Medias elleville og ukritiske flombelysning av det angivelige attentatet på Osama Bin Laden er ynkelig. USAs cowboymetoder med rett til å likvidere hvem de vil uten lov og dom setter nok en gang folkerettslige hensyn til side og åpner døren enda et par hakk for fascisme og diktatur.
En rettslig behandling ville aldri tålt dagens lys fordi det er umulig å bevise på en troverdig måte at Osama Bin Laden i det hele tatt hadde noe å gjøre med 11.september aksjonen. Interessant ville det i hvert fall vært, fordi da ville vi kanskje fått svar på det fysiske mysteriet hvordan 3 – tre, skyskrapere kunne pulveriseres til fint støv og deise i bakken på sekunder bare ved å bli truffet av 2 – to fly. Vi ville kanskje også fått svar på hvordan et passasjerfly kunne styrte inn Pentagon uten at flyet noensinne ble funnet, annet enn sporadiske vrakrester og et hull alt for lite til at et fly kunne slippe igjennom.
Når media og offisiell politikk hviler på fundamentale livsløgner som dette mister det i manges øyne all troverdighet. Det blir lite ut over lokale nyheter det er mulig å stole på. Massemedia reduseres til propaganda, desinformasjon og et mikrofonstativ for maktens offisielle versjoner av sannheten, sementert av en konsesuskultur hvor ingen våger å gå i utakt.
Kritisk samfunnsanalyse blir tabu. Ekskludert fra den politiske dagsorden og klassifisert som konspirasjonsteorier, en psykiatrisk diagnose eller terrorisme. Slik er maktens språk. Slik er «Ny-tale», i en verden hvor George Orwells 1984 utspilles daglig foran øynene på enhver som orker å holde dem åpne.
Terrorisme er en konstruksjon slik kommunisme var det under den kalde krigen. Det er medieskapte fiendebilder utløst av falske flagg operasjoner for å skape frykt og panikk, for dermed å gi fullmakter til å fjerne demokratiske rettigheter og legitimere brutalitat og diktatorisk makt. Metoden er gammel og virker hver gang.
Media har et særlig ansvar i tider som dette til å avsløre løgn og bedrag. Desverre virker ikke media slik. Media har slik Ibsen så treffende beskrev det i «En folkefiende» alltid vært et talerør for middelmådigheten og «den forbannende kompakte majoritet». Verden vil bedras, og for all del, ikke ta fra oss våre livsløgner, for da forsvinner lykken med det samme.
Som i alle kriger er også i krigen mot terror dens første offer sannheten.
Ps. Nok et innlegg i serien refuserte leserinnlegg i Stavanger Aftenblad.
Takk for at du delte dette!!
Dette er en uhyre viktig refleksjon,som jeg mener alle på Jorda burde tenkt nøye igjennom.
Er helt i tråd med mine egne tanker rundt midtøstens og USA hellige (Religiøse) kriger.
Takk for et flott innlegg! Viktige poeng. Virkelig lesverdig.
Jeg skal spre ordet…
[…] er en direkte snarvei: Maktens språk (av Christian […]