Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Samfunn’ Category

Flat-jord

Folkeopplysningen på NRK er orwellsk nytale for folkevilledning. Sist ut med et forsøk på å villede det norske folk om konspirasjonsteorier. Allerede med tittelen havner programmet skeivt ut over hoppkanten og faller for den vanlige hersketeknikken av å diskreditere samfunnskritikk ved å kalle det konspirasjonsteorier. Denne manipulasjonen er blitt så vanlig at selv akademikere og folk som burde vite bedre tror at dersom noe kan karakteriseres som en konspirasjonsteori er det per definisjon feil. Det skal liksom være et argument, men er selvsagt ingenting annet et slag i luften like tomt som inne i hodene deres.

Det meste som karakteriseres som konspirasjonsteorier er usaklig mistenkeliggjøring av kritisk forskning, analyse og fakta. Når samfunnskritikk er blitt tabu og kun main-stream synspunkter er tilbake, har offentlig debatt degenerert til et nivå hvor ytringsfrihet er overflødig og vi ikke fortjener det lenger. Indoktrineringen er komplett og hjernen hos folk flest kan knapt vaskes renere.

Programmet holdt seg ikke tilbake av å presentere den rareste konspirasjonsteorien programlederen kjente til, nemlig flat jord. Med løfter om at programmet ville leve opp til den journalistiske gullstandarden av å presentere et synspunkt likeverdig fra begge sider, tok jeg sjansen på å stille opp til forsvar for dette synspunktet. Det høres selvsagt rart ut, men jeg er av den oppfatning at vann er vannrett, solen beveger seg på himmelen og jorden står stille. Jeg har vennet meg til det, og har i det siste gjort meg til talsmann for et slikt synspunkt. At den 30 minutter samtalen med Andreas Wahl resulterte i 4 minutter på TV må man regne med i disse tabloide tider. På tross av slike begrensninger og det lille det ble anledning til å bringe til torgs er jeg likevel godt fornøyd. Kanskje var det et lite hull i muren Leonard Cohen synger om hvor lyset kan skinne gjennom?

En liten fakta-feil kan for ordens skyld være verdt å nevne overfor et program med ambisjoner om folkeopplysning. Innledningsvis i sekvensen (24:25) hadde Andreas Wahl med en liten globus. Pedagogisk viste han hvordan man kan starte i nord og bevege pekefingeren hele veien til sydpolen og komme tilbake på den andre siden av jorden, og tilbake til utgangspunkt. Dette går helt fint på en globus, men ikke i den virkelige verden. Alle jordomseilinger skjer fra øst mot vest eller omvendt. Det finnes ingen jordomseilinger fra sør mot nord eller omvendt, av den enkle grunn at det er fysisk umulig. Modellen stemmer rett og slett ikke med terrenget.

Sailing-around-earth

Ellers skiller flat jord seg vesentlig fra andre konspirasjonsteorier ved at det er et rent fysisk spørsmål. Det kan måles. Til dato er det aldri målt noen kurve på havoverflaten. Ingen kurve ingen kule, – så enkelt er det.

En må også undre seg litt over kunnskapsnivået til professor Asbjørn Dyrendal ved institutt for arkeologi og religionsvitenskap. Han hevdet at grunnmotivene til at folk søker til konspirasjonsteorier utenom å finne ut hvordan verden henger sammen, er ønske om sosial tilhørighet og eksistensiell trygghet. To år som talsperson for at jorden er flat har ikke akkurat økt min sosiale tilhørighet.

Han har dog rett i at det har økt eksistensiell trygghet. Jeg synes det er trygt ikke å leve på en kule som roterer 1500 km/t, og som spinner 10 600 km/t rundt solen i et solsystem som suser i 800 000 km/t rundt galaksen. Jeg synes det trygt å leve på en jord som er slik jeg observerer og opplever den og ikke måtte stole på en abstrakt teori som aldri er blitt bevist og som ikke lar seg bevise. Jeg synes faktisk det er trygt å stole mer på kunnskap enn propaganda, massesuggesjon og pseudo-vitenskap. Selv om det er til prisen av i manges øyne å oppfattes som en nasjonal bygdetulling, – er det likevel verdt det.

PS. Programmet kan ses her.

Read Full Post »

Terje

Et paradigmeskifte i ny forståelse og behandling av kreftsykdommer.
Er det mulig å snakke vitenskapen og medisinindustrien til fornuft?

I 2016 ble Terje Toftenes angrepet av en form for lymfekreft ingen til dato i Norge har overlevd, – utenom ham. Med unntak av strålebehandling takket han nei, til konvensjonell behandling. Isteden fulgte han en alternativ rute av radikal kostomlegging og ulike former for støttende behandling. Åtte måneder senere var han symptomfri. Etter tre år er han fortsatt frisk. Han har overlevd statistikken med minst ett år for denne type kreftsykdom.

I sin forespørsel om han kunne forvente kontakt fra forskningsavdelingen ved sykehuset ble han avvist. Ved Radiumhospitalet forsker de nemlig kun på syke pasienter, ikke friske, fikk han vite. Hans tilfelle var derfor uten vitenskapelig interesse.

Å kurere seg for kreft ved hjelp alternative metoder er langt fra enestående. Det finnes utallige lignende veldokumenterte tilfeller. Kost- og livsstilsendringer ved å redusere det som skader og øke det som støtter er et gjennomgående trekk og ofte med tillegg av ulike naturmedisinske behandlingsmetoder. Reaksjonen fra legestanden er heller ikke utypisk. Pasienter som blir helbredet på feil måte er ikke bare uten interesse, men en direkte trussel mot etablert kunnskap, dens institusjoner, autoriteter, økonomi, prestisje og makt. Det medisinske paradigmet er under angrep. Å bevare den etablerte oppfatningen av kreft er en alvorlig forhindring for ny kunnskap. Vitenskapsteoretikere har for lengst beskrevet disse reaksjonære kreftene og påvist hvordan ny kunnskap ikke er en gradvist vekst, men kjempes fram gjennom sprang og vitenskapelige revolusjoner.

Terje Toftenes er en slik revolusjonær som går på barrikadene for en ny forståelse av kreft. Han taler Roma mitt i mot og hevder at dagens kreftforståelse er grunnleggende feil. Årsakene ligger ikke i genene, men primært i kost- og livsstil. Han er en moderne Dr. Semmelweis. Legen som i sin tid viste at ved å innføre hygiene på fødeklinikkene forsvant den dramatiske dødeligheten som herjet europeiske sykehus på 1800-tallet. Dr. Semmelweis ble ignorert, bekjempet og døde i fengsel ansett som en gal mann. Løsningen kunne umulig være så enkel på et så alvorlig problem, ble det sagt. Det var først når Pasteur femti år senere kom med en vitenskapelig forklaring på Semmelweis oppdagelse at hygiene ble akseptert og obligatorisk. I mellomtiden betalte utallige kvinner og barn med sine liv for vitenskapens arroganse og leger som nektet å skifte mening. Semmelweis dokumentasjon på fravær av dødelighet var ikke nok. Uten en teoretisk og vitenskapelig forklaring kom han ingen vei.

Filmskaperen og videoprodusenten Terje Toftenes har nå laget film om sin egen kamp mot kreft og vei til sunnhet. Han presenterer sin egen historie, men går et langt skritt videre for å finne forklaringer på hvorfor han ble frisk. I liten grad henvender han seg til den alternative verden som allerede deler hans syn, men vil vise at det finnes forklaringer allerede innen vitenskap til støtte for hans oppfatning og som vil kunne revolusjonere dagens kreftbehandling. Terje Toftenes prosjekt er å snakke vitenskapen til fornuft. På tross av at han falt utenfor det medisinske systemet, har han fortsatt tillit til vitenskapen. Han vil ikke starte noen grasrotbevegelse, men vil forandre systemet innenfra og bekjempe det på sine egne premisser. Han vil ikke ha revolusjon, men reformer. La oss håpe det fører fram.

Revolusjoner er ofte blodige. Det bestående lar seg sjeldent overtale til å gi fra seg makten frivillig og uten kamp. Hvor sannsynlig er det at medisinindustrien vil pakke sammen en lukrativ forretning med omsetning og fortjenester på nivå med olje? Det brukes svimlende summer på kreftforskning. På tross av de enorme økonomiske fortjenestene mangler det likevel ikke på frekkhetens nådegaver til å starte innsamlingsaksjoner og tigge om penger til mer forskning. Det forskes minimalt på alternativ medisin. Det er lite penger å hente i kosthold og livsstilsendringer. Vitenskapelig forskning har som mål å løse kreftgåten på betingelsen av at løsningen kan finnes i patenterbare medisiner som kan genere fortjeneste for medisinindustrien og dens aksjonærer. Kampen om kreft er antakelig langt mer en kamp om makt enn om fornuft.

Terje Toftenes har sitt eget bevis og flere forskere i ryggen, men hva hjelper det når de oppleste og vedtatte sannhetene sier noe annet? Kunnskap er makt, men makten til å definere kunnskap er større.

Bortsett fra fraværet av å problematisere de maktpolitiske kreftene innen vitenskap og medisinindustrien er dette en høyst severdig film. Det er en film som redder liv og inspirerer til å ta ansvar for egen helse. Det er virkelig å håpe at filmen får den plass den fortjener i den almene offentlighet og kan bidra til å forandre grunnleggende holdninger til hvordan vi tenker omkring sykdom og helse. Denne prosessen er på glid innenfor det etablerte helsevesenet. Det skjer endringer. Denne filmen er et viktig skritt til en større helhetlig forståelse og gir levende håp overfor en av vår tids største helsetrusler. Denne filmen angår oss alle.

PS. Filmen kan ses her: frifrakreft.no

Read Full Post »

Medicina

Vårt medisinske system har alt for ensidig vekt på sykdomsbekjempelse ved hjelp av medikamenter og operasjoner i motsetning til mer naturlige metoder. Alternativ behandling fortjener en langt mer nyansert forståelse, mer forskning og større integrering i vårt medisinske system.

Til dato er det registrert ett dødsfall i Norge som følge av alternativ behandling. Dødeligheten ved norske sykehus på grunn av skader utgjør omtrentlig 4.500 hvert år. Dette utgjør 0,6 prosent av alle pasienter og skyldes uventede komplikasjoner, sykehusinfeksjoner, teknisk utstyr som svikter, feil bruk av legemidler, svikt i rutiner og dårlig hygiene. Disse tallene er fra rapporten «I trygge hender» fra 2011 og setter perspektiv på Audhild Skoglunds nylige gjestekommentar i Stavanger Aftenblad hvor hun advarer om farene ved alternativ behandling. Rapporten sender også et ekko fra Ivan Illich berømte sosiologiske studie fra 1975, Medisinsk nemesis. Her påvises det at vårt medisinske system skaper mer sykdom enn det helbreder og kvalifiserer for å kalles en moderne epidemi. Dette er sterk kost, men er tall og fakta om vi våger å se selvkritisk på moderne medisin.

Audhild Skoglund skyts mot alternativ behandling refererer til en amerikansk studie hvor kreftpasienter som supplerer behandling med cellegift, stråling eller hormonbehandling med alternativ behandling. Denne gruppen hadde større dødelighet enn dem som fulgte den konvensjonelle behandlingen konsekvent. Dette får Audhild Skoglund til å advare mot ikke å gå i hva hun kaller alternativfellen, fordi det kan koste dyrt. Det er riktignok ikke alternativ behandling i seg selv som er farlig, men verdifull tid kan gå tapt for å komme i gang med konvensjonell behandling så raskt som mulig.

Nå har imidlertid dagens kreftbehandling sine begrensninger. Generalsekretær for Kreftforeningen Anne Lise Ryel utrykte det i Aftenbladet 12.mars 2016 slik: «To av tre medikamentbehandlinger som gis i dag, er faktisk uten effekt på kreften.» Hvis en ytterligere måler effekten ikke isolert på sykdomsutvikling, men på livslengde, viser flere undersøkelser at dem som tar cellegift for svulstdannende kreftformer i mange tilfeller ikke lever lenger enn dem som ikke gjør det.

Flere har undersøkt dette blant annet Dr. Hardin Jones professor i Medical Physics and Physiology ved Berkley i California. På grunnlag av en studie utført over 25 år på livslengden på kreftpasienter påviste han at ubehandlede pasienter ikke døde tidligere enn dem som mottok ortodoks behandling med operasjoner, cellegift eller stråling. I mange tilfeller levde de lenger. Rapporten ble presentert for American Cancer Society i 1969. The Lancet – Tidsskriftet for the British Medical Association, publiserte i 1980 artikkelen; Failure of Chemotherapy to Prolong Survival in a Group of Patients with Metastatic Breast Cancer. Her slås det fast at den generelle overlevelsen av pasienter med brystkreft har ikke forbedret seg innen for de siste 10 årene, på tross av økende bruk av sammensatte og varierte cellegiftbehandlinger, men med forkortet levealder for noen av pasientene som fikk cellegift. Det finnes flere lignende undersøkelser, men av plasshensyn nevnes kun disse to. (For flere undersøkelser og utdypning.)

Statistikk gjelder ikke for enkeltindivider og en vesentlig faktor for å bli frisk fra kreft er viljen til å leve. Slik det er mulig å gjøre det utroligste i en livsfarlig situasjon er det også mulig å mobilisere kroppens immunforsvar blir faren livstruende nok. Sykdom og helbredelse er ikke en mekanisk prosess, men involverer både kropp, følelser, livssituasjon og psyke. Placebo er bare ett eksempel på psykens helbredende kraft. Durek Verrett er derfor ikke på aldeles ville veier og langt fra alene om å hevde at et underbevisst dødsønske kan sabotere viljen til å leve og dermed hindre helbredelse uansett om det er gjennom konvensjonell eller alternativ behandling.

Konvensjonell kreftbehandling er ikke den eneste løsningen på kreftgåten bare det kan skaffes nok penger til forskning. Kreftbehandling er blitt forbedret på mange områder, men metodene er fortsatt grunnleggende uendret med medikamentell behandling, stråling eller operasjoner. Å tenke alternativt i forhold til kreft er derfor ikke helt ubegrunnet.

Det gjorde Terje Toftenes i 2016 da han ble angrepet av en aggressiv form for lymfekreft med så godt som ingen statistisk sjanse for overlevelse. Han takket nei, til konvensjonell behandling, med unntak av strålebehandling. Gjennom radikal kost- og livsstilsendring og annen støttende behandling var han etter åtte måneder symptomfri. I dag, tre år senere er han fortsatt frisk. Terje Toftenes er tidligere NRK ansatt og selvstendig videoprodusent. Han har nå laget filmen om sin egen reise til sunnhet, men også med en introduksjon til andre innfallsvinkler til kreftgåten både innenfor nye teorier innen moderne kreftforskning og fra et mer alternativt helseperspektiv. Filmen kan ses her.

Dette er et enkeltstående tilfelle, men langt fra enestående. Vitenskapen har til nå utvist motvilje mot å registrere eller forske på slike tilfeller av helbredelser utenfor konvensjonell behandling. I Terje Toftenes tilfelle stilte Radiumhospitalet seg helt avvisende til å undersøke hvorfor han var blitt frisk.

Vårt høyteknologiske medisinske system har gjort revolusjonerende og grensesprengende innovasjoner på mange områder, men henger dramatisk etter overfor kroniske og degenerative sykdommer med alarmerende nedgang i helsetilstanden i befolkningen i epidemiske proporsjoner i hele den vestlige verden. Allerede i 1975 ropte Ivan Illich et alvorlig varsko og oppfordret til en revurdering av vårt medisinske system med alt for ensidig vekt på sykdomsbekjempelse ved hjelp av medikamenter og operasjoner i motsetning til mer naturlige metoder. Alternativ behandling fortjener følgelig en langt mer nyansert forståelse, mer forskning og større integrering i vårt medisinske system.

Read Full Post »

Det er lenge siden jeg har lest noe så spennende og tankevekkende som dette. For alle med den minste interesse for politikk og samfunn er dette en thriller utenom det vanlige! Kritisk journalistikk av beste sort.

BokNoen bøker har kraft til å stenge verden ute. Alt settes til side. Det eneste gjøremålet for dagen er å sitte klistret fast i godstolen foran peisen med øynene slukende side for side, inntil bokens slutt. Politivoldsaken, – Norges største forskningsskandale er en slik bok.

Politivoldsaken var et forskningsprosjekt på 1970-tallet knyttet til å kartlegge angivelig omfattende politivold ved Bergen politikammer med store samfunnsmessige og politiske konsekvenser.

Politiet og ordensmakten ble i radikaliseringsperioden fra 1960-tallet og tiårene som fulgte selve symbolet på staten, kapitalismen og den etablerte makten. Ingenting var mer politisk korrekt i det stadig mer venstreorienterte miljøet særlig blant unge, studenter og intellektuelle å være kritisk til politiet, rettsvesenet og fengselsvesenets maktutøvelse. Forfattere som Jens Bjørneboe bidro til å radikalisere en hel ungdomsgenerasjon gjennom flammende kritikk av formyndersamfunnet og hvordan mange ressurssvake i samfunnet havnet i klørne på et sadistisk maktapparat som knuste mennesker. Det akademiske miljøet bidro også sterkt i å ta de svake i forsvar i juridisk og sosiologisk sammenheng og med fokus på å bedre forholdene blant kriminelle, fanger og dem som falt utenfor systemet.

Radarparet Edvard Vogt og Gunnar Nordhus oppnådde raskt heltestatus gjennom sin voldsforskning ved å dokumentere ekstrem maktmisbruk ved Bergen politikammer. De bekreftet empirisk og vitenskapelig det skremmebildet venstresiden hadde skapt seg av klassesamfunnet og overmaktens brutalitet og umenneskelighet. Tilslutningen og hyllesten til dette prosjektet strakk seg langt ut over det radikaliserte miljøet blant ungdom og studenter, men flere av landets fremste jurister, samfunnsforskere, forfattere, journalister og intellektuelle sluttet seg til rekkene. Saken handlet etter kort tid om langt mer enn om Bergenspolitiet gikk ut over sine fullmakter i maktbruk, men om forskning var mer troverdig enn etterforskning. Store deler av det akademiske miljøet oppfattet vitenskapelig forskning høyt hevet over politi og rettsapparatet og en slik innblanding var en alvorlig trussel mot både ytringsfrihet og forskerfrihet.

Denne boken er utypisk fordi den bekrefter ikke bildet som voldsforskningen og flere samfunnsforskere gjennom årene bygget opp av en uangripelig voldskultur i deler av politiet. Umulig å få has på fordi lojalitet innad i etaten beskyttet overgripere i tillegg til et korrupt rettsvesen som vernet om sine egne. Tvert i mot avslører boken at store deler av Nordhus og Vogts voldsforskning fra et vitenskapelig synspunkt var ren svindel. Hele prosjektet var bygd på sandgrunn av mangelfulle metoder og fullstendig ukritisk innsamling og bruk av vitneutsagn. Enda også direkte fabrikkering og ren oppdiktning av politivoldepisoder så detaljerte og groteske at de færreste trodde det kunne være annet enn sant. Det fantes kritikere, men de kjempet i motvind fordi Nordhus og Vogt seilte på en bølge av akademisk korrekthet umulig å stanse.

Tilhørende en generasjon som sugde Jens Bjørneboes forargelse overfor samfunnsmakten til sitt bryst, deltok i radikaliseringen ved universiteter og høyskoler på 1970-tallet og delte den politiske korrekte oppfatningen at voldsforskningen i Bergen var progressivt og en moralsk høyverdig kamp for de svake i samfunnet, er dette en viktig refleksjon og lærepenge i hvor lett det er på bli lurt. Djevelen sitter fortsatt i detaljene og det er prisverdig at de tre journalistene bak boken avslører et gigantisk bedrag. Et samfunnsvitenskapelig flaggskip på vei inn i solnedgang blir senket like innen det når så langt.

Hvordan Norgeshistoriens største forskningsskandale kunne iscenesettes, utvikles og på tross av avsløringer og kritikk likevel kunne fortsette og til slutt oppnå samfunnets høyeste anerkjennelse og full frifinnelse er mer enn tankevekkende, – det er grensesprengende. Studien begrenser seg til det rent saksmessige og dokumentasjon av et svært kompleks saksmateriale for å avsløre kjernen og de mest sentrale temaene. Det er viet liten plass til å forstå hvordan dette var mulig, hvilke gruppepsykologiske krefter som trådte i aksjon, og kanskje enda viktigere hva slags mennesker var Gunnar Nordhus og Edvard Vogt? Her ligger invitasjonen åpen til en studie i intrikate menneskesinn med så mange motsetninger, skyggesider, talenter, sjarm, karisma og evner til manipulasjon, løgn, maktmisbruk og bedrag vanskelig å forstå. Forfatterne stiller seg også måpende og kaller det snarere et mysterium og en sak hvor vi aldri vil få vite den fulle og hele sannhet.

Boken kommer minst 20 år for sent. De fleste av bokens mest sentrale aktører er døde, med unntak av Gunnar Nordhus som soner en dom på 5 år for økonomisk svindel. Bedre sent enn aldri og forhåpentligvis vil boken skape debatt og være en alvorlig tankevekker for hvor lett det er å bli lurt ved å følge den politisk korrekte strømmen slik jeg gjorde på 1970-tallet.

Politivoldsaken
Norges største forskningsskandale
Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen
447 sider
Vigmostad & Bjørke 2019

Read Full Post »

Borgerlønn eller snyltelønn?

lazy-couch-TV-slacker-e1533228769193

Det er barnsliggjøring og invalidisering å frata voksne ansvar overfor fellesskapet. Det er demoraliserende å senke pensjonsalderen til russetiden.

Da jeg var barn fikk vi ukelønn. Det var litt misvisende å kalle det lønn fordi det var ingen gjenytelser knyttet til denne utbetalingen. Pengene kom riktignok en gang i uken, men varte sjeldent lenger enn til nærmeste snopebutikk og neste kinoforestilling. Det ga en følelse av verdighet å være i besittelse av egne penger og fritt kunne ta del i forbrukersamfunnet. Denne ordningen vil nå enkelte politiske partier innføre også for voksne. Venstre, Miljøpartiet de grønne og Rødt tilslutter seg idéen om borgerlønn. Nå skal det testes ut i Bergen.

Mange faller utenfor arbeidslivet og havner på ulike former for offentlige hjelpetiltak. Så lenge NAV har penger på konto havner de ikke på gaten slik det skjer for stadige flere i USA og begynner å skje også i Europa. Norge har et forholdvis finmasket sikkerhetsnett og har fortsatt en velferdsstat. Mange finner det likevel nedverdigende å gå spissrotsgang i offentlige korridorer for å kvalifisere for økonomisk hjelp.

Særlig rammer det dem med litt diffuse diagnoser og lave ambisjoner om å delta på arbeidsmarkedet. Her treffer disse partiene godt velgerne sine og det vekker begeistring å gi felleskapets utstrakte hånd et nytt navn. Ingen skal føle seg som tapere, mindreverdige eller annen rangs borgere. Med borgerlønn kan alle delta med samme verdighet på likefot med andre lønnsmottakere.

Den eneste forskjellen er at det kreves ingen gjenytelser for borgerlønn. Det er et fast grunnbeløp til alle. Det skal være til å leve av og dekke nødvendig livsopphold. Da blir det opp til hver enkelt om de vil nøye seg med denne form for pensjon, eller om de vil ha en jobb med større inntekt. For arbeidsledige som gjerne vil ha en jobb eller dem med kroniske sykdommer og opplagt kvalifisert for samfunnshjelp spiller det liten rolle hva denne hjelpen kalles. Borgerlønn passer best for dem som ellers er sunne og friske og heller vil bruke tiden sin på noe mer spennende enn en jobb som tar det meste av dagen. De fleste andre vil forgå av kjedsomhet og ende opp i sofaen om de ikke har en jobb å gå til og kan delta i fellesskapet.

Slik sett kan borgerlønn virke harmløst og kun et spill om ord, men det er mer alvorlig fordi det er et utrykk for verdier. Det legitimerer å nyte uten å yte. Det er et naturstridig. Selv dyr må gjøre en innsats for å overleve. Det er barnsliggjøring og invalidisering å frata voksne ansvar overfor fellesskapet. Det er demoraliserende å senke pensjonsalderen til russetiden.

Det er andre argumenter i omløp. Borgerlønn reduserer administrasjonen av sosiale tjenester. Mange vil dermed miste jobbene sine og enda flere havner på borgerlønn. Det vil kun øke skattene for de som fortsatt er i jobb. I Finnland da de en kort periode forsøkte seg på borgerlønn steg skattene med 30 prosent.

I nær framtid vil vi ikke jobbe lenger, men kun være forbrukere hevdes det, fordi stadig flere jobber blir overtatt av roboter. Økt teknologi har i liten grad gitt oss mer fritid. Folk jobber fortsatt det meste av dagen. Vi produserer bare mer. Grunnen til dette ligger i Marx forståelse av verdiskapning. Profitt som eierne av produksjonsmidlene lever av skapes ut fra merverdien av de ekstratimene ut over lønnsutgiftene til arbeiderne. Høy sysselsetting er derfor motoren i vårt økonomiske system. Stanser den, havner alle på borgerlønn. Men uten kjøpekraft, fordi butikkene er stengt.

Read Full Post »

Hipp hurra for de rike !

Envy

Det er delte meninger om den årlige kavalkaden i forbindelse med skattelistene. Tradisjonen tro slår Aftenbladet igjen på stortrommen for å opplyse hvem som har klatret høyest på statuspyramiden av økonomisk suksess. Noen har surfet på oljealderens konjunkturbølge og nådd dit gjennom smart og hardt arbeid, andre gjennom flaks og arv. For noen er dette en ære og et minneverdig øyeblikk på samfunnets seierspall hvor det eneste som mangler er nasjonalsangen. Andre ser på det med forakt og de fleste som står på listene vil helst ikke stå der i det hele tatt.

Det er godt at fellesskapet kan følge med. Det ville neppe redusere avstanden mellom rike og mindre rike, men kan i hvert fall oppmuntre til å stemme på de partiene som vil øke skattene og jevne ut økonomiske forskjeller. Derfor var aviser på venstresiden den gang avisene hadde sterkere partitilknytning, mer ivrige i å presentere skattelistene enn på borgerlig side. Det var et politisk virkemiddel, et utrykk for pressemaktens korrigerende samfunnsoppdrag og en håndhevelse av Janteloven, slik at forakten overfor rike naboer ikke skulle være ubegrunnet.

Derfor likte vi ikke disse listene i vår familie fordi vi tidvis stod på dem. For oss var dette en form for kikking inn gjennom soveromsvinduet og en krenkelse av privatlivets fred. Penger var nemlig ikke noe vi snakket om, – det var bare noe man hadde. Å snakke om penger var uanstendig og nesten en form for blotting. Med Freud i bakhodet er det nok en symbolsk sammenheng mellom penger og kjønnsorganer. Begge har for de fleste stor verdi, opptar manges tankeliv og er midlene som trengs for å oppnå nytelse og tilfredstillelse. Begge er obskønt og vulgært å vise fram i utide. Unntaket overfor utenforstående er naturlig nok leger og helsepersonell, men de har taushetsplikt. En plikt vi mente skattemyndighetene i anstendighetens navn, også burde ha, og ikke drive med denne form for økonomisk porno.

Det mest primitive med denne årlige blottleggelsen og sammenligning av hvem som har de største økonomiske midlene er ikke stolthet, forfengelighet, skam eller bluferdighet, men det viser så tydelig hva vi som fellesskap, kultur og samfunn regner som vår største verdi. I valget mellom naturen og arbeidsplasser og penger, taper naturen hver gang. På tross av teknologiske framskritt er vi fortsatt et slavesamfunn hvor døgnets viktigste timer brukes til å tjene til livets opphold. Hele livet fra vugge til grav er innrettet rundt penger. Det er lett å måle, fordi penger er det vi bruker det meste av vår beste tid på.

Når denne idrettskonkurransen i økonomisk suksess er førstesidenyheter og slås stort opp i dagevis viser det kun hvor fattige vi er blitt. Før vi ble så rike i dette landet var det helt andre verdier som gjorde oss store og ingen av dem kunne kjøpes for penger. Personer fikk autoritet, aktelse og respekt i kraft av personlighet og karakter. Ærlighet, medfølelse, selvdisiplin, viljestyrke, selvoppofrelse, solidaritet, mot, rettferdighet, dyktighet, visdom, vennlighet og toleranse var verdier som gjorde dem rettskafne. De var forbilder ungdom og den oppvoksende slekt kunne se opp til og strekke seg mot. En slik kultur vokser. En kultur med penger som mest sentrale verdi degenerer i dekadanse og har ingen framtid. Derfor er det trist når Aftenbladet hyller de rikeste blant oss som om de er folkehelter.

Read Full Post »

Vin må bli mer tilgjengelig

Drinking-wine

MIN VILJESTYRKE egner seg ikke til å ha vinkjeller. Derfor er jeg avhengig av kort avstand til Vinmonopolet. I et land hvor langtidsplanlegging ikke er en naturlig del av drikkekulturen er lang bilkjøring samt trange åpningstider en effektiv bremse for å modere alkoholinntaket i befolkningen. Tatt i betraktning at summen av lastene sies å være konstant er effekten av dette at mange drikker mer øl enn vin. Men vi lever ikke i vikingtiden lenger og selv om øl er en tradisjonell drikk har mer kulturtilbud, høyere levestandard, utdanning og større kontakt med omverden utviklet smakssansene og ført til at nordmenn flest nå nyter mer vin.

DA MINE DRIKKEVANER er mer impulsive og sporadiske ender jeg oftest opp med øl som en hyggedrikk, mest på grunn av dårlig planlegging og for lang avstand til Vinmonopolet. Dette har begynt å bekymre meg for i følge ekspertene er vin sunnere enn øl. De sier man blir tykk av å drikke øl. Dette på grunn av høyt innhold av karbohydrater, høy glykemisk indeks som sender insulinproduksjonen i været, gluten som er tungt fordøyelig og videre forekomst av østrogen som finnes naturlig i humle. Om ikke lav sædcellekonsentrasjon som følge av dette kvinnelige veksthormonet er ille nok, kan det også føre til at menn utenom ølmage kan utvikle bryster, i tillegg til at de etter et par glass øl ikke kan kjøre bil.

VIN DERIMOT er laget av solmodne druer, inneholder gjennom organisk gjæring gunstige bakterier for tarmfloraen og rikelig med antioksidanter som styrker immunforsvaret. Det skal kunne bremse aldringsprosessen i hjernen i følge nyere forskning og generelt ha vitaliserende og gunstige effekter på helsen. For eksempel levde min bestefar en gang på 1800-tallet i tre uker kun på rødvin, ordinert av legen naturligvis, for å kurere tyfus. Han ble frisk.

SÅ NÅR KARI OG OLA setter seg ned foran peisen om kvelden etter en lang dag, hun med ost og kjeks og rødvin i glasset og han med chips og øl, er nok Karis alternativ langt det sunneste. Minst skadelig er vel riktigere, for alkohol er nok ikke helt bra for helsen, men snarere en belastning og gift for kroppen. Selv om alkohol i moderate mengder har sine lyse sider ved å løfte humøret, roe nervene og gir mange en tiltrengt avslapning når helgen senker seg og utsikten og fuglesangen på terrassen kan nytes i silkerusens milde bedøvelse.

MED DAGENS STRESSNIVÅ vil mange lidelser utvilsomt øke uten en slik sikkerhetsventil tilgjengelig for befolkningen, hvilket de fleste mislykkede forsøk på forbudstid og nasjonal tørrlegging burde være gode nok eksempler på. De fleste samfunn har ulike former for rus. Vi har alkohol. Det må vi leve med selv om skadevirkningene er store og mange dør av det. Utallige liv, hjem og familier er blitt ødelagt av alkohol, men vi kan ikke forby alt som er farlig. Kontroll og begrensning er tiltakene i en fornuftig rus- og alkoholpolitikk.

I VALGET MELLOM ØL OG VIN vil det likevel være ønskelig at vin er minst like tilgjengelig. Det vil være bedre for den generelle folkehelsen. De sier ikke uten grunn Avotre santé, som betyr, For din helse, når de skåler i Frankrike. Det vil neppe føre til økt alkoholinntak, men kun endret forbruksmønster. Økonomisk vil de privateide bryggeriene tjene mindre og staten mer.

FOR Å KUNNE NYTE et glass vin i solveggen på hytten min på Ogna må jeg kjøre enten til Nærbø eller Egersund, begge over en halv time hver vei. I våre moderne tider er det neppe kommunestyrene som er korken for vinmonopol på tettsteder som Varhaug, Undheim, Vigrestad, Brusand, Sirevåg og Hellvik. Det er snarere Vinmonopolet som er flaskehalsen og fortrekker sentralisering og få utsalgsteder. Det gjorde også Postverket inntil de fikk idéen med Post i butikk. Hva med at Vinmonopolet følger etter med samme konsept med Pol i butikk, eller i det minste vin i butikk?

Read Full Post »

Older Posts »