vi er bevissthet. Det er bare én bevissthet med forskjellig uttrykk. Det er kun én virkelighet, og vi er denne virkeligheten.

Hva er kjærlighet?
Det er ikke den personlige eller romantiske kjærligheten, men en annen kjærlighet av enhet. Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Vi jobber alle sammen for at alle skal komme på et høyrere nivå, hvor alle kan realisere seg. Vi jobber for det felles gode. Dersom jeg skader noen, skader jeg kun meg selv. Det eneste som er viktig er å tjene andre, hjelpe og bidra rundt meg så godt jeg kan. Det kjenner jeg gror stadig sterkere som en sannhet. Jeg blir rørt på en mye dypere måte av menneskers uttrykk eller av naturen enn jeg gjorde tidligere. Det er en vekst og utvikling av hjertet. Jeg kjenner nå en oppriktig kjærlighet til alt og alle på en annen måte. Jeg ser mye lettere Gud i alle menneskers øyne. I alt, stort og lite.

Hva er døden?
Døden, selvutvikling og selvrealisering er del av den karmiske syklusen. Ved å søke Gud, Universet eller Selvet og bli fri fra illusjoner er det mulig å bryte denne syklusen. Klarer du å bli fri fra avhengighet, følelser og tilknytning går du inn i med frihet når du dør. Går du inn med illusjoner, bevarer du illusjonene og må bli kvitt dem i senere liv. Derfor er det av så stor verdi å bli kvitt illusjonene nå. Det er en drivkraft til å slutte fred med alt, ikke holde fast i ting, eie for mye eller andre ego-tilknytninger. Da får du en helt annen reise i dødsovergangen og i neste inkarnasjon.

Noen kan motsette seg sin egen død og nekte å dø. Det kan være ganske dramatisk hvis de ikke er forberedt og vet mentalt hvordan de skal reagere når sjelen forlater kroppen. Å trene sinnet til hvordan å reagere til den tid er en del av min praksis.

For universet er dette helt ukomplisert. Alt fødes og dør hele tiden. Men det er bare vi mennesker som har så store problemer det. Men at vi slakter dyr i milliontall i matindustrien har de fleste ingen skrupler med. Det har liksom ingen verdi, men at mennesker dør er kjempedramatisk. Det er kanskje når vi dør at vi fødes inn i det som er virkelig? Men vi har bestemt oss for at når vi her i kjøtt og blod er det er tragisk når den klesdrakten forvitrer og dør. Jeg tror ikke det er tragisk i det hele tatt. Det er bare som å ta av seg en trang sko når du går ut av kroppen. Alt endres. En tanke fødes, lever en stund, for så å forsvinne. Livet er denne konstante strømmen av forandring, men jeg er uforandret. Bevisstheten er varig og upåvirket.

Opplevelsen i dyp meditasjon er som å bli kysset av Gud innvendig. Jeg kan ikke gange opp den følelsen med noe annet. Den er så sterkt, inkluderende, totalt og intenst. Det er som å bli frelst og opplyst på en gang. Det rommer så mye kunnskap og trygghet. Hadde alle kjent det, – ville ingen vært redde for å dø.

Døden avvises i Vesten generelt. Vi omfavner ikke alderen. Vi skal se ut som vi er 20 hele livet. Det synes jeg er trist. Skulle ønske det var mer som i India hvor de i større grad tar vare på de gamle og har mye mer respekt enn vi har i vår kultur.

Hva er forskjellen på Selvet som universell bevissthet og det personlige selvet?
Jeg er såpass våken nå, at jeg alltid er et vitne til meg selv. Uansett hvilken situasjon jeg er i, er jeg alltid et vitne. Jeg kan se om jeg oppfører meg tåpelig, hvilken sinnstilstand jeg er i, om jeg våken, opplagt eller trett. Vitnet er alltid til stede, men i dyp meditasjon forsvinner vitnet. Da er egoet helt vekk. Mange tror de er vitnet, men det er helt feil. Det er enda dypere lag. Når du realiserer Selvet, – er det bare Selvet. Alt er ett, – det er ikke to lenger.

Så bevisstheten er bevisst og uavhengig av hjernen og sinnet?

Ja, hele tiden.

Hvor går veien videre?
Det er tydelig for meg at problemene vi har på jorden må løses på et helt annet nivå enn der det blir forsøkt løst i dag. Det hjelper ikke å stå på «den gode siden» hvis det kommer fra et sted av aggressivitet. Mange som jobber for gode saker er like mye drevet av frykt som dem som jobber på den andre siden. Det skaper bare fiendebilder, oss og de andre, og fører ikke til harmoni og fred. I et større perspektiv er det ingenting galt med verden.

Alt har en høyere mening. Det er egentlig ikke noe feil med noe. Alt er perfekt orkestrert. Alt har sin utvikling og evolusjon.

Er livet forutbestemt?
Jeg tror vi lever livet vårt i liten grad. Livet lever oss. Vi blir levd. Jeg tror det meste er bestemt på forhånd. Det er likevel viktig å ta ansvar og ikke se på seg selv som et offer. Vi er her for å lære empati, forstå og utvikle oss. Smerten er helt nødvendig for å søke Gud. Hvis vi ikke har nok smerte er det ikke nok interesse til å søke realisering.

Hvis alt er forutbestemt, hvordan kan du ta ansvar og hvordan kan det være fri vilje?
Det er noen paradokser som må knekkes og jeg har ikke svaret på alt. Det må fortsatt være rom for det mysteriet og livets dypest sett uforklarlighet.

Når du søker, går den spirituelle veien, reduserer egoet og behov dempes, skjer det noe underveis. Det kan komme mange utfordrende stadier. Du kan føle du er uten drivkraft, mister motivasjon og alt er meningsløst. Men hvis du klarer å hvile i din tilstedeværelse av din egen bevissthet, er det egoet som opplever lidelse, meningsløshet eller kjeder seg.

Egoet er styrt av kontroll for å skape stabilitet og trygghet, kartlegge situasjoner, være forberedt på farer og tenke ut løsninger for beskyttelse. Bevisstheten har ingen lidelse og vet at alt er trygt. Denne kampen mellom disse to motpolene må de fleste på den åndelige veien gå gjennom. En må tørre å leve og ha tillit til at det som er forutbestemt og ligger til rette for deg, er det høyeste og beste for deg.

I de senere årene er det blitt et stadig større behov å bo i naturen. Nå bor hun sammen med sin partner langt inne i skogen i nærheten av Hønefoss. «I kontakt med naturen og dyrene lader jeg opp batteriene og finner balanse i hverdagen.»

Er du en åndelig lærer?
Jeg kjenner at hele jeg har lyst å kommunisere om akkurat dette. Jeg ønsker å komme mer ut igjen. Jeg har vært i dvale i noen år. Jeg har lyst å lære andre å meditere på den måten jeg mener er meningsfull. Jeg er i gang med en bok; Bak illusjonens slør. Ting er tydeligvis i bevegelse.

I meditasjon opplever jeg den jeg er. Vi er meditasjon. Det er den naturlige tilstanden. Alt annet er bare lag på lag med støy, tanker, gjøremål og bekymringer. Meditasjon er egentlig ikke noe vi må lære, men vi må avlære alle de mønstrene vi har tillagt oss.

Lettere sagt enn gjort?
Det er så lite som skal til for å flippe den mynten, – og så skjønner du alt. Det er som å slå på en bryter fordi det er så nært. Stillheten er her. Det er bare å koble ut og få alt til å stoppe. Målet mitt er å integrere dette med et vanlig liv. Jeg kan ikke oppnå noe høyere enn det. Denne lengselen etter Gud har alltid drevet meg. Nå skjønner jeg hvorfor.

Jeg sa tidlig at min oppgave er å bringe himmelen ned på jorden, uten at jeg helt forstod rekkevidden av hva jeg sa. Himmelen er inne i oss og det kan realiseres nå mens vi er her i et jordisk liv. Himmelen er ikke når vi går over på den andre siden, men i realiseringen av hvem vi er.

Hvilke råd kan gi til andre søkende på den åndelige vei?
Når du begynner en meditasjonspraksis må du jobbe med den støyen som kommer opp. Karma i form av tankemønstre fra tidligere liv og fortiden sitter i både i kroppen og sinnet. De fysiske og emosjonelle plagene må møtes. Det må ryddes opp gjennom selvrefleksjon og studier. Du er nødt å snu hver eneste sten og ta det som kommer. Det er ingen snarveier. Du må jobbe suksessivt gjennom din egen utvikling. Alt starter med meditasjon. Yoga kan brukes som et tilleggsverktøy for å forløse fysiske blokkeringer. En må lære seg teknikker for å komme i balanse og redusere graden av tilknytning og identifiseringen med tankene og følelsene og all programmeringen gjennom et helt liv. Hjernen er som en programmert datamaskin, – kanskje vi ikke skal lytte til den så intenst bestandig?

Er vegetarmat en betingelse?
Det er ikke nødvendig å slutte å spise kjøtt, men når tiden er inne skjer det ofte av seg selv. Kroppen min er helt tydelig på hva jeg skal spise og drikke eller når jeg trenger hvile. Når du ber noen om å gjøre endringer, skaper det ofte en blokkering med motsatt effekt. Når renheten trer frem, kommer ofte ønsket om mer vegansk mat og endring av mønstre og rutiner samtidig.

Bør en følge en meditasjonsteknikk?
Man må finne den teknikken hvor hjertet resonerer sterkest. Ofte er det en karmisk forbindelse. For meg er enkelte zen-buddhistiske meditasjoner kraftigst. Når jeg tapper inn til dette Buddha-feltet av stillhet harmonerer det godt med meg. Det er noe ekte, enkelt og autentisk i buddhismen uten at jeg har satt meg inn i alle de buddhistiske retningene.

Du må ha fokus på et konsentrasjonsobjekt for å stilne tankene. Jeg hviler ofte bevisstheten i hjertet når jeg mediterer. Og når jeg gjør yoga har jeg alltid oppmerksomheten i øyenbrynsenteret og i kroppen.

Hvis du vil bli en god musiker, må du øve hver dag. HHvis du vil bli rå på meditasjon, må du kultivere sinnet. Gjør praksisen for praksisens skyld, – ikke fordi du skal oppnå noe. Har du forventninger skaper du bare en blokkering.

Vi må ikke glemme disiplin. Vi har ikke så mye kultur for disiplin. Når jeg bestemmer meg for noe, etterstreber jeg å gjennomføre det. Jeg har stor respekt for avtalene jeg gjør med meg selv. For å komme noen vei med noe som helst er nøkkelen disiplin.

Har du en guru?
En del av meg har hatt en lengsel etter en guru for veiledning. Men gjennom de ulike opplevelsene har jeg møtt min egen indre guru. Det er kanskje ikke nødvendig med en ytre guru, men mange åndelige lærere fra den andre siden har kommet til meg gjennom hele livet. En munk har fulgt meg i tre år nå og dukker ofte opp når jeg mediterer.

Andre innsikter verdt å nevne
I det siste er det blitt veldig lite attraktivt å tenke. Før kunne jeg forsvinne i tankerekker om alt mulig. Det er mer slitsomt å være i tankene enn bare å være tilstede. Tankene handler jo om kontroll. Når jeg er utålmodig og prøver å kontrollere en situasjon bruker jeg opp kraften min, men når jeg lar ting utfolde seg av seg selv får jeg mye mer energi.

Essensen av all åndelighet som vi ikke må glemme er medfølelse. Den vokser ofte naturlig når vi våkner til erfaringen av alt livs enhet. Det kan åpne hjertet til en dyp erkjennelse av at smerte og glede er forent og bak illusjonen av motsetninger, konflikt og lidelse er alt dypest sett kjærlighet. Dersom hjertet ikke er åpent nok og uten medfølelse for alt som lever, gror og er, stopper den spirituelle utviklingen.

Ting er ikke lineært. Før trodde jeg at alt kom i en bestemt rekkefølge. Det meste av denne visdommen har jeg fra før. Det er ikke så mye å lære ny kunnskap, men å bli hjulpet til å huske.

Jeg ønsker frigjøring. Hvis jeg kan kultivere min egen praksis, trenger jeg ikke regelverket fra bestemte spirituelle tradisjoner. Min indre viten fra bevisstheten selv veileder meg og viser hvor veien går.

Hvem er jeg?

Tekst: Anne-Elisabeth Lien

Når kroppene våre forvitrer er vi fortsatt. Vi endrer bare form som alt annet endres i livet. Alt fødes og dør hele tiden. En helt ukomplisert affære for universet. Alt utvider seg og trekker seg sammen. Men på grunn av vår frykt for endring og dermed død og identifikasjon med kroppen blir vi værende og fanget i denne illusjonen.

Vi, – den som er i denne kroppen er bare toppen av isberget av den vi egentlig er. Og inntil tankestrømmen og egoets behov stilner, kan ikke mennesker oppleve denne intimiteten av hvem de egentlig er. Det er for enkelt for mennesker å fatte. For alle fluktruter må stoppe. Mentale, fysiske og emosjonelle. Når alle disse stopper trer bevisstheten frem. Og egoet blir impotent i møtet med Selvet. Det har ingenting å stille opp med. Og bare ydmykt forstår at det er Selvet som er mesteren og at tankene bare er tjeneren.

Det er da man kan være som alt annet i naturen, fri for illusjoner og ikke lenger drevet av frykt og kontroll som gjør at mennesker skaper fantasier om virkeligheten i stedet for å leve den. Det er ingenting som er rett eller galt, men vår frykt for smerte og deretter vårt behov for kontroll ødelegger synet på dette.

 Sannheten er at uten smerte, er det ikke nok lengsel i mennesket til å søke Gud, Universet, Brahman eller Selvet, for å forstå hvem og hva det er. Smerte bringer ofte den største velsignelsen, – hvis man følger den til enden.

Om Shanti

PS. Anne-Elisabeth Lien tar imot klienter for healing, selvutvikling og klarsyn.
På Breili ved Sokna utenfor Hønefoss er hun i gang med å bygge opp et samlingspunkt for spirituelt søkende for meditasjon, refleksjon og fellesskap.

 

 

Christian Paaske, tekst og foto © 2020
Publisert i Visjon nr 1 – 2020

 

 

 

Read Full Post »

Trenger jeg andre mennesker?

– Kan jeg klare meg alene – eller trenger jeg andre for å være tilfreds?

Det første jeg må finne ut er hvem er jeg, og hvem er det som har behov for eventuelt å være sammen med andre? Her er to perspektiver. Jeg kan se på meg selv som en lyspære, eller jeg kan se på meg selv som strømmen som får lyspæren til å lyse.

Å være en lyspære
Lyspæreidentiteten består i at jeg lever i en fysisk kropp med begrenset holdbarhet. Som lyspærer fleste ryker de etter en stund, slutter å lyse og ender i søppeldunken eller går til returavfall. Som fysisk kropp har jeg videre et kjønn, alder, personlighet, navn, adresse, personnummer, nasjonalitet og utgjør en kropp-sinn organisme, jeg selv og andre oppfatter som meg.

Jeg er da isolert fra andre mennesker, jeg er en øy i meg selv, og det avstedkommer uunngåelig følelser av tomhet, utilstrekkelighet, begrensning, mangel og opplevelsen av ikke å være bra nok. For å kompensere for dette trenger jeg ting som kan tilfredsstille meg. Jeg trenger særlig å vite at jeg er bra nok, og har en umettelig appetitt på bekreftelse fra andre, bli elsket, få oppmerksomhet og vite at jeg ikke bare er et nummer i massen, men at jeg er spesiell, unik og enestående. Livet gjennom består følgelig i å strebe etter å bli stadig mer hel ved å søke etter tilfredsstillelse i ting, penger og eiendom, i tillegg til sosiale relasjoner og andre mennesker som kan være der for meg når jeg trenger dem. Selv om jeg får alt jeg ønsker og begjærer, er det som regel heller aldri nok. Følelsen av tomhet og utilstrekkelighet går likevel ikke vekk, men vokser omvendt proporsjonalt med ens betydningfullhet og innvesteringen i å dekke egne behov.

Å være strømmen
Dersom jeg identifiserer meg med å være strømmen er jeg ikke den fysiske kroppen, men bevisstheten eller oppmerksomheten som opplever den. Jeg er heller ikke personligheten, tankene, opplevelsene mine, men vitnet som opplever dem. Dette er ikke noe mystisk, langt borte, trancendentalt eller på andre måter utilgjengelig, men det er meg. Den er den helt alminnelige opplevelsen jeg har av meg selv hele tiden, av å være til, av å eksistere og være til stede. Det er som tyngdekraften, eller luften jeg puster, det er der i bakgrunnen hele tiden, uten at jeg bevisst legger merke til det.

Kroppen er til liten nytte uten sansene. Sansene er heller ikke mye tess dess mindre det er et sinn til å koordinere og samle alle sanseinntrykkene, sortere dem og analysere dem gjennom språk og tankeprosesser. Men sinnet er heller ikke noe å få glede av dess mindre det finnes en bevissthet til å oppleve det.

Bevisstheten har ingen begynnelse eller slutt. Den verken fødes eller dør. Den er hel, fullkommen, komplett, fri og ubegrenset. Ved å forstå at jeg er strømmen og bevisstheten trenger jeg ikke opplevelser, ting aller andre mennesker for å bli hel, fordi jeg er hel, fullkommen allerede.

Konklusjon
Dersom jeg identifiserer meg med å være lyspæren trenger jeg andre mennesker for bekreftelse og dempe smerten og isolasjonen jeg føler ved ikke å forstå hvem jeg er. Dersom jeg virkelig forstår at jeg er strømmen, at jeg er bevissthet vil jeg fylles av en varig tilfredshet uavhengig av opplevelser. Jeg trenger verken materielle ting eller medmennesker for å bekrefte meg, fordi jeg er hel og komplett allerede.

Dersom du har 100 millioner i banken, vil du føle deg økonomisk tilfreds. Du vil føle deg rik og mangler ingenting. Dersom du vet at alle opplevelser er deg, vil du kunne fylles av en lignende tilfredshet, ikke bare økonomisk, men i alle livets områder.

Livet er det som til en hver tid skjer i sinnet. Drømmene om natten er en projeksjon av ubevisste tankemønstre som kun eksisterer i kraft av at bevisstheten opplever dem. Slik er det også med den tilsynelatende fysiske verden, den er også en drøm projisert ut på samme måte, men så godt laget at de fleste går fem på og tror den er virkelig.

Å bryte denne illusjonen er nøkkelen til å forstå om du er en lyspære eller strømmen. Om du er bølgen på havet, eller selve havet.

Read Full Post »

Last Stop On The Spiritual Journey

Spirituality is hopefully coming of age in the western world. James Swartz contribution in his previous books and now in his latest book: The Essence of Enlightenment, is a landmark and deserves to become a spiritual classic. But do we, our day generation of spiritual seekers, deserve it?

Modern consumerism has increased the desire for instant solutions, quick fixes and immediate gratification. A growing tendency of superficiality has also affected the spiritual world turning it into a super marked of exotic experiences in search of the ultimate orgasmic liberation obtained in a weekend or at the feet at the next guru coming to town. For satsang junkies, bliss groupies and others trying to live in the now, James Swartz, no-nonsense, teaching of Vedanta is a cold and unpleasant bucket of water. Also for serious seekers who have been on the path for years, living in ashrams, hanging out with gurus and reading all the books, this is a radical and provocative teaching as well.

A fundamental insight is that enlightenment is not an experience, but should be based on knowledge. Here 95 percent of the spiritual world falls by the wayside. Even yoga with its promise of samadhi, liberation and ecstatic bliss, which I have believed in ever since I started yoga and read my Patanjali over 30 years ago, needs to be seriously ajusted according to the traditional teaching of Vedanta. Many in the guru business and spiritual pop stars who have build their empires, reputation and status based on their specialness, their exclusive experiences and their own personal teaching will not like this book. Neither will all their devoted followers. They will risk to be looking for something else to do.

The Essence of Enlightenment is an update and rewriting of the previous book: How to Attain Enlightenment. Although James Swartz is addressing and freely criticizing several misconceptions in the spiritual world, and particularly among the many modern non-duality and Neo-Adviata teachings, this is a small part of the book. Based on his years of teaching Vedanta he is able to articulate and compose the teaching in an even more clear and systematic fashion, making it a delightful read from cover to cover. The new version is a great improvement and making Vedanta even more accessible. This is not a book, it is a treasure.

Unfortunately Vedanta and this uncompromising and direct approach seem to be reserved for the few. Hopefully this is going to change, as truth and real spirituality will always prevail. The old saying, when the disciple is ready, the guru appears, still holds up. Vedanta seems to be this kind of teaching that you do not find, but it finds you.

After buying this book, a lot of your spiritual books can be thrown out. It can be nice with some more shelve space, leave a couple of the classics, and keep this book close at hand. I missed one sentence from the first book. «Do not read this book, immerse yourself in it.»

The Essence of Enlightenment
James Swartz
264 pages

Ps. More info about James Swartz: www.shingworld.com

Read Full Post »