Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litteratur’ Category

Annonse_A-5_Bibelens-skjulte-kunnskap

Read Full Post »

Annonse_Meditasjon

Bestill boken her:

Read Full Post »

BokFor de helt store reiseopplevelsene finnes neppe bedre reisefølge enn Torbjørn Færøvik. Han skriver så levende, spennende og kunnskapsrikt fra alle sine reiser i Asia at de fleste vil oppleve ti ganger mer i godstolen foran peisen gjennom hans bøker, enn å foreta reisene selv.

Her er en historiker, forfatter og journalist med svart belte i globetrotting. Han tar leseren med på de mest avsidesliggende steder svært langt fra masseturismens oppgåtte stier. Samtidig gir han innblikk i svunne tider, gamle kulturer, historie, ferske politiske realiteter og fascinerende egne opplevelser fra steder hvor knapt engler våger å ferdes.

Lesing er også en måte å reise på hvor sinnet fremkaller opplevelsene, fremfor å måtte oppsøke dem selv ute i verden. Det første er lettere, billigere og tar mindre tid. Det siste er utvilsomt mer lærerikt, engasjerende og levende. Det ene utelukker ikke det andre. Mange blir nok inspirert til å lese mer. Andre til å reise mer, eller begge deler.

Veien til Xanadu – en reise i Marco Polos fotspor, er i likhet med de fleste av hans dusin bøker utstyrt med en terning med seks prikker og 160 000 solgte eksemplarer. Fra Venezia og videre gjennom Tyrkia, Iran, Pakistan, Kina og Mongolia brukes alle typer framkomstmidler fra gondoler til kameler, men ingen fly. Turen tar 3 måneder. Adskillig kortere enn Marco Polos tur på 19 år.

Marco Polos fortellinger fra Kina har gått sin seiersgang gjennom verden helt siden dens utgivelse på 1300 tallet. Mange var kritiske selv den gang og trodde Marco Polo var en skrønemaker. Også i senere tid har kritiske røster blant Marco Poloforskere hevdet at han slett ikke var i Kina, men at historien er oppdiktet basert på informasjon fra andre reisende, og en hel verden gjennom hundrevis av år er blitt holdt for narr.

Blant innvendingene hevdes det at Marco Polo ikke nevner det kinesiske muren, skrifttegnene, den hyppige tedrikkingen eller kinesernes merkelige estetiske sans ved å snøre mange kvinners føtter. Dog er mye korrekt som bruken av kompasset, kull, pengesedler, beskrivelse av layouten til byen Beijing, det yrende båtlivet på Den gule flod og Yangtsekiang, og han er den første som forteller oss at det finnes en øy i havet øst for Kina som heter Japan. Og mye mer.

Det er med denne tvilen i bagasjen at Torbjørn Færøvik legger ut på sin reise for å finne ut om Marco Polo var en bløffmaker eller om han fortjener tittelen som en av verdenshistoriens store oppdagere. Her skal ikke røpes konklusjonen.

På besøk på den kinesiske muren informerer den kinesiske guiden Færøvik at de amerikanske astronautene hevdet at de kunne se den kinesiske muren fra månen. Dette har kineserne i alle år tatt til seg og har vært standardinformasjon til alle turister besøkende verdens mest berømte mur. Det er imidlertid ikke mulig å kunne se fra månen. Så kanskje også månelandingene var en bløff? Når et slikt spørsmål stilles til Marco Polo, må det vel også kunne stilles til vår tids oppdagelsesreise med minst like stor status? Men det er nok for mye å forvente at Færøvik vil begi seg ut på en slik tur for å finne sannheten? Aldri si aldri. Se ikke bort fra at Færøviks neste tur blir til månen – jeg kommer garantert til å kjøpe boken !

Veien til Xanadu – en reise i Marco Polos fotspor
Torbjørn Færøvik
Cappelen Damm – 2014
450 sider

Read Full Post »

Stjernegutten

Stjernegutten er en barnebok som åpner dørene for undring over verden, og setter døren på gløtt for dypere kosmiske visjoner. Den handler om liten gutt som er fascinert av stjerner. Han snakker med dem og vil at de skal vise sine hemmeligheter for ham. Han begir seg ut på en reise i skogen, finner stjernehimmelen skinnende i en vannoverflate, går seg vill og til slutt faller i søvn og drømmer.

Da han våkner oppdager han noe uventet. Og når moren etterpå finner ham i skogen, ser han inn i et par lysende kjærlige øyne som stråler som stjerner. Ytre og indre stjerner smelter sammen til lyset i alt liv.

Mor og sønn begir seg sammen ut i verden med avsluttende ord: «Og på himmelen smilte stjernene til gutten og hans mor, for skatten de hadde funnet var så stor, så stor. Det lys vi søker her og der, stråler fram i alt vi er.»

Fortellingen er vakkert illustrert. Det visuelle bærer historien med like stor tyngde som teksten..

«Stjernegutten»
Tekst: Jennie Elevall
Illustrasjoner: Selma Iren Arnø
Oversatt fra svensk; «Stjärnpojken».
Utgitt 2014
Kontakt: selma@fantasillus.com

Read Full Post »

knudAv og til kommer en over bøker hvor leseopplevelsen er så mektig, dyptgående, hypnotiserende og berikende at en gruer seg til fortellingen er slutt. Når det omsider skjer oppstår en følelse av metthet, tilfredshet og en undrende takknemmelighet av å ha opplevd noe stort. Kunstens engel har lydløst glidd gjennom rommet og etterlatt stjernestøv av visdom, innsikt og vist vei inn til hjertet av medfølelse. Forfatteren har også tilbudt sitt vennskap og tilstedeværelse i form av en hudløs åpenhet, ærlighet og iaktakelsesevne av de sjeldne. Det føles som å forlate en god venn etter å ha lest boken ferdig og bekrefter at med god litteratur er en aldri ensom.

«Knud den store» er en biografisk roman om den danske forfatteren Knud Holst skrevet av hans datter Hanne-Vibeke Holst. Knud Holst ble født i 1936 i fattige og enkle kår på et småsted i Jylland. Skolelærere så tidlig at dette var et uvanlig og begavet barn. De hjalp ham fram og til å forlate den opptrådte landeveien av forfedrenes og generasjoners dype fotspor av kroppsarbeid og dyrking av den danske landjorden. Knud Holst fikk anledning til å dyrke sine egne indre marker og få sine talenter til å vokse. Han skulle bli til noe stort. I følge ham selv er en kunstner og forfatter ikke noe en blir, det er noe en er.

I 1962 debuterte han med diktsamlingen Dementi. Han ble umiddelbart anerkjent som en stor forfatter. Begeistret ble han ønsket velkommen inn i ordkunstnernes innerste sirkler og fikk naturlig innpass i de intellektuelles andedam. Han kom med en ny, frisk stemme og ble hyllet som en modernistisk forfatter med grep på tidsånden bedre enn de fleste.

Det sier noe om litteraturens rolle på 1960 tallet at det var mulig å bryte gjennom anerkjennelsens lydmur bare med poesi. Det ville neppe vært mulig i dag. Debuten ble fulgt opp med flere diktsamlinger og tre novellesamlinger. Han var ellers aktiv i litteraturmiljøet og bidro med en jevn strøm av artikler, kommentarer, anmeldelser, tidsskriftvirksomhet, manuskripter for radio og TV, men det kom aldri noen roman.

Hans eget liv var romanstoff mer enn godt nok, men andre måtte se det og bruke det, og i dette tilfellet hans datter. Knud Holst er fortellingen om fattiggutten som med de berømte to tomme hender gjør formidabel suksess, vinner kongsdatteren og det halve kongeriket, når til toppen for så å begynne nedturen, gjennom skilsmisse, alkoholisme og en nedagående spiral så langt ned i avgrunnen og fornedrelsen det var menneskelig mulig å komme. En sann tragedie.

Hanne-Vibeke Holst løfter fortellingen til kunstneriske høyder med uimotståelig vakre og sterke bilder, stødig, dynamisk og kreativt fortalt uten ett eneste dødpunkt i tekstens nærmere 600 sider. Hennes far ville nok vært stolt etter å ha kommet seg over sjokket, forargelsen og raseriet av å ha blitt til de grader avkledd, utlevert og personlig og mentalt obdusert. Kunst er å gjøre det personlige almenmenneskelig på en måte som vekker identifikasjon, gjenkjennelse, forståelse og medfølelse for hvordan det er naturlig å reagere i møte med voldsomme indre krefter noen må sloss med mer enn andre.

Hanne-Vibeke Holst:
Knud den store
Gyldendal 2014
576 sider

Read Full Post »

Hedda

Henrik Ibsens skuespill er skrevet både for å leses og selvsagt for å oppføres på en teaterscene. Hedda Gabler er en av verdenslitteraturens mest enigmatiske og utfordrende kvinneskikkelse enhver leser og ikke minst skuespillerinne kan gi seg i kast med.

I Ibsens skuespill foregår det meste av handlingen under linjene og i dette tilfellet også under beltestedet. Her er tre menn som konkurrerer om en og samme kvinne om hvem som kan bli den eneste hanen i kurven. Samtidig som hun konkurrerer med en annen kvinne hun både er seksuelt tiltrukket av, misunnelig på og vil ødelegge. Hennes behov for lidenskap, sex, dominans, underkastelse, sadisme og selvdestruksjon inngår i en sydende heksegryte hvor Ibsen introduserer oss til menneskepsykens undertrykte seksualitet og konflikten dette skaper med den formelle og rigide besteborgerlige idyll.

Freud hentet mange av ideene sine fra litteraturen og særlig Ibsen. Hedda Gabler er rimelig psykonalytisk og tar opp tabuemner så det holder. Hedda Gabler vil fortsatt stå som en kvinne det er vanskelig å bli klok på, og antakelig forstod nok ikke Ibsen henne heller.

Uansett er dette fortsatt et spennende teaterstykke å lese og ikke minst glede seg over de mange skuespillerprestasjone for kreative kunstnere som stadig lar seg utfordre av Ibsen. Se for eksempel i NRK arkivet hvor det meste av Fjernsynsteaterets oppsettinger er fritt tilgjengelig og kun et par tastetrykk unna.

Se stykket her:

Read Full Post »

Da Ibsen i sin tid ble gravlagt burde man vært forutseende nok og montert kisten i en slags roterende innretning. Da ville det blitt lettere for ham å snu seg i graven. For det blir sikkert nødvendig med den nye oppsetningen av Peer Gynt på Rogaland Teater. Når det kuttes tre-fire timer i originalmanuset lurer man jo på hvor mye som blir igjen? Og Mor Åse som mann er jo også en artig vri. I dag handler det tydeligvis ikke om å få fram hva Ibsen prøvde å uttrykke, men hvordan en teaterinstruktør ser på verden. Med den nylige Villand oppsettingen i Bergen friskt i minne må vi håpe at dette blir bedre. Her måtte teateret stanse forestillingen etter ni timer da de fortsatt ikke var kommer lenger enn første akt, og verken skuespillere eller publikum orket mer.


I en annen kunstart til sammenligning, musikken, vil de fleste dirigenter nærme seg klassikere som Bach, Mozart, Beethoven og andre, med en langt større ydmykhet. De forstår at de står overfor genier hvor de selv kun når dem til støvleskaftene. Ibsen er av et lignende format og fortjener han å bli kjørt gjennom en slik kjøttkvern og servert som ugjenkjennelig pølsevev? Selvsagt kan et heavy-metal band spille Elvira Madigan, men vakkert eller noen stor kunstopplevelse blir det neppe, og om Mozart ville rotert i gravn er vel heller ikke godt å si. Om Peer Gynt oppsettingen vil dele en slik skjebne gjenstår å se. Lykke til med premieren.

Read Full Post »

Older Posts »