I anledning Ivar Aasens 200 års jubileum har språkapostlene for nynorskens evangelium blant enkelte Aftenbladjournalister fått et ekstra påskudd til å hylle sitt store språklige forbilde og slå et ekstra slag for nynorsken. Mandag 5.august begynte kampanjen med en svulstig leder om nynorskens fortreffelighet og lysende framtid selv om det ble ærlig innrømmet fra første setning at kun ti prosent bruker nynorsk, kanskje femten hvis man legger godviljen til. Deretter fulgte en dobbeltside med en større utlegging over temaet hvorfor nynorsk er så bra. Borte var den journalistiske gullstandarden av alltid å innhente andre vinklinger på saken, men her var vinkelen på skyklappene som i festtaler flest, satt til null. Dog toppet hurraropet seg med kultur og debattredaktør Solveig Grødem Sandelsons spenstige setning som i mine ører ikke lyder fullt så musikalsk som den kanskje gjør i hennes. «Det finns ikkje den setning som ikkje får meir fart og farge når den skriv seg fram på nynorsk.»
Selv om setningen sikkert er positivt ment, virker den litt negativ når ordet «ikkje» brukes to ganger rett etter hverandre. Det avslører en mistanke om at nynorsk er nei-folkets språk, og hvor stahet, trass og kjerringa mot strømmen er hva som holder liv i et språk som for lengst har mistet sin identitetsskapende og politiske rolle i maktkampen mellom by og land. Nynorsk er nå blitt til en slags språklig bunad. Det er blitt språket til enkelte eksentriske akademikere og kulturpersoner med samfunnsmessig innflytelse og påvirkningskraft langt over gjennomsnittet. Det er flott med bunad, men å tvinge andre til å gå med bunad for å styrke normalitetsfølelsen oppleves av mange som unødvendig autoritært. Særlig ungdom i en følsom alder utvikler et eget hat til nynorsk av slike grunner.
Nynorsk og bokmål koker stort sett ned til smak og behag, men kan tydeligvis i dette tilfellet diskuteres. Det var likevel befriende med en slik meningsytring av at nynorsk er et overlegent og bedre språk enn alle andre. Det er synd at den dominerende del av norske og kanskje verdens forfattere har tatt slik feil.
Jeg skriver bokmål fordi for meg, vel og merke, får de fleste setninger mer fart og farge enn hvis jeg skulle skrive på nynorsk. Det er flott at Solveig Grødem Sandelson har det slik med nynorsk. Men derfra til å gjøre sin personlige opplevelse til en universell sannhet var litt drøyt i sommervarmen.
Legg igjen en kommentar