Bevisstløs hjerneforskning

«No brain – no trouble.»

Livets mysterium er på mange måter oppklart får vi vite av hjerneforsker Professor Johan Storm i et nylig to siders oppslag. Aftenbladet lurer nemlig på hva bevissthet er, og hvordan den kan forklares naturvitenskapelig. Det er tydelig at Pascals sirkel om at vår kunnskap er radius i en kule hvor overflaten grenser mot det ukjente, for lengst er forlatt hos denne eksperten. At livet ikke er noe mysterium må være betryggende å vite for dem som lurer på hva som var fra før ingenting fantes, og hva som var før det igjen. Det er godt å vite at professor Johan Storm nesten har svaret.

Å lete etter bevisstheten i hjernen er som å lete etter fjernsynsvertinnen inne i TV apparatet. Å tro at bevissthet oppstår av materie er å se gjennom kikkerten feil vei. Kan det tenkes at materie heller oppstår av bevissthet? Folk flest tror at etter millioner av år med evolusjon med mineraler, planter, dyr og så mennesket, oppstår endelig bevissthet. Men er det mulig å tenke seg at bevissthet har eksistert hele tiden?

Dette er klassisk beskrevet i historien om Adam og Eva da de spise av kunnskapens tre og ble gitt fornuft og fri vilje. Av merkelige grunner kalles dette et syndefall, men var snarere en mytologisk illustrasjon av et evolusjonsmessig sprang hvor mennesket ikke lenger var styrt av instinkter, men våknet til bevissthet om seg selv. Kan det tenkes at denne bevisstheten ikke kom fra hjernen, men at hjernen ble aktivert som en radio som kunne ta inn høyere og mer avanserte programmer fra universet?

Bevissthet er å kunne observere sine egne tanker og vite at du er ikke disse tankene, men den som opplever dem. Dette kan illustreres med å se på en dataskjerm. Sinnets innhold er alt som skjer på skjermen, men personen som ser på skjermen er den opplevende bevissthet utenfor skjermen. Denne bevisstheten har ingen lokalitet. Det vil si den eksisterer ikke i tid og rom, men tilhører en annen dimensjon ut over det fysiske, og som vi kan kalle transendent eller åndelig.

Et slikt syn finnes i religionene, men også i mer rasjonelle varianter som i klassisk idealisme som hos Platon, i østlige og vestlige mystiske tradisjoner, og for ikke å glemme kvantefysikk, hvor en materialistisk virkelighetsoppfatning for lengst har gått ut på dato. Dagens materialistiske forskere har ikke fått med seg at Descartes mekaniske skille mellom ånd og materie var en rent politisk arbeidshypotese for å gi vitenskapen arbeidsro fra inkvisisjonen. Dette tankeeksperimentet har i dag blitt til en virkelighetsoppfatning og har forvandlet universiteter og forskningsinstitusjoner til templer for en endimensjonal og forflatet form for religiøs tilbedelse av materie og neglisjering av virkelighetens transendente og åndelige natur. Følgelig får vi denne form for molboforskning som leter etter den mistede nøkkelen under gatelykten, ikke fordi det er der den ble mistet, men det er mer lys der.

Hvor åndelig er du? Ta testen her.

Åndelighet er blitt populært. Krystaller, røkelse og englekort selger som varmt brød på en alternativmesse i nærheten av hvor du bor. Selvutviklingskurs er i vinden. Vi vil gjerne forbedre oss, bli lykkeligere og mer tilfreds. Derfor er vi søkende og alle på vei mot lyset, den store kjærligheten, den indre roen, optimal sunnhet, opplysthet og den evige freden. Men det er også forhindringer på veien som drar oss i motsatt retning. For å nevne noe; sløvhet, depresjon, selvopptatthet, uvitenhet og et hav av negative følelser, dårlige vaner og ubevisste reaksjoner. Kort fortalt er åndelig utvikling å øke det som opplyser, og redusere det som formørker i våre daglig vaner og måten vi lever våre liv. Men hvor langt er du kommet i denne prosessen, hvor åndelig er du?

Det motsatte av et åndelig liv er et materialistisk liv. I det store og hele omfatter det den rådende virkelighetsoppfatning til folk flest og de fleste er fanget i forbrukersamfunnet og en moderne forflatet kultur uten annet innhold enn personlig tilfredsstillelse og nytelse som høyeste mål og mening. Selv en form for moderne åndelighet blir masseprodusert, markedsført og solgt som bøker, kurs, reiser og eksotiske opplevelser og har degenert til en form for åndelig materialisme.

De tre kvalitetene
I følge yogafilosofi (vedanta) kan verden inndeles i tre kvaliteterer: det opplyste (sattva), det aktiverende (rajas) og det trege (tamas). Alt i livet består av en kombinasjon av disse tre kvalitetene. Ut i fra våre karmiske disposisjoner og de sjelskvalitetene vi bringer inn i dette livet har vi en medfødt kvalitetsmessig konstitusjon med varierende dominans av de ulike kvalitetene avhengig av hvor mye eller lite åndelig utviklet vi er.

Innholdet av de tre kvalitetene blir tydelige ved å ta testen, og finne ut hvor du ligger an i løypen i din åndelige utvikling. Målet med åndelig utvikling er å styrke de sattviske egenskapene og redusere de tamasiske og rajasiske. Dette er ikke gjort i en håndvending, men mye kan gjøres ved å forstå denne prosessen, sette seg klare mål og aktivt innføre nye vaner engasjere seg i ulike typer aktiviteter som fremmer en mer sattvisk livsførsel og bevissthetstilstand. Her finnes konkrete metoder og de viktigste er kosthold, sansemessige inntrykk, daglige rutiner, sosiale relasjoner, åndelige studier, etisk livsførsel, uselvisk arbeid og meditasjon.

Kosthold
Få ting har en mer direkte effekt på sinnet og din mentale tilstand enn det du spiser og drikker. Det skulle være nok å innta et større måltid for å oppleve hvordan det sløver sinnet, eller hvordan et par glass vin hyller sinnet inn en rus av avslappethet og oppstemthet, og hvordan dagen derpå blir alt annet enn inspirerende. Mat er dominert av de tre kvalitetene og kan i grove trekk inndeles i tre kategorier, sattvisk-, rajastik- og tamasisk mat. Poenget er at ved å vri matvanene mer over mot sattvisk mat følger sinnet med og blir roligere, mer inspirert og harmonsik. Og likeledes fører rajastik mat til at sinnet blir mer agitert, rastløst og urolig, og tamasisk mat fører til større sløvhet, dorskhet og mangel energi.

Sattvisk mat: Grønnsaker, korn, bønner, frukt, melkeprodukter, nøtter og frø, med andre ord vegetarisk kosthold.

Rajastisk mat: Kjøtt, fisk, egg, løk, hvitløk, raffinert mel, sterke krydder og stimulanser som sukker, sjokolade, te, kaffe og alkohol.

Tamasisk mat: Overkokt, overstekt, dårlig kvalitet, raffinert, kunstig bearbeidet, unaturlig, råtten og gammel mat. Mengden betyr også en del, å spise for mye uansett hvor sattvisk det måtte være har en tamasisk effekt.

Til en viss grad kan du tvinge deg til å spise sattvisk, men det er ikke sikkert at du vil trives med det, dersom din kvalitetsmessige konstitusjon tilsier at du befinner deg et par hakk lavere ned på skalaen. Intuitivt tiltrekkes vi av mat som er på vårt bevissthetsmessige nivå. For noen faller et vegetarisk kosthold naturlig, for andre er junk food og cola det de trives med, fordi det opprettholder og virker selvforsterkende på deres avhengighet av sløvhet, ufølsomhet, depresjon, uintelligens og en lavere bevissthetstilstand. Det er et personlig valg hvor hardhendt en vil gå til verks, og hver enkelt må finne sin optimale måte å spise på. Kosthold er for de fleste dominert av vaner, og kunnskap om matens kvaliteter er en invitasjon til å eksperimentere med å gjøre endringer og erfare hvordan maten du spiser påvirker din sinnstilstand og syn på livet.

Sansemessige inntrykk
Det sier seg selv at ved å fylle på med masse søppelmat, blir kroppen tilsvarende svinet til. Sinnet har det på samme måte, og ukritisk utsette seg for medieverdens overeksponering av negative opplevelser, vold, sex og massemedias orgie i sladder og dårlige nyheter fremmer frykt, bekymring, stress, nervøsitet og formørker sinnet. I steden bør vi være mer diskriminerende med hva vi tar inn gjennom sansene og heller fylle på med vakre omgivelser, musikk, kunst og tilbringe tid i naturen. Omgivelsene er sterkere enn viljen sies det, og dine sosiale relasjoner har også en sterk påvirkning. Ved å omgås mennesker med sattviske kvaliteter er det mye lettere å være på en slik bølgelengde. Menneskene du omgås i ditt liv og deres bevissthetsmessige kvalitet, sier mye om din egen.

Daglige rutiner
Naturen er rytmisk og rituell og slik bør også vårt liv være. Faste rutiner for arbeid, fritid, måltider, meditasjon, trening, rekreasjon og søvn er i det lange løp mer effektivt og skaper orden og harmoni i livet. Dette krever for de fleste en viss porsjon selvdisiplin og forsakelser. Selvdisiplin er som en muskel, og som muskler flest må den brukes og trenes for å bli sterk og ikke visne hen.

Meditasjon
I bagasjen fra tidligere liv har vi med oss bestemte bevissthetsmessige mønstre (vrittis) som former «riller» i sinnet og underbevisstheten som på en grammofonplate. Å løse opp disse følelsesmessige mønstrene er en oppgave psykologene har påtatt seg med sviktende hell, og etter årevis med psykoanalyse er man kanskje litt mindre nevrotisk enn når man begynte behandlingen. Dette fører ikke alltid til utvikling, men snarere til større innvikling. Det kan virke forsterkende på de negative opplevelsene ved å gi dem for mye oppmerksomhet. Med regelmessig meditasjon og med anvendelse av pusteteknikker og spesielt mantra etableres det nye mer harmoniske mønstre i sinnet. De «jevner ut» de gamle mønstrene og har på langt sikt en dyptgående psykoterapeutisk effekt, uten at man trenger å konfrontere eller nødvendigvis bevisstgjøre, traumer, negative tankemønstre og psykologiske forsvarsmønstre fra fortiden.

Dette er en av mange grunner til at meditasjon er i hjertet av all åndelig utvikling. Det er blant de mest effektive metodene til å gjøre sinnet mer sattvisk. Ved å roe sinnet åpnes det dører til dypere lag av vår bevissthet, bak sinnet og hvor vår sanne jeg befinner seg i en tilstand av lys, kjærlighet, lykke og ren væren. Målet med meditasjon og all åndelig søken er å komme bakenfor sinnet å oppdage vår sanne natur.

Ta testen her

Livet går videre også etter 22.juli

Hvis Norge var en person, ville vedkommende etter 22.juli være en person ingen ville orke å være sammen med. Ingen er nemlig interessert i andres offerhistorie. Og særlig ikke hvis den gjentas gang etter gang, dag ut og dag inn, og brettes ut i uendelige varianter slik medie-Norge nå i snart ett år ustoppelig har veltet seg rundt i denne saken.

Når psykologiske reaksjonsmønstre forflytter seg fra et personlig til et kollektivt og nasjonalt nivå, mangedobles de i styrke, primitivitet og barnslighet. Retorikken mellom politiske stormakter viser dette med all tydelighet. Bare se på hvor hårsårt Kina reagerer på Nobelkomiteens tildeling av fredsprisen til en kinesisk opposisjonell, og dermed antyder kritikk av Kinas håndtering av menneskerettigheter. Eller hvis en politisk leder avlyser et offisielt besøk, er det et diplomatisk slag i fleisen av dimensjoner. Det nasjonale traumet 22.juli aktiverer mange av de samme kollektive psykologiske reaksjonsmønstrene. Og fordi hver enkelt av oss ikke er nasjoner, men personer, er det mange som synes vi har fått nok av 22.juli nå.

Ikke bare nok, men 22.juli er blitt en nasjonal offerhistorie som kunne fått en annen sorgbearbeiding enn en nasjonal offentlighet som ikke klarer å legge dette bak seg, men må løfte det fram som et idrettsarrangement hvor vi skal vise at vi også er verdensmestre i lidelse, rettferdighet og human behandling av en person man ikke trenger være psykiatrisk fagkyndig for å innse er rablende sinnsforstyrret. Det er nok av pårørende og etterlatte etter meningsløse voldshandlinger, mord og andre ulykker som har vanskelig for å forstå hva som er forskjellen på deres lidelse og ofrene etter 22.juli. Det finnes nok av andre land som mister tusenvis i menneskeliv i en tsunami, et jordskjelv, i en krig eller slik over 1000 menneskeliv nylig gikk tapt på Gaza under Israels siste stormoffensiv for å påføre denne internerte befolkningen enda mer lidelse. Hvordan andre land håndterer sine nasjonale traumer kan sette litt perspektiv på våre egne.

Når tap, lidelse og smerte ikke aksepteres som en uunngåelig del av livet inntar vi offerrollen. Det er feil adresse for å bearbeide sorg. Det er kun å håpe at med rettsaken etter 22.juli kan den kollektive sorgbearbeidingen nå til det punktet av aksept hvor livet går videre.

Finnes sjelen?

I Aftenbladets spalter har spørsmålet om sjelens eksistens dukket opp i forskjellige varianter i det siste. Idéhistoriker Mie Hidle skrev om Peer Gynt og mente at oljealderen hadde produsert rikelig med etterkommere som er seg selv nok. Få steder blomstrer denne  selvforherligelsen mer enn innenfor det alternative, og troen på en sjel er bare ekstra vann på møllen for selvdyrkelsen. Mie Hidle avviser at vi har en iboende sjelelig natur med bestemte preferanser på hvor hvordan vi skal leve våre liv. Det er omgivelsene, oppvekst og våre personlige valg som gjør oss til den vi er.

Etter denne kalddusjen var det forfriskende å lese Pluss spaltist psykolog Torfinn Espedals etterlysning etter mer sjel i tilværelsen. Han stiller det rette spørsmålet ved å spørre hva livet blir uten sjel, og konstaterer at takket være vitenskapen lever vi i en død og mekanisk verden. I dette sorte hullet finnes en dyp eksistensiell ensomhet med mennesket sittende alene på en klode skuende ut i et dødt univers uten mening. Torfinn Espedal kjenner nok sin besøkelsestid i forhold til fagpsykologien som kun i navnet studerer sjelen, og som i dag er redusert til grovkornet materialisme hvor metafysiske konsepter som sjelen er tabu. Det påkaller kun skjellsord, forrakt og utstøtelse fra det gode selskap. Derfor åpner han denne døren litt forsiktig.

Denne døren sørger imidlertid sosiolog Terje Carlsen å slamre godt igjen med en helsides kommentar hvor han mener sjelen bortsett fra å ha vært en religiøs kjepphest gjennom historien, i dag er blitt et forretningskonsept på alternativmesser for å lure penger ut av folk. Å lete etter sjelen er rett og slett farlig med mange tragedier og skuffelser til følge, skal vi tro Terje Carlsen. Hvis noe er tragisk må det være forestillinger som dette, hvor det eneste som finnes er det som kan telles, måles eller veies.

Det lar seg ikke gjøre å argumentere for sjelens eksistens overfor noen som krever naturvitenskapelige bevis, like lite som kjærlighet kan bevises, eller skjønnheten i musikk, gleden i barnelatter, inspirasjonen til å skape noe kreativt eller medfølelsen i hjertet overfor noen som lider. Neste gang Terje Carlsen er sammen med noen han er glad i, bør han føle etter hva som er forskjellen på dem og bilens hans, møblene eller vaskemaskinen? Den forskjellen av liv, bevissthet og tilstedeværelse som stråler ut av et hvert menneske er en refleksjon av sjelen. Uten denne livskraften er vi som en lyspære uten lys og strøm. Kroppen er bare et tomt skall. Kroppen har ikke en sjel, det er snarere slik at sjelen har en kropp. Dette er spesielt påfallende å oppleve når noen dør. Da ser en et kaldt og dødt legeme og kan merke hvordan alt dette mennesket omgav seg med av liv, stemning og atmosfære er borte, og rommet etter en stund blir tomt og upersonlig.

Sjelen har en fysisk eksistens, og er ikke vanskeligere å forstå enn at programmene som strømmer ut av en radio er elektromagnetiske bølger. Radioen kan gå i stykker, men programmene forsvinner ikke av den grunn. Nær-døden-opplevelser hvor personer er erklært klinisk døde så lenge som opp til tre timer og fortsetter å ha krystallklare bevisste opplevelser er nokså overbevisende eksempler på at vi er mer enn kroppen, og har en eksistens også på finere vibrasjonsplan.

En kultur som ikke anerkjenner virkelighetens fysiske, mentale og åndelige enhet og kun forholder seg til den fysiske dimensjonen behandler følgelig naturen og hverandre som ting. Det er en form for fremmedgjøring som i siste instans fører til vold. Vold mot oss selv, hverandre og naturen. Det siste er spesielt tydelig i hvordan vi forurenser, overproduserer og vokser som en kreftcelle hemningsløst og egoistisk uten hensyn til den organismen vi er en del av. Vold mot hverandre ser vi i kriminalitet, krig, sult og fattigdom. Vold mot oss selv gir seg utslag i sykdom, sosial mistilpasning og voksende psykiske ubalanser. Terje Carlsen advarer mot å lete etter sjelen fordi det fører til tragedier og skuffelser. I realiteten er det tvert i mot. Å lete etter sjelen og gjenopprette kontakten med den åndelige orden som alt liv springer ut av, er det eneste som kan redde oss. Det er riktig at sjelen ikke finnes på Alternativmesser, for det er kun ett sted å lete etter sjelen, og det er i deg selv.

Å være sann mot seg selv

Det er alltid en fornøyelse å lese idehistoriker Mie Hidles kommentarer selv med uenighet i hennes virkelighetsoppfatning. (Stavange Aftenblad 13.mars 2012) I en nylig kommentar reflekterer hun over Peer Gynt og at oljealderen har fått rikelig med etterkommere som drives av å være seg selv nok. I likhet med Ibsen tror ikke Mie Hidle «at «selvet» finnes som en stabil og ubestikkelig kjerne i oss». En smertelig erfaring også Peer Gynt ble klar over ved å skrelle en løk. Etter å skrelt av lag på lag var det ingenting igjen. Dette bør vår narscissistiske kultur legge seg på sinne skal vi tro Mie Hidle og oppfordrer til større tilpasningsdyktighet og mindre selvopptatthet. Premisset for hennes tankegang kan virke som at mennesket kommer til verden som en blank tavle, og hva vi blir, er resultat av våre egne valg.  Derfor har vi stort sett frihet til å forme oss selv til hva som helst i en tilpasning mellom individ og omgivelser.

Dette er et populært menneskesyn, men som i all sin tilsynelatende fornuftighet også er en tro. Det er selvsagt også det motsatte synet som går ut på at mennesket har en sjelelig kjerne, en livsplan og følgelig en indre sannhet. Dette kan være greit å avklare slik at dette ikke handler om fornuft mot tro, mens begge menneskesyn er i realiteten trosbasert.

Gitt Mie Hildes premisser er det mye å være enig i, og at selvsentreringen og individualisme har kommet helt ut av proporsjoner. Men selv på hennes banehalvdel er det mange situasjoner hvor det er viktig å være sann mot seg selv. Det finnes nok av parforhold hvor hensynet til hverandre, tryggheten, avhengigheten og husfreden er destruktiv, hemmende og selvutslettende. En sykepleier gjorde for nylig en undersøkelse og spurte personer som lå for døden hva de angret mest på i livet. Det som toppet denne listen var ikke å fulgt sine drømmer. Mange våkner til erkjennelsen av å tiltrekkes av samme kjønn, og det står langt mer respekt av å være sann mot seg selv fremfor å spille en kunstig rolle og undertrykke sin natur. Behovskalaen er mangfoldig, og det er klart et dilemma å sortere hvor grensene går mellom behov og personlig integritet.

  Vi har alle mye til felles, men også vårt individuelle særpreg. Mye er formet av kulturen, familiebakgrunn, oppvekst og erfaringer, men ikke alt. For eksempel ble kong Georg III av England og Samuel Henning født samme øyeblikk på samme sted 4.juni 1738. Samme dagen kong Georg ble innsatt som konge, åpnet Henning sin jernvarehandel. Begge gifter seg på samme dag. Begge får 6 barn av samme kjønn, og begge dør samme time 29.januar 1820. Det finnes flere slike eksempler som kan få noen og enhver til å lure på om det finnes en skjebne.

Å være til, er uansett et mysterium. Og de vises sten ligger kanskje nettopp gjemt i oss selv. Selvet er ikke en formbar leirklump, men er i sitt vesen bevissthet. Legg merke til at bevissthet alltid er i entall, kanskje fordi det bare er én bevissthet? Lagene i personlighet og jeg-bevissthet kan skrelles vekk, og til slutt er du ingenting. Men når du er ingenting er du samtidig alt.

We live in a world of illusions and the appearance of things
There is a reality, and we ARE that reality
When you become aware of this you become nothing
By being nothing, you become everything
And that is all…..

Kalu Rimpoche 

Publisert i Stavanger Aftenblad 19.04.2012

Er det rom for Märthas engler?

På seg selv kjenner man andre sies det. Så det må være på grunn av Silje Trym Mathiassens engleaktige vesen at han hun tror så godt om kirken at de også vil ta de alternative englene til Prinsesse Märthas inn i kirkevarmen, for engler er jo engler? I beste fall vil hennes nylige innspill i Aftenbladet om større toleranse for den alternative åndeligheten bli møtt med øredøvende teologisk taushet, og i verste fall kaster hun seg for ulvene og skal snart få erfare at kirken ikke er noe sted for vandring på alternative veier.

Dilemmaet mellom det etablerte og det alternative er særlig tydelig innen medisin. Tilsynelatende skulle man tro at alle jobber for felles sak av å gjøre flest mulig friske, hvor målet helliger middelet. Slik er det ikke i den virkelige verden, fordi leger flest blir som regel sinte dersom pasienter blir helbredet på feil måte. Jo mer alvorlig lidelse som blir kurert på alternativt vis, jo verre er det.

Jesus var spesielt kjent som healer. En skulle tro at kirken nettopp ville klappe i hendene av begeistring over at healing når brer om seg i befolkningen, både av utøvere og syke som oppsøker healere som Snåsamannen og andre, og ofte med forbløffende resultater. Men igjen står vi overfor pasienter som blir helbredet på feil måte. For ikke å glemme dem som blir frelst. Skulle man tilfeldigvis bli frelst gjennom andre religioner eller andre former for spirituell praksis så er det eksempler på å bli frelst på feil måte.

Det etablerte og det alternative det være seg innenfor medisin og teologi har begge felles målsettinger om å gjøre folk friske eller gi gudommelig frelse, men her slutter også alle fellestrekk. Det viktigste for det etablerte er å bevare sin posisjon, som det en gang etablerte i kamp mot fortidens dogmer. Det alternative har privilegiet av å tenke nytt og er derfor langt mer frigjørende, dynamisk og tiltrekkende. I vitenskapen skjer vanligvis slike framskritt en begravelse av gangen. De gamle autoritetene må dø først, før de kan gi slipp på makten og neste generasjon kan overta. Religion og kirke er en langt mer seiglivet materie fordi dogmene av natur er udiskutable. Det kan derfor ta en god stund før Märthas engler oppnår full likestilling med andre engler. I mellomtiden, – må englene være med oss.

Finnes engler?

Engler er bare tull og tøys, skal vi tro Trygve Pedersen som nylig kastet seg ut i engledebatten med full tyngde. Ikke som teolog, men for å bruke sitt sunne bondevett.

Det er fascinerende å observere en slik form for arroganse i fri utfoldelse hvor andre med ulik oppfatninger enn sin egen er idioter. For den intellektuelt nysgjerrige bør det snarere vekke fascinasjon og undring når Prinsesse Märtha Louise og andre tror på engler. Det burde også være en del av sunt bondevett og spørre om andre kanskje har forstått noe de selv ikke forstår, fremfor å gripe til forhastede konklusjoner.

Trygve Pedersen hører til den voksende menigheten av enfoldige sjeler som ser på livet som et normalt fenomen. At fugler kan fly, barn fødes til verden, hjertene våre banker og vi våkner hver dag fortsatt ved våre fulle fem, anses med den største selvfølge, for slik har det jo alltid vært. Eller at vi bebor denne lille planeten i et gigantisk univers med antakelig millioner av galakser er visst heller ikke noe videre undre seg over. Livet i sin uendelige mangfoldighet, og vel og merke muligens startet fra absolutt ingenting, er sett med de aller mest realistiske øyne et mirakel på svært avansert nivå. Selv materialistene sliter med å forklare hvor byggematerialene til «The Big Bang» kom fra. Hvis livet er mulig, burde ikke forekomsten av engler være spesielt overraskende.

Materialistisk vitenskap som reduser alt liv til materie, atomer og partikler har for lengst gått ut på dato, og stadig flere innser at livet er snarere et bevissthetsfenomen. Det kan sammenlignes med et dataspill hvor spillet og grafikken er så godt laget, så levende, suggererende og dramatisk at det er nesten umulig ikke å oppfatte det som virkelig. En annen sammenligning er internett. Gjennom millioner av datamaskiner i et felles nettverk oppstår det en kunstig virkelighet hvor vi kan dele virkelighet med hverandre ved å besøke de samme hjemmesidene. Og skulle alle datamaskinene skrus av, forsvinner hele nettet, på samme måte som antakelig dette universet ikke eksisterer hvis det ikke er noen til å oppleve det.

I en slik sammenheng er engler like virkelige som oss. De er skapninger i andre dimensjoner ut over vår fysiske verden i tid og rom. Enkelte mennesker har alltid hatt tilgang til andre dimensjoner og henter overnaturlig informasjon gjennom selvopplevd kontakt med andre åndsvesener som finnes i en minst like stor mangfoldighet og variasjon som det finnes dyre og planteliv på jorden. Dette bør ikke skremme oss eller fornektes eksistensen av, fordi mange åndsvesener ønsker å hjelpe oss, og spiller en større rolle i livet på jorden enn nok de fleste er klar over. Det finnes lover i vår verden, slik det også finnes lover på andre eksistensplan. Enkelte mennesker ferdes i begge verdenene. Noen går seg vill der og ender som psykiatriske tilfeller. Andre ber hver kveld sin aftenbønn til englene og høyere åndsmakter og vet at deres bønner blir hørt fordi i en bevissthetsverden er alt mulig. Eller som August Strindberg uttrykte det i et Drömspel: «Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig. Tid og rom eksisterer ikke. På et ubetydelig virkelighetsgrunnlag spinner fantasien nye former og vever nye mønstre»

Ps. Publisert i Stavanger Aftenblad 1.3.2012