Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Musikk og film’ Category

image

De svenske storfilmene Utvandararne og Nybyggarna fra 1971 og 1972 av Jan Troell vises nå på Netflix. Liv Ullmann og Max von Sydow leverer skuespillerprestasjoner med så mye innlevelse og nærvær at det tar pusten fra en. Estetisk vakker, rå realisme og et helt annet filmatisk tempo enn vi er vant med i dag. Mange husker disse filmene fra tidlig 1970-tallet og er et kjært gjensyn. En stor filmopplevelse uansett. Film blir ikke bedre enn dette !

emigrants-the-1971-002-max-von-sydow-liv-ullmann-and-child

Read Full Post »

Books

Hvis du har tenkt å unne deg leseopplevelser utenom det vanlige kan to bøker anbefales: Mark Devlin: Musical Truth og Thomas E. Uharriet: The Memoares of Billy Shears.

Mark Devlins bok, Musical Truth, om musikkindustrien er grensesprengende og gir en dyp innsikt i musikkbransjen. Og enda viktigere at kultur er designet. Rock & roll som mange vokste opp med på 1960 og 70- tallet og senere, vokste ikke fram organisk og spontant, men inngår i en planlagt strategi for å skape generasjonsopprør, bryte ned familietradisjonene og pulverisere familien for å legge grunnen for et framtidig verdensomspennende diktatur eller New World Order. Andre ingredienser som hippiekultur, frislipp av LSD og rusmidler, indisk mystikk, New Age, kvinnefrigjøring, P-piller m.m. var flere elementer som ble introdusert med samme hensikt. Sentralt var også å passivisere 1960-tallets politiske opprør for borgerrettigheter for svarte i USA og protestene mot Vietnamkrigen og dirigere dette i en helt annen retning. Til dette spiller musikk en helt sentral rolle.

To fenomener Mark Devlin særlig fester seg ved og dokumenterer grundig er det store antallet av ledende personer i musikkbransjen med foreldre med militær bakgrunn og særlig knyttet til hemmelige tjenester. Det er andre er det store antall døde popstjerner og mange i den såkalte 27-klubben som dør i en alder av 27 år eller i 20 årene: Brian Jones, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison, Amy Winehouse, Paul McCartney for å nevne noen. Musikkbransjen ser ut til å være en risikosport hvor engasjementet for mange er med livet som innsats. Det finnes knapt det musikk band av format som ikke har måtte betale for sin suksess med en eller flere døde bandmedlemmer.

Ja, Paul McCartney havnet også på denne listen. Her er hvor dette virkelig begynner å sprenge grenser og åpner et rimelig bunnløst kaninhull. I 1969 ble det oppdaget utallige henvisninger til at Paul er død i Beatles sangtekster, plateomslag og bilder. De fleste regner dette som en spøk fra Beatles side i deres mest psykedeliske periode. Pipen får likevel en annen lyd når bilder viser at Paul etter 1966 har fått andre ører, hårskillen går andre veien, er blitt 10 cm høyere og tanneksperter hevder at tennene er forskjellige. Eller når Paul ble arrestert i Japan i 1980 og japansk politi hevdet han var en stedfortreder for den virkelige Paul McCartney fordi fingeravtrykkene stemte ikke med dem som ble tatt av Hamburgpolitiet i 1960.

Dette bringer oss til den neste boken, The Memoares of Billy Shears. I en høyst personlig angivelig fiktiv selvbiografi hevdes det at Paul McCartney døde i 1966 og at Billy Shears var hans erstatning, etterfølger og tok over ledelsen av Beatles. Fra å ha vært en anonym session musiker skiftet han rolle til å være en verdensberømt Beatle. Han måtte gi avkall på sitt tidligere liv, adoptere en helt ny rolle og et helt nytt liv. Det personlige dramaet i dette gjennomgås i stor detalj og med så mange personlige og konkrete henvisninger at dette vanskelig kan ha vært skrevet som en fiksjon. Vurder selv.

Ja, dette er selvsagt alt for usannsynlig til å være sant. Men det gjelder mye i denne verden. Boken på 66 kapitler og 666 sider er likevel grensesprengende lesning. Den utgir seg for å være en roman, men er antakelig mer virkelig enn den fremstiller seg for å være.

Boken er viktig fordi den gir en unik innsikt i de okkulte kreftene som styrer musikkbransjen og verden for øvrig, hvordan makteliten tenker og hvordan satanistiske ritualer iscenesettes og utspiller seg foran øyne av en hel verden for naive til å legge merke til alle tegnene som bevisst blir vist dem. Utskiftningen av en verdensberømt person med en annen uten at noen la merke til det inngår antakelig i et okkult ritual med omfattende implikasjoner som boken gir grensesprengende innsikt i. Etter 1966 finnes knapt den Beatles sang hvor det underliggende temaet forkledd som kjærlighetssanger handler om at Paul er død. The Beatles vil aldri bli det samme etter å ha lest denne boken. Eller som John Lennon uttrykte det. «Det er antakelig bare 100 personer som egentlig vet hva The Beatles handler om.»

Dette er lett å avvise på grunnlag av en kort anmeldelse som dette.
Les bøkene først og så gjør deg opp en mening.

Musical Truth
Mark Devlin – 2016
536 sider

The Memoares of Billy Shears
Thomas E. Uharriet – 2009
666 sider

Read Full Post »

Homeland

Er du typen som blir hekta på TV serier – ligg unna Homeland. Dette er så spennende at det er umulig ikke å se neste episode, og neste, og neste…. og slik går kveldene og nettene, i hvert fall gjennom de tre første sesongene inntil hovedpersonen dør.

Etter dette dør serien også, og videre sesonger er bare livløse, blodfattige gjentakelser uten den samme nerven, spenningen og økonomiske støtten.

Serien har flimret over TV skjermer verden over. I 2012 vant den Golden Globe for beste TV serie. I Norge har den blitt vist på TV2 og serien er tilgjengelig på Netflix. I alt er det nå 6 sesonger med et dusin episoder i hver.

Handlingen
I all korthet handler serien om US Marine Nicolas Brody. I Irak blir han tatt til fange, torturert og omvendt til muslim og terrorist. Stockholmsyndromet slår inn med full kraft hvor offeret for tortur og mishandling utvikler solidaritet, avhengighet og kjærlighet til sin overgriper. Etter 8 års fangenskap kommer han hjem til USA og feires som krigshelt.

Den bipolare CIA agenten Carrie Mathison aner imidlertid ugler i mosen. Hun er en spennende karakter i kraft av sin koleriske tilstand og balanseres godt med den mer jordnære, fornuftige og flegmatiske sjefen hennes Saul Berenson. Med fullskjegg og det rette jødiske utseende er staten Israel også representert i serien. På familiefronten klarer ikke konen Jessica å glemme bestevennen Mike. I Brodys fravær overtok han rollen som familiefar både ved spisebordet og i sengen. Datteren Dana er i beste puberitetsalder og båndet mellom far og datter er som en spent fiolinstreng i løpet av serien.

Brody som han kalles i alle sammenhenger, også i familien, blir etterhvert kongressmedlem og på vei til å bli visepresident ved neste valg. Samtidig lever han et dobbeltliv hvor han ruller ut bønneteppet sitt i garasjen og vender seg mot Mekka, deltar i en terroraksjon og forsøker seg som selvmordbomber, men får kalde føtter i siste øyeblikk. Korthuset faller sammen. Carrie som han når å knytte romantiske bånd med, avslører ham. Hans eneste utvei for å slippe den elektriske stolen er å bli dobbeltagent for USA. Han når å bli narkoman og blir samlet opp i Sør Amerika mer død enn levende. I løpet av et par uker er han på beina igjen, restituert som marinesoldat og klar for et siste oppdrag i Iran for å ta livet av en høytstående politiker på USAs terrorliste.

Propaganda
Denne serien er langt mer enn underholdning for å tjene penger. Det er propaganda for å formidle verdier, flytte moralske grenser, skape politiske holdninger, forsterke fordommer, gi et feilaktig bilde av terror, introdusere en ny samfunnsorden, normalisere USA som en politistat og til slutt ofre seeren i et ondskapens ritual av dehumanisering.

Serien ligger tett opp til et realistisk virkelighetsbilde, men med fordreininger og en vrimmel av usannsynligheter. Ukritiske seere vil sluke det meste av dette rått og oppfatte det som normalt, mens med det minste snev av kritisk sans faller utrolig mye på sin egen urimelighet og totalt manglende troverdighet.

Et sted hvor grensene flyttes er i forhold til overvåking. Her introduseres vi til et samfunn hvor under påskudd av terror er det ingen grenser hvor det ikke kan settes opp «øyer» som ser og «ører» som hører, med en holdning at det er helt normalt å følge med på hva som skjer på soverommet til Brody og konen. Her serveres vi en offentlig tilgjengelighet hvor hver eneste samtale, møte og hendelse kan tas inn gjennom satelitt og vises på storskjerm slik at Storebror kan se deg over alt.

Verdiene hva gjelder sex er urovekkende. Utroskap introduseres som forståelig og rimelig. Og i Danas seksuelle umodenhet er avstanden fra ungdommelig kyssing til å spre benene urovekkende kort. I ungdomsmiljøet Dana vanker i er marihuana og rus hyppig forekommende i en atmosfære av normalitet.

Fremstillingen av arabere er minst like stereotyp som indianere i gamle Westernfilmer eller japanere i amerikanske krigsfilmer. Knapt uten unntak er de arabiske karakterene   usympatiske, aggressive og vemmelige, med unntak av en par kvinnelige overløpere som viser en mild og beskjeden fremferd.

Et rituelt mord
I slutten av 3. sesong, lykkes Brody å drepe den iranske politikeren. Sammen med Carrie flykter de over hals og hode og kommer seg i sikkerhet i et lite hus på den iranske landsbygden. Stearinlysene tennes, den gamle kjærligheten mellom dem blusser opp og Carrie forteller at hun er gravid og barnet er deres. Den siste natten tilbringer de lykkelig forent i armene på hverandre, mens de venter på helikopteret som neste morgen skal bringe dem ut av Iran og hjem til USA. Det ligger godt an til en god gammeldags happy ending, hvor de elskede endelig får hverandre og med en framtid foran dem som en fredelig og idyllisk familie.

Slik går det ikke. Toppsjefene i CIA forandrer planene i siste øyeblikk og av strategiske grunner utleveres Brody heller til Iran. Det kommer ikke noe helikopter, men en bisverm av hissig iransk politi. En slik skjebne er vanskelig å overleve. Det gjør heller ikke Brody. Han dør i en offentlig henrettelse grotesk nok til å feste seg i de flestes minne en god stund framover.

Her formidles det at myndighetene er ikke ansvarlig for avtaler, selv om Brody var lovet frihet etter et slikt oppdrag, ble avtalen brutt. Enkeltindividet betyr lite i forhold til større politiske mål. De destruktive verdiene er likevel verre på det emosjonelle plan. Etter å ha sett seg gjennom et maratonløp av en TV-serie, ble troen på at godheten skulle seire til slutt, brutalt knust. På denne måten drepte serien ikke bare sin egen hovedperson, men også håpet og troen på det gode. Carrie som høygravid CIA agent på tokt i Iran, var selvsagt langt ut over sannsynlighetens grenser. Men det var et viktig psykologisk poeng at hun skulle være med barn. Det gjorde avgrunnen mellom godhet og ondskap ekstra dyp og med tilsiktet effekt av å etterlate seeren nedtrykt, trist og med et slukket håp om en lys og bedre verden..

En generell trend
Denne serien er langt fra enestående, men føyer seg til en generell trend i amerikansk filmindustri med en ondskapsfull og destruktiv agenda av dehumanisering. Mennesket fremstilles stadig mer umenneskelig, mekanisk og robotaktig. I årenes løp har grensene for sex og vold blitt flyttet systematisk, og positive livsbekreftende verdier som en gang var idealer er snarere sjeldne unntak til denne trenden av brutalitet, ufølsomhet, egoisme, hensynsløshet, kynisme, ekstrem vold og overfladisk sex. Dette representerer ikke bare et kulturelt forfall, men viser en hel kultur som har sett sin middagshøyde og degenerer til stadig lavere nivå av dumhet, nedrighet og umenneskelighet.

Read Full Post »

Chanting with  the children at WIDE Children’s Home, Tiruvannamalai – India

Read Full Post »

terningkast1Hvorfor er norsk film så vanvittig elendig? Jeg har til gode å se en norsk produksjon som kan måle seg med hva de får til i Danmark eller Sverige. Mens Norge lager Max Manus med naiv heltedyrking og en film laget minst 40 år for seint, lager danskene Flammen og Citronen, med en helt annen kvalitet innholdsmessig, teknisk og skuespillermessig. Hvorfor har vi ingen Lars von Trier, Bille August, Lassse Hallström  eller Ingmar Bergman i Norge?

På et tidlig tidspunkt i norsk film ble det bestemt at filmproduksjon skulle være for ungdommen. De unge skulle slippes til og svi av millioner av statsubsidierte kulturkroner på taltentløse filmprosjekter. Resultatene ser vi nå, men en lang serie av intetsigende, kunsterisk svake og uorginale filmer, selvsagt med enkelte unntak, men jevnt over er dette et sørgelig kapittel og en helt feilslått politikk.

Film er en avansert kunstform, og bør ledes av de mest kvalifiserte, de dyktigste, mest visjonære og kreative. Den usynlige kvoteringen på alder som kvalifikasjoner på å lage film er en typisk idealistisk 1970 talls idé, uten bakkekontakt og med kjedelige resultateter til følge.

Read Full Post »

devisl hand
Aftenbladkampanjen for bedre rockemiljø på Jæren har hatt sin effekt. Time kommune har allerede lagt seg flate og lover å bedre forholdene for populærkulturen. Men hvorfor slike tannløse og redde politikere uten en bevisst kulturpolitikk som tørr sette foten ned for rølp, bråk og kaosmusikk?

Er livet et dataspill?

Å nevne Satan eller djevelen i dagens sekulariserte samfunn er som å tro på julenissen. Livet er imidlertid et langt mer magisk fenomen enn materialistisk vitenskap forsøker å redusere det til. I en verden hvor tanker og følelser er energi skaper våre drømmer, idealer og visjoner den virkeligheten vi lever i, på lignende måte som vi kan velge hvilke sider på internett vi ønsker å oppholde oss på. Internett og livet har mye til felles, begge deler er verdener skapt ut fra våre forestillinger, tanker og visjoner. Begge deler er drømmeverdener. Den eneste forskjellen på film, dataspill og internett og livet er at det siste er så fantastisk bra lagd at vi tror det er virkelighet.  Men en dag vil vi våkne fra livets drama og se at det bare var en drøm.

Det er en kollektiv drøm med individuelle aktører, på samme måten som internett er en virkelighet bygd opp etterhvert som stadig mer informasjon lastes opp fra tusenvis av datamaskiner verden over. I denne virkelighetsforståelsen er Satan og mørke krefter en realitet og en av de store aktørene på verdensscenen. Av grunner vanskelige å forstå finnes det åndskrefter som siden tidenes morgen valgte mørket, egoismen og ondskapens vei for å se hva slags opplevelser det kan gi. Det har bidratt til livets drama, og i en verden hvor alle bare er snille med hverandre blir det kanskje litt kjedelig og lite utfordrende i lengden? Vi har kanskje mer å takke Stalin, Hitler, Mao og resten av verdens despoter og psykopater enn vi er klar over?

Ubevisst satanisme

Det er på denne bakgrunn at rockemusikere er nyttige idioter for Satan. Det er først og fremst det musikalske uttrykket som påvirker tanker og følelser og styrer lytternes bevissthet, holdninger, mentalitet og livsorientering. Sangtekstene, symbolene, klesstil, sceneopptreden er sekundært, men speiler likevel hva slags bevissthet dette kommer fra. At det såkalt «rocketegnet» brukes like flittig på rockekonserter som «Heil Hitler» – hilsenen brukes på nazistiske møter sier også litt, og særlig når denne fingergesten med to fingre i været er et symbol på djevelen. Men sangtekstene sier en hel del, for eksempel denne oppløftende teksten fra vårt lokale rockeband med det poetiske navnet; Skambankt.

Vår bør

Alt håp komme te å svinna hen 
Fra de som prøve å gjør det bra
Det e ingen her som vinne

De som tror det vil bedras
Alt godt komme te å feila
Og snart så vil me dø
Ingen grunn til å feire
Kursen e solid og stø

Vår bør, vår bør
Vår bør e vår fortid
Vår bør, vår bør
Og me e innhenta
Og det e fortjent
Nå ska me blø
Og blø for så å dø

Eller hva med dette refrenget fra sangen Kvelertak:

kvelertak – kvelertak
fandens overtakkvelertak – kvelertak
me e med på lag
kvelertak fyr an av

Hvor er ansvaret?

Er kunstnere og artister helt ansvarsløse overfor å spre denne form for negativitet og destruktive holdninger og spesielt rettet mot sårbar og lett påvirkelig ungdom?  Eller må vi stille spørsmålet om hva slags samfunn er det vi har skapt som frembringer denne form for musikk? Rockemusikk er snarere et symptom på et samfunn i oppløsning, hvor frihet tolkes i sin mest primitive og barnslige form som retten til å gjøre hva du vil. Rockemusikk er som å spise boller og brus eller innta sterke stimulanser, det er derfor det er så populært fordi det gir energi, men dessverre en kaotisk, destruktiv og usunn energi. Skal vi vokse som kultur og samfunn må vi ta andre valg.

Read Full Post »

Er rock kultur?

skambankt

Skambankt sparer ikke på utrykkene.

Livet er fullt av paradokser. Som for eksempel at samme dag som Aftenbladet presenterer en stor oversikt over kriminaliteten i distriktet, slås det stort opp at rockeband som Skambankt og andre ikke får nok kommunal støtte av Time kommune. Aftenbladet kjører nærmest en kampanje over flere sider for å bringe til torgs hvor stusslig det er å være rockeband på Jæren. Time dreper rocken får vi vite.

Et råere samfunn

Det er ingen påvist vitenskapelig sammenheng mellom rockemusikk og økt kriminalitet, vold, selvmord eller rusmisbruk. Det er likevel en kjensgjerning at på tross av økt velstand har samfunnet blitt dramatisk råere. Mord var tidligere i Norge en så stor sjeldenhet at når det skjedde rystet det landets avisoverskrifter i flere måneder. I dag er det nærmest dagligdags. Sykehusene rapporter ikke bare om flere utsatt for vold, men volden er grovere, med større skadeomfang og med store menneskelige og samfunnsmessige omkostninger. Dette er selvsagt et kompleks bilde med mange påvirkninger. Filmindustrien som systematisk har flyttet grenser for sex og vold, voldelige dataspill og livsstilsendringer med mindre fysisk aktivitet og økt forbruk av søppelmat er også en del av en generell dehumanisering som preger samfunnet og kulturen.

Musikk påvirker

Musikk er viktig fordi det er en usynlig påvirkning som influerer tanke og følelseslivet langt dypere og mer effektivt enn det skrevne ord. Politikere burde være sterkt engasjert i hva slags musikk som spilles fordi det på lang sikt påvirker samfunnsutviklingen. At rockeband med voldsforherligende navn som Skambankt og som i sangtekster direkte idealiserer vold og fornedrelse skal være en kommunal oppgave å stimulere kan være vanskelig å forstå. Kulturbegrepet kan ikke være så innholdsløst at alt som tyter ut av en høyttaler eller synges fra en mikrofon fortjener betegnelsen og medfølgende kulturstøtte. Musikk som oppfordrer til aggresjon, normoppløsning, vold, forråelse og som med stor sannsynlighet utenom hørselsskader har en slik virkning på samfunnet er snarere en alvorlig form for ukultur.

Nye toner

Til våren får Stavanger symfoniorkester ny dirigent, Christian Vásquez. Han kommer fra Caracas i Venezuela som er blant de mest kriminelle stedene på jorden. I Venezuela har de takket være José Antonio Abreu som etablerte El Sistema bevegelsen satset på å trekke barn og ungdom ut av fattigdom, kriminalitet og håpløshet ved hjelp av trening i klassisk musikk. Organisasjon har 125 ungdomsorkestre, 31 symfoniorkestre og 370 000 barn som får musikkundervisning på musikkskolene rundt om i landet. Christian Vásquez var en gang en av dem. I dag er han en av verdens fremste dirigenter.

José Antonio Abreu fulgte ikke det som var populært i kulturen, men det kulturen hadde bruk for. Ungdom trenger veiledning av voksne, og det er foreldre, samfunnet og politikernes ansvar å gi ledelse og dannelse, og ikke gi etter for alt som er populært. Det kan virke som et paradoks i at i Venezuela hvor fattigdom, slum og kriminalitet er en stor del av samfunnsbildet vokser det fram en slik musikalsk kraft med mål om å opphøye, forskjønne og vise det harmoniske og vakre som fortsatt er et dominerende ideal i klassisk musikk. Men her til lands hvor vi omgir oss med rikdom og velstand i alle retninger satses det på kultur som degraderer, formørker og gjør oss i takt med de mekaniske og destruktive rytmene mindre menneskelige, og mer rock-lignende, eller steinaktige.

Publisert i Stavanger Aftenblad 17.januar 2013

Read Full Post »

Older Posts »