Hvem er Gud?

I Aftenbladets tirsdags-panel av eksperter på livssyn og deres ukentlige kommentarer glimrer det spirituelle perspektivet med sitt fravær. Spiritualitet er å være religiøs uten en religion. Det er essensen av all åndelig erkjennelse i sin rene form. Professor i teologi Bård Mæland forsøker å nærme seg dette i sitt nylige bidrag ved å skrelle vekk alle ytre religiøse former og merkelapper og bare konsentrere seg om Gud. Dette prosjektet kommer skeivt ut på hoppkanten i en dualistisk modell hvor Gud er noe utenfor mennesket. Fra et spirituelt perspektiv finnes det ingen adskillelse mellom Gud og mennesket, eller resten av universet. Gud er universet, Gud er alt. Som illustrasjon er Gud havet, og hver enkelt menneske er en bølge på havet. Det er ingen adskillelse mellom bølgen og havet, det er både helhet og del samtidig.


Interessant nok har flere fremtredende fysikere som Bohr, Heisenberg og andre kommet til en lignende erkjennelse gjennom kvantefysikken. Når man går tilstrekkelig inn i materien til molekyler, atomer, pre-atomære partikler og energi ender det i hva noen kaller et null-punkt eller ingenting. Men det er ikke helt ingenting, men et felt av ubegrenset potensialitet uten form, uten lokalitet og uten fysisk eksistens. Dette er følgelig alle fenomeners grunnlag. Dette er et ikke-fysisk og snarere et bevissthetsmessig grunnlag og ligner til forveksling nettopp slik Gud blir beskrevet i spirituelle tradisjoner verden over, og som siden har dannet grunnlag for ulike religioner og åndelige systemer.
 

Religion er kun ytre former, men bak religionen finnes det en åndelig essens som vi i fravær av et bedre ord kan kalles Gud. Religiøse mystikere fra de fleste åndelige tradisjoner har realisert dette og blitt ett med Gud, de er blitt selvrealisert eller opplyst. For å vende tilbake til bildet med havet, er de «bølger» som har brutt ut av identifikasjonen med å være en liten bølge, og blitt havet. Å foreta en slik transformasjon er ikke enkelt, men mulig. Noen mener dette er en naturlig evolusjonsprosess av bevissthetens utvikling tilbake til sin essens. Andre mener det krever litt større personlig innsats av å virkeliggjøre stadig mer av vårt fulle potensial som i sin rene form er at vi er Gud.

Read Full Post »

Finnes sjelen?

I Aftenbladets spalter har spørsmålet om sjelens eksistens dukket opp i forskjellige varianter i det siste. Idéhistoriker Mie Hidle skrev om Peer Gynt og mente at oljealderen hadde produsert rikelig med etterkommere som er seg selv nok. Få steder blomstrer denne  selvforherligelsen mer enn innenfor det alternative, og troen på en sjel er bare ekstra vann på møllen for selvdyrkelsen. Mie Hidle avviser at vi har en iboende sjelelig natur med bestemte preferanser på hvor hvordan vi skal leve våre liv. Det er omgivelsene, oppvekst og våre personlige valg som gjør oss til den vi er.

Etter denne kalddusjen var det forfriskende å lese Pluss spaltist psykolog Torfinn Espedals etterlysning etter mer sjel i tilværelsen. Han stiller det rette spørsmålet ved å spørre hva livet blir uten sjel, og konstaterer at takket være vitenskapen lever vi i en død og mekanisk verden. I dette sorte hullet finnes en dyp eksistensiell ensomhet med mennesket sittende alene på en klode skuende ut i et dødt univers uten mening. Torfinn Espedal kjenner nok sin besøkelsestid i forhold til fagpsykologien som kun i navnet studerer sjelen, og som i dag er redusert til grovkornet materialisme hvor metafysiske konsepter som sjelen er tabu. Det påkaller kun skjellsord, forrakt og utstøtelse fra det gode selskap. Derfor åpner han denne døren litt forsiktig.

Denne døren sørger imidlertid sosiolog Terje Carlsen å slamre godt igjen med en helsides kommentar hvor han mener sjelen bortsett fra å ha vært en religiøs kjepphest gjennom historien, i dag er blitt et forretningskonsept på alternativmesser for å lure penger ut av folk. Å lete etter sjelen er rett og slett farlig med mange tragedier og skuffelser til følge, skal vi tro Terje Carlsen. Hvis noe er tragisk må det være forestillinger som dette, hvor det eneste som finnes er det som kan telles, måles eller veies.

Det lar seg ikke gjøre å argumentere for sjelens eksistens overfor noen som krever naturvitenskapelige bevis, like lite som kjærlighet kan bevises, eller skjønnheten i musikk, gleden i barnelatter, inspirasjonen til å skape noe kreativt eller medfølelsen i hjertet overfor noen som lider. Neste gang Terje Carlsen er sammen med noen han er glad i, bør han føle etter hva som er forskjellen på dem og bilens hans, møblene eller vaskemaskinen? Den forskjellen av liv, bevissthet og tilstedeværelse som stråler ut av et hvert menneske er en refleksjon av sjelen. Uten denne livskraften er vi som en lyspære uten lys og strøm. Kroppen er bare et tomt skall. Kroppen har ikke en sjel, det er snarere slik at sjelen har en kropp. Dette er spesielt påfallende å oppleve når noen dør. Da ser en et kaldt og dødt legeme og kan merke hvordan alt dette mennesket omgav seg med av liv, stemning og atmosfære er borte, og rommet etter en stund blir tomt og upersonlig.

Sjelen har en fysisk eksistens, og er ikke vanskeligere å forstå enn at programmene som strømmer ut av en radio er elektromagnetiske bølger. Radioen kan gå i stykker, men programmene forsvinner ikke av den grunn. Nær-døden-opplevelser hvor personer er erklært klinisk døde så lenge som opp til tre timer og fortsetter å ha krystallklare bevisste opplevelser er nokså overbevisende eksempler på at vi er mer enn kroppen, og har en eksistens også på finere vibrasjonsplan.

En kultur som ikke anerkjenner virkelighetens fysiske, mentale og åndelige enhet og kun forholder seg til den fysiske dimensjonen behandler følgelig naturen og hverandre som ting. Det er en form for fremmedgjøring som i siste instans fører til vold. Vold mot oss selv, hverandre og naturen. Det siste er spesielt tydelig i hvordan vi forurenser, overproduserer og vokser som en kreftcelle hemningsløst og egoistisk uten hensyn til den organismen vi er en del av. Vold mot hverandre ser vi i kriminalitet, krig, sult og fattigdom. Vold mot oss selv gir seg utslag i sykdom, sosial mistilpasning og voksende psykiske ubalanser. Terje Carlsen advarer mot å lete etter sjelen fordi det fører til tragedier og skuffelser. I realiteten er det tvert i mot. Å lete etter sjelen og gjenopprette kontakten med den åndelige orden som alt liv springer ut av, er det eneste som kan redde oss. Det er riktig at sjelen ikke finnes på Alternativmesser, for det er kun ett sted å lete etter sjelen, og det er i deg selv.

Read Full Post »

Er det rom for Märthas engler?

På seg selv kjenner man andre sies det. Så det må være på grunn av Silje Trym Mathiassens engleaktige vesen at han hun tror så godt om kirken at de også vil ta de alternative englene til Prinsesse Märthas inn i kirkevarmen, for engler er jo engler? I beste fall vil hennes nylige innspill i Aftenbladet om større toleranse for den alternative åndeligheten bli møtt med øredøvende teologisk taushet, og i verste fall kaster hun seg for ulvene og skal snart få erfare at kirken ikke er noe sted for vandring på alternative veier.

Dilemmaet mellom det etablerte og det alternative er særlig tydelig innen medisin. Tilsynelatende skulle man tro at alle jobber for felles sak av å gjøre flest mulig friske, hvor målet helliger middelet. Slik er det ikke i den virkelige verden, fordi leger flest blir som regel sinte dersom pasienter blir helbredet på feil måte. Jo mer alvorlig lidelse som blir kurert på alternativt vis, jo verre er det.

Jesus var spesielt kjent som healer. En skulle tro at kirken nettopp ville klappe i hendene av begeistring over at healing når brer om seg i befolkningen, både av utøvere og syke som oppsøker healere som Snåsamannen og andre, og ofte med forbløffende resultater. Men igjen står vi overfor pasienter som blir helbredet på feil måte. For ikke å glemme dem som blir frelst. Skulle man tilfeldigvis bli frelst gjennom andre religioner eller andre former for spirituell praksis så er det eksempler på å bli frelst på feil måte.

Det etablerte og det alternative det være seg innenfor medisin og teologi har begge felles målsettinger om å gjøre folk friske eller gi gudommelig frelse, men her slutter også alle fellestrekk. Det viktigste for det etablerte er å bevare sin posisjon, som det en gang etablerte i kamp mot fortidens dogmer. Det alternative har privilegiet av å tenke nytt og er derfor langt mer frigjørende, dynamisk og tiltrekkende. I vitenskapen skjer vanligvis slike framskritt en begravelse av gangen. De gamle autoritetene må dø først, før de kan gi slipp på makten og neste generasjon kan overta. Religion og kirke er en langt mer seiglivet materie fordi dogmene av natur er udiskutable. Det kan derfor ta en god stund før Märthas engler oppnår full likestilling med andre engler. I mellomtiden, – må englene være med oss.

Read Full Post »

Finnes engler?

Engler er bare tull og tøys, skal vi tro Trygve Pedersen som nylig kastet seg ut i engledebatten med full tyngde. Ikke som teolog, men for å bruke sitt sunne bondevett.

Det er fascinerende å observere en slik form for arroganse i fri utfoldelse hvor andre med ulik oppfatninger enn sin egen er idioter. For den intellektuelt nysgjerrige bør det snarere vekke fascinasjon og undring når Prinsesse Märtha Louise og andre tror på engler. Det burde også være en del av sunt bondevett og spørre om andre kanskje har forstått noe de selv ikke forstår, fremfor å gripe til forhastede konklusjoner.

Trygve Pedersen hører til den voksende menigheten av enfoldige sjeler som ser på livet som et normalt fenomen. At fugler kan fly, barn fødes til verden, hjertene våre banker og vi våkner hver dag fortsatt ved våre fulle fem, anses med den største selvfølge, for slik har det jo alltid vært. Eller at vi bebor denne lille planeten i et gigantisk univers med antakelig millioner av galakser er visst heller ikke noe videre undre seg over. Livet i sin uendelige mangfoldighet, og vel og merke muligens startet fra absolutt ingenting, er sett med de aller mest realistiske øyne et mirakel på svært avansert nivå. Selv materialistene sliter med å forklare hvor byggematerialene til «The Big Bang» kom fra. Hvis livet er mulig, burde ikke forekomsten av engler være spesielt overraskende.

Materialistisk vitenskap som reduser alt liv til materie, atomer og partikler har for lengst gått ut på dato, og stadig flere innser at livet er snarere et bevissthetsfenomen. Det kan sammenlignes med et dataspill hvor spillet og grafikken er så godt laget, så levende, suggererende og dramatisk at det er nesten umulig ikke å oppfatte det som virkelig. En annen sammenligning er internett. Gjennom millioner av datamaskiner i et felles nettverk oppstår det en kunstig virkelighet hvor vi kan dele virkelighet med hverandre ved å besøke de samme hjemmesidene. Og skulle alle datamaskinene skrus av, forsvinner hele nettet, på samme måte som antakelig dette universet ikke eksisterer hvis det ikke er noen til å oppleve det.

I en slik sammenheng er engler like virkelige som oss. De er skapninger i andre dimensjoner ut over vår fysiske verden i tid og rom. Enkelte mennesker har alltid hatt tilgang til andre dimensjoner og henter overnaturlig informasjon gjennom selvopplevd kontakt med andre åndsvesener som finnes i en minst like stor mangfoldighet og variasjon som det finnes dyre og planteliv på jorden. Dette bør ikke skremme oss eller fornektes eksistensen av, fordi mange åndsvesener ønsker å hjelpe oss, og spiller en større rolle i livet på jorden enn nok de fleste er klar over. Det finnes lover i vår verden, slik det også finnes lover på andre eksistensplan. Enkelte mennesker ferdes i begge verdenene. Noen går seg vill der og ender som psykiatriske tilfeller. Andre ber hver kveld sin aftenbønn til englene og høyere åndsmakter og vet at deres bønner blir hørt fordi i en bevissthetsverden er alt mulig. Eller som August Strindberg uttrykte det i et Drömspel: «Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig. Tid og rom eksisterer ikke. På et ubetydelig virkelighetsgrunnlag spinner fantasien nye former og vever nye mønstre»

Ps. Publisert i Stavanger Aftenblad 1.3.2012

Read Full Post »

Anders Behring Breivik er en av oss

Dumme spørsmål når stadig nye høyder når Aftenbladet i fredagsutgaven over to helsesider spør om Anders Behring Breivik kan få tilgivelse? Kremen av norsk teologisk ekspertise med biskoper og andre skriftlærde i spissen kalles inn på teppet og uttalelser seg om dette «vanskelige» spørsmålet. Biskop Erling Pettersen var omtrent den eneste som var i stand til å holde hodet kaldt og svare et uforbeholdent ja. Andre måtte ha betenkningstid, og noen trakk til og med det ultimate PR-skjoldet og nektet å uttale seg!

Dualismen ligger i hjertet av kristendommen, så det er ikke rart at selv disse teologiske tungvekterne fortsatt lever i en forestillingsverden med et skille mellom oss og de andre. Et skille mellom Gud og mennesket og i dette tilfellet et skille mellom Anders Behring Breivik og oss. En slikt skille er en illusjon. Anders Behring Breivik er et likeverdig medlem av den menneskelige familien som alle andre. Forsøkene på å utstøte ham som et udyr, monster eller en avskylig person er et naivt og barnslig selvforsvar som ikke tar ansvar for den verden vi lever i. Livet byr på en allsidighet av opplevelser og utfordringer. Vi kan ikke bare velge det gode. Vi må ta hele pakken, og da følger det også med slike som Anders Behring Breivik, Hitler, Stalin og andre massemordere vi gjerne skulle vært for uten.

Tilgivelse er ikke noe vi gjør for andre, men for oss selv. Ved å legge Anders Behring Breivik for hat, er det ikke ham det går ut over, men oss selv fordi vi dermed gjør oss selv fulle av hat. Det er ingen god tilstand. Det nedsetter immunforsvaret, det formørker livet vårt og gjør oss selv onde. Å tilgi handler om å avstå fra dette og akseptere det som har skjedd. Smerten, sorgen, savnet, lidelsen og alle følelsene vil fortsatt være der, men det er ingen grunn til å  føye hat, sinne og aggresjon til listen. I begynnelsen og i sjokktilstanden er det naturlige reaksjoner, men ikke på permanent basis. Aksept er det eneste som hjelper mot sorg.

Tilgivelse er et dårlig ord fordi det beskriver ikke denne prosessen godt nok. Det er noe arrogant over tilgivelse fordi det hviler på dette skillet mellom oss og de andre. At noen må tilgis og andre kan sitte på sine høye hest og dele ut tilgivelse hvis de vil er ubalansert. Aksept er bedre. Det betyr ikke godkjennelse, men det betyr å være med det som er. Det er en voksen holdning av å se virkeligheten i øynene uten fornektelse, hat og arroganse, men ydmykt åpne hjertet av medfølelse. Vi må ta inn over oss at livet inneholder både det gode og det onde. Livet er en enhet, det finnes ingen skiller, eller hva var det Jesus sa; Vi er alle ett. Det nytter ikke å sende Anders Behring Breivik på et romskip ut i verdensrommet eller mure ham inne i en bunkers, han er fortsatt en del av helheten. Han er en av oss.

Publisert i Stavanger Aftenblad 31.01.2012

Read Full Post »

Doing Nothing, Coming to the End of the Spiritual Search

«Mennesket er en del av helheten, som av oss kalles «universet», en begrenset del i rom og tid.  Mennesket opplever seg selv, sine tanker og følelser som noe som er atskilt fra resten – en form for optisk illusjon av sin egen bevissthet.  Denne illusjonen er et slags fengsel for oss, som begrenser oss til våre personlige behov og til sympati for kun de personene som står oss nærmest.  Vår oppgave må være å frigjøre oss fra dette fengselet ved å utvide vår medfølelse til å omfavne alle levende vesener og hele naturen i sin skjønnhet.»         Albert Einstein

Steven Harrison har skrevet en enkel liten bok som vil gjøre det lettere å forstå dette utsagnet fra Albert Einstein. Boken heter; Doing Nothing, Coming to the End of the Spiritual Search. Her er potensialet for mange aha opplevelser for de fleste, og er et bidrag til å hanskes med noen av de dypere eksistensielle problemene som møter oss på vår vei, og særlig for dem som har gitt seg i kast med å se på seg selv, og forsøker å komme til bunns i den menneskelige natur.

Den optiske illusjonen Einstein beskriver er at jeg opplever at jeg er et vitne til alt jeg opplever. Dette opplevde jeg lenge som et fast holdepunkt av min innerste vesenskjerne av bevisstheten som opplever alt dette. Denne bevisstheten er utenfor tid og rom og uten lokalitet er knyttet til livets paradoks, hvor vi lever i en verden av tid og rom, men selve bevisstheten som opplever, er et slags kikkhull som ser ut i verden, uten å være av denne verden. Men dette i følge Einstein og Harris selve illusjonen. Virkeligheten finnes, men det er vitnet som opplever virkeligheten som er illusjonen.

Vi plages av en eksistensiell tomhet og en form for ensomhet fra vårt elfenbenstårn hvor vi skuer ut i verden og føler oss dypest sett adskilt fra verden. Jo mer vi øker og investerer i oss selv, og vår egen betydningsfullhet, jo mer øker denne avstanden.  Å søke opplysning å frigjøre seg fra denne illusjonen byr på problemer fordi egoet og illusjonen som vi ser alt gjennom står i veien. Kunsten er å gi slipp, hengi seg til livet og la livet strømme gjennom oss vel vitende om at vi er ikke den som opplever, men livet selv.

Steven Harrison var i årevis på leting etter sannhet og opplysning. Han oppsøkte yogier og guruer, han mediterte i lange perioder gjennomgikk intense tilbaketrekninger fra omverdenen, alt sammen til ingen nytte. Jo mer du strever etter å finne svarene, jo mer øker avstanden og det blir stadig vanskeligere å gi slipp.

Les heller boken, og ta del i hans innsikter. Det kan spare deg mye bry. Har du kun lov å ta med deg et fåtall bøker på en øde øy, så bør denne boken komme med. Den veier lite i bagasjen, men visdommen på disse få sidene stiller i tungvekterklassen.

Kalu Rimpoche oppsumerte det i grunnen greit:

We live in a world of illusion and the appereance of things.
There is a reality, and we are that reality.
When you become aware of this, you become nothing.
By being nothing, you become everything.
And that is all. 

Read Full Post »

Den nye spiritualiteten er en floskel

Den nye spiritualiteten brukes stadig oftere for å beskrive den delen av det alternative som omhandler tro og livssyn. Sist ut var Øyvind Solum i intervju og omtale av William Bloom i siste nummer av Visjon, i forbindelse med utgivelsen av boken; «The Power of Modern Spirituality».

Et subjektivt syn

I forhold til tradisjonell kristendommen er dette en ny impuls i tiden som der i gården kalles nyreligiøsitet. Den nye eller moderne spiritualiteten høres unektelig mer spennende ut, med en lysende aura av å ha oppdaget noe nytt samt å oppfylle kravene om moteriktighet. Nyreligiøsitet er egentlig et retorisk grep for å vekke skepsis, mistenksomhet og gi inntrykk av en form for suspekt fraksjons- og utbrytervirksomhet.  I så henseende er uttrykkene like subjektive fra hver sin kant. Med subjektivitet forsvinner objektiviteten, nøytraliteten og et balansert syn.

Begrepsavklaring trengs

Det er store forskjeller i tro og livssyn på bedehusene på Vestlandet eller i kristenmiljøet generelt, og på nærmeste alternativmesse, selvutviklingskurs eller i spaltene i Visjon, Ildsjelen og andre beslektede fora. Det er forståelig at det er behov for en begrepsavklaring. Om den nye- eller moderne spiritualiteten er det rette uttrykket for å beskrive disse forskjellene er imidlertid et åpent spørsmål. Sett fra utsiden hviler det noe arrogant, bedrevitende og eksklusivt over et slikt uttrykk. Det bidrar til å befeste inntrykket av mange innenfor det alternative som eksentriske, selvopptatte og engasjert i åndelighet som underholdning, stadig på jakt etter spennende opplevelser som best kan beskrives som åndelig materialisme. Åndelige opplevelser blir en vare i likhet med en tur til Syden eller en eksotisk reise på safari i Afrika.

To former for religion

Om man tror på en åndelig kraft, reinkarnasjon, engler, åndelige mestre og opplysning er det fortsatt en tro, og skal det plasseres noe sted, hører det hjemme innenfor det religiøse.  Det er imidlertid forskjell på religioner, og et meningsfullt skille ble introdusert av den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941) når han skilte mellom statisk og dynamisk religion.

Statisk religion

Statisk religion er for personer som søker trygghet. I religion finner de fellesskap i tillegg til svar på alle livets uforklarlige spørsmål. Her er det svar på alt, og klare påbud og leveregler omhandlende alle livets forhold. Sentrale ritualer sørger også religionen for å ivareta, og i tidligere tider var religion og kirke en dominerende kraft for å holde familien og samfunnet sammen. For å befeste sin skråsikkerhet hjelper det også med en felles ytre fiende, og et verdensbilde av oss mot de andre virker sementerende innad og fiendtlig utad, og er en av grunnene til at flere kriger startes paradoksalt nok på grunnlag av religion. Å tenke selv, hører ikke hjemme i en slik sammenheng. Kritiske spørsmål møtes ikke med åpenhet og nysgjerrighet, men oppfattes som en trussel mot ro og orden. Mange vender denne form for religion ryggen fordi det skaper slaver som kan utnyttes, manipuleres og styres som en saueflokk, slik kirken gjennom det meste av historien har diktert sine lydige undersåtter til å betale avlat, høye skatter og marsjere taktfast i den ene krigen etter den andre i trygg forvissning om at de var på Guds side. Blant statisk religion finner vi alle de store religionene, og fortsatt med store deler av menneskeheten som sine medlemmer.

Dynamisk religion

Dynamisk religion er for sannhetssøkere. For dem er religionene underordnet egen erkjennelse. Det åpner dørene for en mer selektiv tilnærming hvor det er mulig å hente meditasjon fra buddhismen, reinkarnasjon fra hinduismen, Jesus kjærlighetsbudskap fra kristendommen og i spedd litt indianerkultur og sjamanisme kan det hele blandes sammen og kalles for «Den nye spiritualiteten». Det er imidlertid ingenting nytt ved dette fordi det har alltid eksistert personer opptatt av dynamisk religion. De fleste mysterietradisjoner som løper sideløpende med de store religionene hører hjemme her. Mange helgener, mystikere, yogier, sufier og andre avanserte sjeler har knekket livets kode, brutt gjennom illusjonens slør og blitt frigjort og dermed blitt tiltrekkende og inspirerende eksempler for andre.  Det har i flere tilfeller resultert i nye religioner, og hvor budskapet av å finne sannheten på egenhånd er blitt glemt. Opphavspersonens dynamiske religiøse engasjement blir av tilhengerne for gjort til et statisk engasjement.

Glidende overganger

Dette skjer også innenfor det alternative, og det er nok av hengehoder også der hvor trygghet, fellesskap og tilhørighet er viktigere enn friheten til å tenke selv som alltid er et ensomt og utrygt sted. Overgangen mellom statisk og dynamisk religion er glidende, og selv innenfor for kristne miljøer er enkelte på glid og på vei over i mystikernes rekker. Innenfor det alternative glir mange inn i det statiske straks en ny guru eller lederskikkelse med litt karisma ut over det vanlige står fram. Det skulle være nok å ta en tur til Østerdalen å besøke Vasant Swaha eller hva han nå kaller seg for tiden, for ikke å glemme hans eget forbilde og rollemodell Osho. Guruscenen innen det alternative er en fargerik flora med mange ulike bidrag hvor ikke alt er gull som glimrer. Så lenge behovet for å tilbe og dyrke noe utenfor seg selv er til stede, er det alltid noen som påtar seg rollen av å bli gjenstand for oppmerksomheten.

Tro og livssyn innfor det alternative er også religion med egne menighetsblader, meditative ritualer og et rikholdig tilbud av religiøse ikoner som krystaller, englekort, buddhafigurer, drømmefangere og hva annet man kan finne på salgsbodene på en alternativmesse. Muligheten for både statisk og dynamisk religion er til stede i det alternative miljøet kanskje mer enn andre steder. Det er snarere her skillelinjene bør gå, fremfor å presentere religion innenfor det alternative som en genuint ny impuls som fortjener en slik pompøs betegnelse som den nye spiritualiteten. Dynamisk religion er definitivt veien å gå dersom målet er frigjøring. Men veivende med en stor fane hvor det står «Den nye spiritualiteten» er kun en hindring som nedsetter en slik utviklingsprosess betraktelig.

Read Full Post »

Kirkens rolle etter 22.juli

Det var klokt av kirken å tone ned teologien i nødens stund etter 22.juli. Det var en tid hvor kirkerommet var for alle, og viste med all tydelighet kirkens rituelle kompetanse. I dag er dette kirkens viktigste samfunnsmessige funksjon og berettigelse. Teologien, trosgrunnlaget og den religiøse mytologien er for kirkens indre krets, mens den største delen av befolkingen har behov for kirken ved sentrale ritualer som barnedåp, bryllup, begravelse, jul og nå ved landesorg. For det brede lag av folket betyr teologien lite, men behovet for opphøyet stemning og noe sakralt og hellig er der fortsatt, selv om de fleste for lengst har vendt det åndelige ryggen. Så lenge kirken står på statens lønningsliste må den finne seg i å være kirke også for denne delen av sine passive medlemmer. At kirken ikke er herre i eget hus er selvsagt et dilemma, og det kan virke som en utvanning av det kristne budskap når kirken må levere sakrale tjenester på folkets premisser og ikke sine egne.

Fra kristne rekker er det blitt ytret  beklagelsens sukk over at kirken ikke melket 22.juli for alt det var verdt, og forspilte en gyllen sjanse til litt ekstra forkynnelse når de en sjelden gang fikk så mange innenfor dørene og mange satt klistret til fjernsynet og deltok i seremonien overført fra Oslo Domkirke. Idéhistoriker Mie Hidle mener at dette skyldes at dagens kristne har mistet tro på sin egen religion når de i en slik situasjon ikke blåste kraftigere i trompeten for sitt budskap.

Kirken i likhet med kongehuset er i ferd med å bli anakronismer i dagens samfunn. Men de fleste er enda ikke klar til å kaste dem på historiens skraphaug fordi de fyller viktige samlende funksjoner. Etter 22.juli trengte vi både kirken og kongehusets symbolske kraft og kompetansen på ritualer viste seg fra sin beste side. Kirken var der når vi trengte den, den sviktet ikke sitt folk, utnyttet ikke situasjonen, men håndterte sorgritualene på en måte som talte til folkets hjerter.

Dersom kirkens aktive medlemmer ikke makter denne utvanningen, bør de abdisere som folkekirke, trekke seg fra statskirkesamarbeidet og etablere seg som en frikirke med privat økonomi driftet av frivillig medlemskap. Det er kanskje like greit, så slipper vi hykleriet og folk flest må selv ta ansvar når de har behov for ritualer. I et multikulturelt samfunn fylt av frikirker for alle verdens religioner, humanetikere inkludert, er timeglasset i ferd med å renne ut for en samlende folkekirke. Kirkens rolle etter 22.juli viste at vi ikke er der helt ennå, og selv om Jens Stoltenberg på et symbolsk plan ble en nesten Jesus-lignende frelserskikkelse er det ikke alle politikere som har slike kvalifikasjoner. Vi trenger nok kirken i sin nåværende «korrupte» form litt til, fordi vi har bruk for symboler, mytologier og ritualer uansett religion.

Read Full Post »

Finnes det ondskap?

I refleksjonsperioden etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya har spørsmålet dukket opp om dette er ondskap, og om Anders Behring Breivik i så henseende er en ond person? Innenfor en materialistisk horisont som i dag utgjør den rådende virkelighetsoppfatningen godt plantet i vitenskap, psykologi og andre reduksjonistiske modeller av mennesket gir en slik karakteristikk lite mening. Ingen mennesker kan være onde i seg selv, men kan kun utføre onde handlinger, hvor ondskap er et adjektiv for det grusomme, bestialske og umenneskelige.

Ondskap i en åndelig og religiøs kontekst har imidlertid en helt annet betydning og inngår i en virkelighetsoppfatning hvor mennesket er et åndsvesen og det eksisterer to fundamentale åndskrefter av henholdsvis det gode og det onde. Religion og åndelige veier har unisont oppfordret mennesket til å følge lyset, kjærligheten og godhetens vei. På den annen side er det fullt mulig å orientere seg i stikk motsatt retning mot mørke, destruksjon, ødeleggelse, hat og nytelsen av egoets hensynsløse makt over andre. Det finnes nok av eksempler på personer som bevisst eller ubevisst har fulgt en slik vei. Anders Behring Breiviks destruktive utfoldelse blir likevel liten i forhold til historiske massemordere som Hitler, Stalin eller Mao. Om det er å massakrere uskyldige ungdommer på Utøya eller foreta masseutryddelser av millioner av mennesker er fortsatt vanskelig å forestille seg at noe normalt menneske overhodet kan foreta seg. Og enda vanskeligere å forstå nytelsen som tilsynelatende fører med i voldsutgytelsen.

Mennesket er lett å påvirke og styre, og når nazismen fikk tyske soldater til å foreta de grusomste handlinger var det en form for kollektiv besettelse som for nazismens del infiserte et helt samfunn. Soldater ble revet med i utførelsen av massakrer og folkemord suggerert og tvunget til å adlyde ordrer i voldsorgier av uante proporsjoner under påskudd av at de var i krig. Anders Behring Breivik suggererte seg antakelig egenhendig inn i en slik tilstand.

Vi vil neppe forstå hva vi her står overfor innenfor en begrenset psykologisk modell, men i en større metafysisk kontekst er livet en åndskamp mellom det gode og det onde, rikholdig beskrevet i de fleste religioner og mytologier verden over. Ondskapen vi står overfor er imidlertid langt mer omfattende og systematisk enn enkeltaktører som tidvis viser ondskapens ansikt. Fra de aller første sivilisasjoner startet plyndring, utnyttelse, slaveri, undertrykkelse, fattigdom og hva som kan fortone seg som massiv rituell menneskeofring i en endeløs serie av bloddryppende kriger, og som fortsetter den dag i dag.

Vårt største handikapp er at vi ikke gjenkjenner ondskap eller forstår dets vesen. Vi lar oss kun sjokkere av utskuddene og symptomene på underliggende krefter som har en langt større innflytelse i verden enn vi er klar over. I graden av lidelse, fattigdom, slaveri, nød, sult og kriger som preger det globale bildet ser ondskapen dessverre ut til å ha overtaket. Anders Behring Breivik er kun et symptom på et langt større problem.

Fattigdom er den største form for vold, sa Ghandi. Mens vi sørger over livene som gikk tapt i regjeringskvartalet og på Utøya og avisene knapt skriver om annet, kan det virke paradoksalt hvor liten plass det vies at langt flere mennesker dør daglig av sult i Somalia. Da Gadaffi etter sigende gikk til angrep mot sitt eget folk var NATO-fly raskt på vingene og Norge var villig med på å være «verdens politi». Men når geriljaen i Somalia hindrer nødhjelpen i å komme fram til folk skjer det ingenting. Den strukturelle volden gjennom handelsavtaler som holder store deler av verdens befolking i bunnløs gjeld og fattigdom er ikke så lett å få øye på, men er en langt mer omfattende form for ondskap.

Read Full Post »

Tror du på magi?

Vigsling er en spesiell praksis innenfor kristen-kirkelige  ritualer. Det består i å innvie rom og gjøre dem hellige og egnet for religiøse ritualer. Kirkerom eller gravsteder er slike eksempler. Det hviler en egen sakral og høytidelig patos på slike steder og antakelig også en beskyttelse mot onde åndskrefter.

Dette er god magisk praksis. Her tas åndskreftenes eksistens på alvor og likeledes åndeverdenens lover og regler. Det er tilsynelatende mulig å sette opp adgang-forbudt skilt for uvedkommende og gi de gode åndskreftene spesielle territorier.

For hardkokte materialister er vigsling selvsagt bare tull, og i beste fall kun symbolske handlinger som kun gir mening til dem som utfører dem og tror på dem. Men noen effekt ut over det, er det vanskelig å kunne forestille seg. Men for dem som tror på magi, hvor alt er åndelig, og åndeverdenen er virkelig, er vigsling selvsagt et høyst oppegående og realistisk ritual.

Ikke nok med at kirkens folk utfører denne form for magi, men de har også en egen en praksis for av-vigsling. Det skjer hvis et kirkerom går over til mer verdslige funksjoner som konsertsal eller bingohall, eller hvis en kirkegård nedlegges for å brukes til andre formål. Det er kanskje både fornuftig og økonomisk ikke å gi de gode åndskreftene mer areal enn høyst nødvendig, men litt ekstra velsignelse på mer verdslige steder burde vel ikke skade? Er ikke Guds nærvær over alt?

Read Full Post »