Nok en stjerne på populærmusikkens funklende stjernehimmel sloknet med Whitney Houstons død 11. februar i år. Sorgen etter Michael Jacksons i 2009 hadde så vidt lagt seg, og nå dette.
Begge døde av stoffmisbruk. Whitney Houston ble funnet død i badekaret og med et større inntak av antidepressive midler som sendte henne til hvile for siste gang. Det skal god rygg til å bære gode tider, sier et gammelt ordtak, og få steder ser dette ut til å gjelde mer enn i popmusikken og i underholdningsbransjen. Det kan virke paradoksalt at med suksess, rikdom, berømmelse og hyllest fra en hel verden, fører det for mange til depresjon og et liv endt i alt for ung alder og ofte under tragiske omstendigheter.
Forført av suksess
Komikeren og entertaineren Jon Schau har gått dette fenomenet nærmere etter i sømmene på bakgrunn av sine egne erfaringer. I 2002 vant han Komiprisen og ble kåret til Norges morsomste. Suksess var jo det han ville fremfor noe, og hadde jobbet hardt for. Når han endelig stod på seierspallen var det etter etter intens jobbing for å bli slik han trodde andre forventet at han skulle være. Så i takt med voksende suksess økte depresjonen, og han følte at han mistet stadig mer kontakt med seg selv. Han følte at de eneste gangene han levde var da han stod på scenen, og utenom dette var han bare et tomt skall og en nikkedukke for å tekkes sitt publikum. Livet utenom scenen ble stadig mer uutholdelig. For å døyve smerten ble løsningen et stadig økende alkoholforbruk. I 2004 endret dette seg dramatisk. Han havnet tre måneder i koma. To ganger ble han erklært død. Og to ganger måtte de pårørende reise hjem igjen, fordi livet vendte tilbake. Etter to nær døden opplevelser våknet han opp til sitt autentiske jeg, og innså hva berømmelsen hadde gjort med ham. Han la radikalt om perspektivet på seg selv og livet. Nå er han opptatt å formidle den han er, fremfor å spille en rolle.
Det er muligens noe av svaret på hvorfor så mange begavelser og talenter på spesielt musikkscenen går til grunne og ikke tåler suksessen de strever så hardt for å oppnå, slik skjebnen ble for Whitney Houston.
En stjerne blir født
Whitney Houston ble født i Løven, Solens eget tegn, og skapt til å skinne, opplyse og glede verden. Med kjærlighetsgudinnen Venus tett på, strålte hun av sjarm, kvinnelighet og karisma. Når hun i tillegg hadde en overjordisk vakker sangstemme lot en hel verden seg trollbinde. Med den udødelige sangen «I will Always Love You», sang hun seg inn i manges hjerter og har vært der siden. Sangen ble på den tiden den mest selgende singelen noensinne, og inntok førsteplassen på de amerikanske hitlistene i 14 uker. Her så verden en artist sann mot sitt eget stjernetegn, ingen over og ingen ved siden. Whitney Houston var popmusikkens Maria Callas, en annen legendarisk sangfugl som heller ikke tålte suksessen. Selv om de begge nå er døde er de fortsatt stjerner og musikken etter dem lever videre.
Lykken står henne bi
Den videre oppskriften på Whitney Houstons suksess er utvilsomt det positive aspektet mellom Solen til lykkeplaneten Jupiter. Det la grunnlaget for å bli født inn i en musikkfamilie. Moren var en berømt sangerinne og selve dronningen av soul Aretha Franklin ble hennes gudmor. Jupiters velsignelser åpnet flere dører og la forholdene usynlig til rette for å løfte henne fram i rampelyset og inn på verdensscenen. Det skjedde med debuten i 1985 hvor hennes første solo LP toppet hitlistene verden over. Hun var da 22 år gammel. Gradetallet mellom Solen og Descendanten er 22 grader, og viser at på det tidspunktet i livet forlater hun den private og anonyme sfæren og trer inn i offentligheten, markert med overgangen fra 6. til 7. hus, eller fra under og over horisonten i horoskopet.
Debuten hadde vært to år underveis, fordi det var i 1983 at hun ble oppdaget av talentjegeren Clive Davis fra Arista Records. Hun ble tilbudt en platekontrakt og de brukte lang tid på å finne sanger som passet til hennes stemme. Dette passer med direksjonen mellom Solen og Uranus, hvis man tillater en grads orb. Uranus er planeten for det plutselige og uventende, og når Solen kommer i berøring med denne planeten var tiden inne for henne til å begynne reisen mot stjernene og verdensberømmelse.
Med Månen i Væren gjør det henne til en ildfull person, med masse temperament, inspirasjon, driv, glød og en som brenner for det hun holder på med. Med to planeter, Mars og Saturn i lufttegn lå alt til rette for den eksplosjonen og det festfyrverkeriet hun ble.
Blendet av suksess
Så langt er alt vel, men et horoskop er alltid fylt av kontraster og en blanding av sterke og svake sider. Når Månen som står for ubevissthet, behov, morstilknytning, vaner og indre lengsler forener seg som her med Jupiter som står for ekspansjon, muligheter, frihetsbehov og i verste fall for selvopptatthet, narcissisme og forfengelighet, er bordet dekket for vanskeligheter med å sette grenser for seg selv. Denne form for grenseløshet gir i positiv forstand en voldsom livsappetitt som er lett å forestille seg når det er i Værens tegn, men negativt er det en person som blir blendet av egen suksess og mister grepet på realitetene.
Solen representerer ens indre kjerne, identitet og fotfeste i livet. Den er i et hardt aspekt til den mystiske planeten Neptun. Den hyller alt inn i en tåke, gjør ting utydelige og skaper lengsler mot det overjordiske og trekker en ut av denne verden. Det indikerer en utydelig far, og med foreldrenes skilsmisse allerede da hun gikk i barnehagen, viser familiære problemer fra et tidlig tidspunkt i livet. Dette en person som sliter må å finne seg selv, og vil alltid være på leting etter en far eller den orden den gode far representerer.
The Bodyguard
Det er her Kevin Costner kommer inn i bildet hvor de spilte sammen i filmen The Bodyguard i 1992. Selv om dette var en fortelling fra filmverdenen speilet den likevel sannheter om begge personenes liv. I rollen som Frank Farmer som en traust, lavmelt, kontrollert, disiplinert og topptrent profesjonell livvakt byr Kevin Costner på sin egen Steinbukknatur og serverer det ultimate portrettet av dette stjernetegnet. Det hjelper også å ha Jomfruen på Ascendanten og bidrar ytterligere til å forsterke seriøsitetet i denne rollen, og bildet av en person som ikke liker å skape for mye oppmerksomhet om seg selv. Jomfruen foretrekker å holde seg litt i bakgrunnen, men trø til når det er bruk for dem, slik en bodyguard skal gjøre. Jomfruen er selvoppofrende, og å ofre livet om nødvendig er i dette tilfellet en del av jobben.
Dette er kanskje den filmrollen hvor han mer enn noen fikk anledning til å spille seg selv. Det samme kan sies om Whitney Houston i hennes rolle. Hennes behov for beskyttelse og lengselen etter en god far ble troverdig fordi det stemte så godt med hennes eget liv. Intellektuelle filmkritikerne trillet selvsagt lavt på terningene sine på grunn av filmens noe klisjeaktige preg. Feministene hatet den på grunn av noe tradisjonelt kvinnesyn. En sentimental, rørende, tåredrivende og flammende kjærlighetshistorie vil alltid gripe våre hjerter, derfor elsket publikum denne filmen. Astrologer har også all grunn til å elske den. Både Steinbukken og Løven fremstilles forbilledlig og lærerikt. Det er mye astrologi i film, og særlig fordi det ofte er dramatisering og forsterkning av livets mange fasetter og nyanser.
Begynnelsen på slutten
I det virkelige livet tiltrakk Withney Houston seg alt annet enn gode farsmodeller. Hun giftet seg med rythm & bluessangeren Bobby Brown i 1992. Han skulle vise seg å ha skyggesider hun ikke hadde gjort regning med. De ble et skandalepar, med vold, ville fester og stoffmisbruk. De destruktive kreftene fikk herje fritt. Livet ble stadig mer miserabelt, med spiseforstyrrelser, blåmerker, økende stoffmisbruk og mye behov for å bruke solbriller. Musikkarrieren var i fritt fall og feil mann var begynnelsen på slutten for Whitney Houston. 7.hus og Descendanten viser hvilke personer som kommer inn i våre liv. Med Merkur og Pluto der møter hun nettopp løgnaktige personer som utgir seg for å være noe annet enn hva de er. Fanget i ekteskapets lenker viser Pluto sitt sanne ansikt og sjarmøren forvandler seg som en Dr. Jekyll og Mr. Hyde til en overgriper og destruktiv person i hennes liv. Det var først i 2006 at hun slapp ut av klørne etter 14 års konfliktfylt ekteskap.
I 2010 forsøker hun seg på et comeback og legger ut på verdensturne. Den magiske stemmen er borte, hun blir utmattet etter få nummer, opptredenen er pinlig og fansen gikk fra konsertene nedtrykt og skuffet over fraværet av den divaen og musikkgudinnen de hadde et lite håp om å få oppleve enda en gang.
Opp som en Løve og ned som en fell ble Whitney Houstons skjebne i et liv som oppfyller kriteriene på en sann tragedie. En tragedie i motsetning til en ulykke er selvforskyldt. Det startet så godt for Whitney Houston, men hun spilte kortene dårlig, taklet ikke suksessen, viste dårlig dømmekraft i valg av partner, og som hun selv uttrykte det i et intervju: «Jeg mistet grepet på meg selv.»
Whitney would once again survive the seemingly unsurvivable. But her famous voice was gone.