Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Samfunn’ Category

The-Goop

Hva galt har Gwyneth Paltrow gjort for å bli så brutalt slaktet med den aller groveste kjøttøksen av Dagbladet anmelder? Å lage en grensesprengende Netflix serie om alternative former for terapi og selvutvikling var alt som skulle til. Serien provoserte journalisten til de grader at han knapt kunne finne sterke nok ord. Han endte med å brøle mot fjernsynsskjermen: «Dra til hælvete, Gwyneth.»(Les anmeldelsen her.)

Det ble overskriften. Utenom å trille en på terningen ble det demonstrert et skremmende lavmål for grov og vulgær omtale. Sterkere kan forakt og vemmelse knapt uttrykkes på norsk, verken på tomannshånd eller offentlig. Det er ikke bare motbydelig og respektløst å ønske Gwyneth Paltrow å dra til helvete, men Christopher Pahle ser ut til å være der allerede.

Hans innledende bedyrelse av forkjærlighet til vitenskapelig og journalistisk etterrettelighet mister all troverdighet i en anmeldelse så nedrig, fordømmende, hånlig og grotesk usaklig at grensene for all anstendighet for lengst er overskredet og ingen avis verdig.

Dagbladet ser ut til å spesialisere seg på å ha sterke meninger på tema de ikke har greie på. Slik boken til sjaman Durek ble slaktet, partert og offentlig sjikanert på feil premisser er det nå Gwyneth Paltrows tur. Problemet denne gangen er en journalist så menneskelig avstumpet at han kun ser gråstein når denne serien faktisk er gull.

Serien er grensesprengende fordi den åpner dører og utforsker nye muligheter for vekst, utvikling og bedre helse, på alle plan fysisk, mentalt og åndelig. Serien handler om å vekke sin personlige kraft, og i dette tilfellet særlig henvendt til kvinner. Innenfor den alternative verden er dette ikke nyheter, men det er nytt å løfte disse temaene fram til et så stort publikum som en Netflix dokumentar representerer.

Hver eneste episode utvider genser. Allerede første episode introduserer lovlig terapeutisk bruk av hallusinogene stoffer. Dette er i psykiatrisk grenseland og personer som ble kurert for alvorlig depresjon og Irak-veteranen som overkom post traumatisk stress og to selvmordsforsøk gjennom denne form for terapi fortjener å bli tatt på alvor.

Neste episode med «Ismannen» eller Wim Hof med et tyve-talls verdensrekorder og spesialist i å mestre kulde og ekstreme temperaturer burde fortjene mer enn en på terningen og et gjesp fra TV-stolen. Hans program med isbading har transformert livene til tusener, der i blant deltakerne i serien. Han er grundig vitenskapelig testet og en levende demonstrasjon på at det umulige likevel er mulig.

Episoden om kvinners seksualitet er åpen, ærlig og respektfull i sin behandling av fortsatt tabubelagte emner som kjønnsorganer, orgasme og naturlig nytelse i en kultur hvor seksualitet har vært definert på mannens og huleboerens premisser siden steinalderen. 90 år gamle orgasme-guru Betty Dodson er uansett standard imponerende og et levende eksempel på at orgasmer er sunt og noe vi kanskje bør ha mer av.

Hver eneste episode er representert med vitenskapelige fakta, referanser til seriøse undersøkelser og ofte med leger, forskere og psykiatere som har spesialisert seg i behandlingsformer utenfor vitenskapelig allfarvei. Det kan være ubehagelig når grensene for den vitenskapelige realitetsorienteringen blir utfordret, men er det ikke nettopp det som har drevet vitenskapen framover?

Serien fortjener ros for å bringe oss ut av komfortsonen, teste evnen til å ta inn nye tanker og la seg utfordre av det ukjente. Angrep er ikke det beste forsvar overfor det ukjente. Dagbladets patetiske stormangrep med de aller største slakteredskapene var omvendt proporsjonalt med journalistens egen frykt og sneversynthet. Så lettskremte er heldigvis ikke de fleste TV-seere. De våger å tenke i nye baner og la seg inspirere av serier som viser at verden tross alt går framover.

 

Logo_poesi

Read Full Post »

Meditation

Med internett har strømmen av informasjon gått fra en stillegående bekk til en tsunami. Det var en tid hvor en halv time med en papir-avis var nok til å være oppdatert på lokalsamfunnet og hva som ellers rørte seg i verden. Det var overkommelig. Slik er det ikke lenger.

Informasjon er nå pulverisert til en storm hvor det ikke lenger er mulig å skille det vesentlige fra det uvesentlige. En gang fantes avisredaksjoner, forlag og TV-stasjoner med en viss kontroll på informasjonsstrømmen. Nå er alle redaktører, forfattere, forleggere, samfunnsdebattanter, filmregissører og radio- og TV-stasjoner.

Tre ting skal til for å påvirke og styre informasjonsstrømmen:

  • Popularitet
  • Høyrøstethet
  • Økonomi

regjering

Eksempel på hva som kan oppnås ved å være popluær og godt likt

Popularitet oppnås ved å publisere og formidle noe flest mulig liker, vekker følelser og fanger oppmerksomheten innen et halvt sekund. Høyrøstethet oppnås ved å være mest mulig aktiv og produsere en jevn strøm av informasjon uansett innhold. Den viktigste faktoren er økonomi. Betalte annonsekampanjer, smart styring av sosiale medier og nettets avanserte logaritmer er en ferdigheter stadig flere tar nettkurs og lærer seg å bruke. Det gjør samtidig konkurransen om å nå fram med et budskap stadige hardere. Det er ikke de klokeste som overlever, men dem som er flinkest til å bruke de nye informasjonskanalene. Den dypere kontrollen fra korporasjoner som Google, Microsoft osv, er den virkelige nøkkelen til total kontroll over hvilke informasjon som skal dø eller leve. Hvilke sider og personer som skal blokkeres, utestenges og hva som ellers skal fram i lyset og nå fram til akkurat din dataskjerm og diktere dine tanker og virkelighetsoppfatning.

Denne overeksponeringen av informasjon er i ferd med å nå et metningspunkt hvor stadig flere velger å melde seg ut. All informasjon mister mening fordi det lille som finnes av genuin kunnskap drukner i en flom av svada, overfladiskhet og tomhet. Det er paradoksalt at informasjon som i utgangspunktet skulle gjøre oss bedre orientert og mer kunnskapsrike, har den stikk motsatt effekt. Hva hjelper det å kunne alt, når en likevel ikke forstår noen ting?

Det verste er likevel at internett og informasjon som skulle gi større frihet har oppnådd det stikk motsatte. Gjennom multinasjonale selskapers totale kontroll over de store søkermotorene og monopolbedrifter som Facebook, Youtube, Netflix og andre  har det ført til et digitalt diktatur. Har du gang prøvd å ringe til Facebook og spurt om et problem? Facebook er en maskin, en robot og et monster. Ved å kritisere Facebook kan en risikere at en av nettets edderkopper i form av dataprogrammer fanger det opp, og en blir automatisk utestengt og med null mulighet for å klage, stille spørsmål: Den totale rettsløshet.

Også denne meningsytringen, for dem som har konsentrasjon nok til å henge med så langt i teksten, er om en dag eller to glemt. Så hvis dere ikke hører fra meg på en stund, er det fordi jeg rett og slett ikke gidder å ta del i hylekoret. Jeg er oppgitt over den økende overfladiskheten og oppgitt over å se en kultur syngende på siste verset i en dekadent fordummelse på full fart mot avgrunnen på første klasse.

Det finnes kunnskap, visdom og sannhet. Det finnes også på internett for dem som leter. Det blir likevel som alt på internett, et privat prosjekt. Egentlig bør vi finne en helt annen måte å leve på. Men naturen gjør det for oss. Når dekadansen når sitt klimaks går sivilisasjoner under. Det har skjedd før og vår sivilisasjon er ikke noe unntak. Naturen og vi har godt av å nullstille oss fra tid til annen. Vi er i ferd med å nå det punktet, hvor samfunnsmaskineriet henger seg opp, skjermen stivner, – og det er tid for en omstart.

Explotion

You just blew up the world – would you like another game ?

 

 

Read Full Post »

Ari-Behn_imageDet etterlyses større åpenhet om selvmord. Skal vi først ha åpenhet må vi tillate alt hva vi tenker og føler.

Ari Behns selvmord utløste kollektive sorgreaksjoner på nivå med rosetogene etter 22.juli. Sorgen inneholdt også tragedien, fortvilelsen, meningsløsheten overfor alle som tar sitt eget liv. Det var en hyllest til livet og sendte et budskap til andre som tenker på det samme om at vi bryr oss om hverandre. Det var en sterk markering hvor mye vi verdsetter livet, og hvor smertefullt det er når dem vi er glad i blir revet fra oss. Det ble en spesiell jul og nyttår hvor bisettelsen 3.januar var et viktig kollektivt ritual i ånden av medfølelse, aksept og forståelse.

I tidligere tider var det stor skam og fordømmelse knyttet til selvmord og begravelsen skjedde i stillhet utenfor kirkegårdene. Det var ingen sympati, medfølelse eller forståelse den gang. I dag gjør vi det omvendt. Det er tegn på et varmere og mer humant samfunn vil mange mene. Hva Ari Behn gjaldt var det ingen grenser for hvor mye vakkert som kunne sies om han. Hvor mye ære hans bortgang ble gitt og hvor mye sympati som ble skjenket overfor alle i lignende fortvilte situasjon som ham.

Det er tankevekkende hvordan samfunnets holdning til selvmord har gjennomgått en slik total reversering i løpet av de siste 100 år. I gamle dager var det ikke lov å utrykke sympati overfor selvmorderen, men kun fordømmelse. I dag er det ikke lov å uttrykke fordømmelse, men kun sympati. Det er noe ulikevektig over disse ytterpunktene fordi begge posisjonene tillater kun den ene siden av følelsesspekteret. Hva mange tenker og føler overfor et selvmord befinner seg nok et sted midt i mellom. Det er ikke åpenhet hvis sinne og aggresjon skal fortrenges, feies under teppet og vi later som om det ikke finnes. Det var derfor positivt at Maud Angelica Behns enestående tale også inneholdt en antydning til kritikk i hennes klare budskap om at det alltid er en utvei. Og dem som tror at det er bedre å gå bort, tar så innmari feil.

Jeg var sammen med min fetter som var en nær venn, dager innen han begikk selvmord i en alder av 28 år. Jeg er ikke ærlig overfor meg selv om jeg ikke innrømmer at mine mest dominerende tanker og følelser var sammen med min sorg og oppgitthet, også var sinne og fordømmelse. Hvordan kunne han gjøre noe så dumt? Hvordan kunne han etterlate så mye skyldfølelse og skam overfor sin foreldre og nærmeste? Hvordan kunne han være så sta og kun se pilleglasset som eneste mulighet, når det alltid finnes en utvei?

Vi må også lytte til kommentarfeltene i sosiale medier fordi de utgjør samfunnets underbevissthet. Det nytter ikke å fortrenge disse kreftene og opprettholde en moralsk fasade slik en i tidligere tider undertrykte seksualitet. De etterlatte etter selvmord må ikke påføres skyldfølelse om de har andre følelser og tanker enn positive, fordi etter et selvmord er det for mange naturlig også å føle sinne.

Vi må ikke bli så lammet og bedøvet av frykten overfor døden at vi hyller oss inn i en sky av sympati, medfølelse og forståelse og gi selvmord status som en ærefull og verdig måte å avslutte livet. Det skjedde med Ari Behn og med en kollektiv fortregning av det mange mente og følte, men ikke våget å si.

Alt har to sider, både positive og negative. Det er ensidig bare å se på den ene siden. Det gjelder også selvmord. Refleksjoner og ytringer i kjølvannet av dette som kun kan se den ene siden forsterker denne fortregningen og bidrar ikke til åpenhet.

Den største antidoten til selvmord er å gjøre det tydelig at det er godt å være til. Livet kan være kaotisk og stormfullt, men i orkanens øye av min egen væren og oppmerksomhet er det alltid fred og stille. Selvmord gjøres rent faktisk av kjærlighet til seg selv, i et misforstått håp om å få det godt, hvis bare smerten, depresjonen og håpløsheten kan forsvinne. Vi har noe å lære av den eldste holocaust overlever Alice Herz-Sommer (1903-2014) som sa; «selv det onde er godt». Det er nemlig grunnleggende godt å være til, å bare være, uansett hva som skjer fordi min natur er kjærlighet. Bare se på små barn og gleden som lyser ut av øynene deres, helt uten grunn. Vi må forstå livet og oss selv bedre, fordi selvmord er dypest sett en misforståelse, noen som nekter å skifte mening, fordi det finnes alltid en utvei.

Logo_poesi

Read Full Post »

Suicide

Årsakene til selvmord går dypere enn at vi må ta vare på hverandre. Bli rausere mot outsidere og de annerledes tenkende. Forlenge de sosiale antennene ut over TV-kroken med et større sosialt nedslagsfelt i den virkelige verden og ikke bare gjennom en skjerm. Vi må se på de dramatiske endringene av verdier samfunnet og kulturen har gjennomgått i et 500 års perspektiv og særlig i velstandsperioden fra siste verdenskrig og fram til i dag. Vi må se på hvordan disse endringene av verdier har påvirket vår selvoppfatning, familien, sosiale institusjoner, samfunnet og våre liv.

Vitenskapen og den teknologiske revolusjonens enorme velstandsøkning kommer likevel med en høye pris. Den har innført en ny religion med daglig ofring på alteret for økonomisk vekst hvor penger er blitt vår mest sentrale verdi. Vi har fått en ny skapelsesberetning, virkelighetsoppfatning og et nytt materialistisk evangelium basert på en verden uten mening. Introduksjonen av Big Bang, forøvrig oppfunnet av en prest, er den allment aksepterte oppfatningen at livet er en tilfeldighet. Gjennom en eksplosjon for 13,7 milliarder år siden oppstod livet. Alle naturlovene ble installert sammen med all energien i universet. Gjennom tilfeldige mutasjoner av prøving og feiling oppstod evolusjonen og fra apekattene kom mennesket. For at dette skal kvalifisere for vitenskap må det bekreftes empirisk. Når det mangler er dette ikke er vitenskap, men vår tids moderne mytologi eller kvasi-religion. Det folk flest tror på.

Gjennom de siste 500 årene er kristendommens virkelighetsoppfatning faset ut til fordel for dette kvasi-vitenskapelige verdensbildet. Med det forsvant det idealistiske perspektivet av en intelligent åndskraft som skapende prinsipp. Med i dragsuget fulgte de etiske verdiene knyttet til De ti bud, Det nye testamentes kjærlighetsbudskap og Jesus som åndelig ideal og frelser. Dette fundamentet på tross av dogmatiske begrensninger, pietisme og motstand mot kritisk tenkning, hadde likevel en solid forankring i verdier av godhet, nestekjærlighet, toleranse og tilgivelse. Å være gode mennesker for hverandre og overfor vår skaper ga livet mening, retning og mål. Når dette verdigrunnlaget fjernes er mennesket sin egen lykkes smed og dømt til et liv i bunnløs ensomhet. Alt vi har tilbake er et post-moderne evangelium av meningsløshet, tomhet og kaos med en direkte innflytelse på kunstnere, litteratur, musikk, kultur, samfunn og på selvmordsstatistikken.

De siste hundre årenes religionskritikk har vært så knusende at det har gjort kristendom til en interesse for de spesielt interesserte. Nå trenger vi en kritikk av den minst like dogmatiske troen på vitenskapen. I middelalderen var Gud, engler, djevler og demoner ikke noe folk trodde på. Det var en realitet. I dag har dette kvasi-vitenskapelige verdenbildet havnet i samme uangripelige posisjon med total immunitet mot all kritikk. Big Bang, evolusjon, gravitasjon og heliosentrisme er ikke noe vi tror på. Det er en realitet. Ingen i en av ansvarlig samfunnstilling kan stille spørsmål ved disse fire grunnforutsetningene uten å bli latterliggjort, angrepet og miste jobben. Dette er like tabubelagt som å stille spørsmål om Guds eksistens i middelalderen. Vi er i dag akkurat like religiøse som vi alltid har vært. Vi har bare en annen religion, og med langt mer destruktive konsekvenser enn den vi hadde.

Slik kristendommen og kirken i middelalderen og tidligere tider kontrollerte alle nivåer av samfunnet gjennomsyrer i dag vitenskaps-ideologien på samme gjennomgripende måte. Utdanningssystemet, medisinindustrien, massemedia, film- og underholdningsbransjen, kulturlivet er infisert og programmerer hvert enkelt individ i sin identitet med det grunnleggende budskapet av en verden uten mening. Kristendommens syndsbegrep resirkuleres i en ny stakkarsliggjøring og nedverdigelse av mennesket som et ubetydelig støvkorn i universet, nedstammet fra apene og oppstått ved en ren tilfeldighet.

Effekten på musikklivet og filmindustrien er spesielt merkbar med en systematisk grenseflytting av sex og vold til et nivå av nærmest ufølsomhet over for destruksjon og død, og med attraksjonen mot selvmord stadig nærmere. Hva med å se på sangtekstene som tyter ut av den sentralt kontrollerte musikkindustriens superstjerner. Eller hør på den groteske tung-rocken ungdommen ramponerer trommehinnene sine med, hvor selv i helvete spilles ikke så jævlig musikk. Se på tatoveringsmoten av dødssymboler. Se på hvordan vi behandler dyrene. Se på hvordan vi ødelegger og forsøpler naturen. Se på vår bloddryppende historie hvor vi knapt har gjort annet enn å drepe hverandre gjennom de siste par tusen år. Se på hvor mye død og destruksjon vi omgir oss med, og hvor mye vi egentlig dyrker døden fremfor livet. Er det rart mange begår selvmord?

En reversering må gå tilbake til valg av verdier. Vi trenger ikke gjenreise kristendommen, men hente de kjerneverdiene som gikk tapt. Vi kan gjerne gå tilbake til Edens hage da vi spiste av kunnskapens tre og fikk fornuft, og hva denne symbolske historien har å fortelle oss. Med denne fruktspisingen forlot vi dyrenes instinkter og fikk vår egen vilje. Dermed ble vi kastet ut av paradis og måtte klare oss selv og det gikk ikke særlig bra. Fornuft er fortsatt vår største styrke og den må brukes til å forstå hvem vi er, hva verden er og finne livets sanne mening. Vitenskapen stiller de rette spørsmålene, men gir feil svar, fordi det overses å inkludere hvem som stiller spørsmålene. Erkjenn deg selv er nøkkelen til livet gåte. Det er veien å gå for å finne mening og oppheve fremmedgjøringen vi i dag har overfor naturen og oss selv.

Logo_poesi

Read Full Post »

1-in-10-people-have-had-a-near-death-experience-according-to-a-new-survey

Det er naturlig å vise respekt, sympati og sorg overfor de døde og etterlatte. Men når sorgen har lagt seg over Ari Behns bortgang og det inviteres til større åpenhet om selvmord må dette ikke bare være ord, men også villighet til å se på alle sider ved depresjon og selvmord, – også de negative. Vår frykt og maktesløshet overfor døden utløser ofte en emosjonell lammelse og særlig når kjente personer dør. Sorgen mange kjenner på kommer fra en glede over livet, med oppgitthet og frustrasjon over at det en gang blir tatt fra oss. Det er en dyp respekt for livet som utløser ofte en kollektiv landesorg når kjente personer går bort.

Derfor sitter det dypt inne ikke å snakke stygt om de døde, med ofte stor kontrast til slik vi omtaler de levende med fortsatt evne til å forsvare seg. Det er som døden gir immunitet mot all kritikk og deres liv skal minnes med ære, selv om det ikke var særlig ærefullt. Det er noe uekte over den skjønnmalingen og ensidige fremhevelsen av et menneskes positive sider i omtale av de døde og typisk for norske nekrologer. Skal vi først ha åpenhet, bør vi også ha større realisme.

Dersom Ari Behns selvmord senker terskelen for andre til å gjøre det samme er det svært uheldig. Dersom selvmord skal fremstå som en ærefull og modig handling fra en person som våget å se livets meningsløshet i øynene og ta konsekvensene av det, er det et syn vi bør ta sterkt avstand fra. Allerede er krisetelefonene landet over blitt nedringt. Forfattere har tidligere glorifisert selvmordet med tydelige utslag på selvmordstatstikken.

Ari Behns forfatterskap inneholder flere slike elementer og med avslutning i sin siste bok «Inferno», om at han ville dø og planla å ta farvel med alle. At det ble 1.juledag, den helligste dagen i året, når vi feirer lys, håp og en verdensfrelser, kan virke nærmest som en dramatisk avskjed i protest og et eksentrisk forsøk i en religiøs høytid å gjøre seg til en slags kunstnerisk martyr. Det er mulig dette er å trekke det for langt, men dette var neppe en desperat impulshandling, men virker planlagt og veloverveid.

Depresjon kan være en lidelse så mørk og tung, og umulig å forestille seg uten å ha opplevd det selv. Det er likevel grader og det skal mye til å synke så dypt at en ikke lenger kan ta ansvar for sine handlinger. Ari Behn kan ha hatt sine grunner vi ikke kjenner til for å ta sitt eget liv, men det skal svært mye til at de veier opp mot den lidelsen han påfører sine nærmeste og sine tre barn på 11, 14 og 16 år. Skal vi først ha åpenhet om selvmord må det også kunne tillates sinne og ta avstand fra hva som fremstår som en dypt uansvarlig handling.

Det sender et feil signal å omtale Ari Behn som en helt, diskutere begravelse på statens regning, gå i fakkeltog og føre til endringer i statsministerens nyttårstale. Selvmord er et stort samfunnsproblem, og det er ikke nok med velmenende ord om å ta bedre vare på hverandre. Selvmord må ikke gis status som noe attraktivt og meningsfullt, – men snarere fremheve viljen til å leve og at livet er grunnleggende godt, det er derfor det er så uendelig trist å miste det.

Read Full Post »

Life

Ari Behns selvmord kan ha større konsekvenser enn sjokket og sorgen han etterlater for sin familie og ikke minst sine døtre på 11, 14 og 16 år. Han kan i kraft av sin rolle som kjent kunstner bli et eksempel for andre. I hans siste bok Inferno avslutter med løftet om at han vil begå selvmord. Valget av 1.juledag hvor vi feirer lyset, håpet og at en frelser er født kan virke som en symbolsk protest. Allerede dagen etter ble landets krisetelefoner nedringt. I verste fall har han skapt et pessimistisk og destruktivt bilde av at livet ikke er verdt å leve, og det mest fornuftige er å ta sitt eget liv. Dette har kunstnere gjort før ham og med klare utslag på selvmordstatikken. Det er naturlig å møte dødsfall med sympati og forståelse, men når sorgen har lagt seg, bør Ari Behns selvdestruktive og uansvarlige handling møtes med et sterkt forsvar for livet.

Det burde være meningsløst at livet skulle fortjene et forsvar. Alle elsker å leve. Det er godt å leve. Selv det minste håp av liv klamrer vi oss til fordi å være til er grunnleggende godt. Selvmorderen er ikke noe motbevis fordi selv å ta sitt eget liv gjøres av kjærlighet til seg selv. Alle våre handler gjør vi fordi vi vil ha det godt. Så mye elsker vi oss selv. Selvmorderen gjør det samme, og tror at ved å fjerne håpløsheten, depresjonen og de tunge følelsene så vil smerten gå over og de kan få det godt. Det er dessverre en mental kortslutning og løser ingenting. Det eneste selvmorderen oppnår er at de ikke lenger har en fysisk kropp.

Eksistens og væren opphører ikke når kroppen dør. Strømmen opphører ikke bare fordi en lyspære ryker. Det er ikke kroppen som gjør oss til menneske. Et menneske er et subjekt og ikke et objekt. Et brød er et objekt med lokalitet i tid og rom. Det kan deles i to og gi to halve brød. Et menneske derimot kan miste både armer og bein, men er fortsatt et helt menneske. Det er åpenbart og selvfølgelig at jeg vet jeg eksisterer og er bevisst. Det er den jeg er. Eksistens og bevissthet er ikke et objekt. Det har ingen lokalitet i hjernen, det eksisterer ikke i tid og rom. Det har ingen begynnelse eller slutt. Det bare er. Dette vet vi innerste inne, men gjør den misforståelsen at vi tror vi er den fysiske kroppen, men som kun er transportmiddelet som en bil er det for sjåføren. Å kvitte seg med bilen, fjerner ikke sjåføren. Eksistens går det ikke an å bli kvitt. Det har ingen begynnelse, ikke-eksistens finnes ikke, slik verdensrommet ikke har noen slutt. Livet er en bevissthetstilstand.

Livet er godt å leve fordi kjærlighet, eksistens og væren er min natur. Vi ser det i små barn. Da lyser livskraften og gleden spontant ut av dem uten noen grunn, fordi de har enda ikke blitt overdynget av tankemønstre av lengsler, behov og frykt som forteller oss at vi mangler noe. Det begrenser oss i forestillingen om at vi er en bestemt person med en alder, kjønn, personlighet, tanker, følelser, historie, relasjoner, utdannelse og et sted å bo. Slik slavene i Platons hule satt lenket til gulvet i livets kino er vår oppgave å bryte uvitenhetens lenker om oss selv, vandre ut i lyset og bli fri. Slik solen alltid skinner bak skyene, er vår natur alltid lys. Skyer kommer og går i livet. De må takles, aksepteres og vite at etter regnvær kommer alltid solen tilbake.

Livet er en gave. Vi kan se på livet som å være på kino og det vises en ny film hver dag. Om natten når vi drømmer ser vi en annen type film. Og store deler av søvnen har vi en pause fra alle opplevelser i en tilstand hvor vi har det uendelig godt i fravær av opplevelser. Disse tre tilstandene av våken, drøm og dyp søvn er livet. Filmene i livets kino varierer og det spennende er at vi som i et dataprogram kan delta i filmen og påvirke den. Vi gis muligheter til å skape våre liv i en magisk verden med en ubegrenset mulighet for fascinerende opplevelser, til å lære av, forstå oss selv, forstå hvordan livets kino virker og nyte underholdningen.

Døden kommer til oss alle før eller senere fordi alt som har en begynnelse har en slutt. Kroppen dør, slik blader visner om høsten fordi livskraften renner ut. For min væren og eksistens finnes det ingen slutt, fordi det har ingen begynnelse. Det finnes ingen død. Det er hva selvmorderen vil oppdage alt for sent. Det er bedre å forstå det nå, og ta i mot livet og leve det til fulle.

Read Full Post »

s3-us-west-2.amazonaws.comsleuthjournalwp-contentuploads20161012004024gender-identity-f34cd90e05b01bd22fe70592019da833804e49d3

Bioteknologiloven forbyr surrogati. Men i følge helseminister Bent Høie er det helt greit at vennene hans reiser til Canada, i hvert fall en av dem, og får hjelp av en kvinne til å påta seg jobben med bære fram et barn disse to mennene i fellesskap skal betrakte som sitt eget og være far og mor for. I følge Bent Høie er dette en gledelig begivenhet og alle barn må selvsagt være velkomne. Han ser ingen grunn til å sanksjonere mot at vennene hans bryter norsk lov, så lenge den brytes i utlandet. Han innser riktignok urimeligheten i å gi et slikt amnesti til alvorlige forbrytelser, men når det gjelder surrogati er det ingen grunn til å reagere. For eksempel er omskjæring av jentebarn forbudt i Norge, og det er ingen formidlende omstendighet når foreldrene reiser til utlandet for å omgå norske bestemmelser.

Slik tankegangs gjelder åpenbart ikke for surrogati, som i praksis betyr at det er lovlig i Norge, bare man er villig til å overkomme de økonomiske omkostningene. Her vil jo prisene variere og hvite kvinner fra vestlige land kan nok tilby sine egg og tjenester langt dyrere, enn kvinner i fattigere deler av verden. Slik organdonasjon åpner opp for et omfattende illelegalt, brutalt og ukontrollert marked, vil det med et slikt amnesti også gjelde for surrogati.

Det mest problematiske med Bioteknologiloven er at familien opphører som grunnleggende samfunnsinstitusjon. En familie slik naturen legger til rette for bestående av far, mor og barn gjelder ikke lenger i juridisk forstand. Ved hjelp av adopsjon, kunstig befruktning, eggdonasjon og nå også surrogati som det ses gjennom fingrene med, kan en familie like gjerne bestå av en enslig mann eller kvinne, to kvinner, to menn eller et kollektiv. I mange tilfeller kan dette være gode løsninger av velmenende og kjærlighetsfulle foreldre, men det undergraver barns biologiske rett til å være født av en mor og en far. I mange tilfeller når et barn mister en eller begge foreldrene må det finnes andre løsninger, men Bioteknologiloven legger til rette for at det planlegges for slike unntaksløsninger.

Bioteknologiloven er et skritt i retning av transhumanisme, kjønnsnøytralitet og en systematisk avvikling av kjønn. Forskjellene mellom kvinne og mann skal viskes ut, og en familie bestående av to menn eller to kvinner, eller enslige skal være like naturlig som en familie av mor, far og barn.

Seksuelle preferanser går gjennom samme forvandling. Særlig blant ungdom er det nærmest et avvik, konservativt, kjedelig og ikke å følge med i tiden å bare være hetroseksuell. Deres seksuelle orientering og identitet utsettes for gruppepress fra nærmeste pride-tog og TV-serier som Skam, av å utvide det seksuelle repertoiret til også å være en av dem. Pride-tog under påskudd av likeverd og toleranse slår an tonen av en ny trend av å være seksuelt allsidig i et freak-show hvor selv flere ledende politikere danser seg varme og gir sin tilslutning. I tillegg til å innføre en bioteknologilov som fjerner all naturlighet knyttet til kjønn, seksualitet og familie.

 

 

Read Full Post »

Older Posts »