Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Hvem-er-jeg_2014

astrologikurs_2014

bksiEn av verdens mest berømte yogalærere B.K.S. Iyengar døde 20.august. Få har gjort mer for utbredelsen av yoga særlig i Vesten enn ham. Han skapte sin egen yogastil, med samme navn Iyengar yoga. Karakteristisk er en stor grad av fysisk presisjon og detaljert kroppskontroll. Iyengar yoga kan lett bli oppfattet som en fysisk treningsform og mange kommer ikke lenger enn dette nivået i denne formen for yoga. Imidlertid inkluderer Iyengar yoga også de høyere og mer subtile trinnene av yoga som pusteøvelser, avspenning, meditasjon og selvrefleksjon, men kommer ofte i bakgrunnen fordi den fysiske delen er så kompleks og omfattende. B.K.S. Iyengar satte en helt ny standard for fysisk yoga og utdannet mange kvalifiserte instruktører verden over som underviser denne yogaformen.

SpecialistI møte med nye mennesker er ofte åpningsspørsmålet for å få samtalen i gang, hva gjør du på? For hundre år siden var dette et totalt meningsløst spørsmål. Da ville svaret vært noe slikt: Mandag gjetet jeg sauene, tirsdag hjalp jeg naboen med å bygge hus, onsdag malte vi låven, torsdag var det min tur å ta sløyden på skolen, fredag var torgdagen for salg av grønnsaker, lørdag stod det på ølbrygging og søndagen gikk vi tur i heien og inspiserte seteren. I dag svarer de fleste bare med ett ord, bussjåfør, funksjonær, tømmermann, elektriker, advokat, lege, forskalingssnekker, sosialarbeider, lærer eller tannlegeassistent. Alt sammen veldig kjekke jobber, men ikke hver eneste dag, år ut og år inn, inntil en går av med pensjon og til slutt legges tilbake i pennalet tom for blekk.

Hvorfor kan vi ikke skape et samfunn med en større rotasjon av arbeidsoppgaver? På en arbeidsplass i dag arbeider alle med hvert sitt spesialfelt. Hva med å få dem som sitter på kontorstolen hele dagen til å gjøre litt rent, skru i noen lyspærer, stå litt i kantinen, lage mat til de ansatte, feie på parkeringsplassen, kjøre litt varer, rydde på lageret, vikariere som lærer, besøke noen gamle, sitte i kasseapparatet eller plukke litt poteter? Og så er det sikkert noen av de spesialiserte oppgavene som sikkert kan delegeres videre til andre, med litt mindre kompetanse slik at det blir mer variasjon i arbeidet for alle?

Dette er selvsagt ineffektivt fra et økonomisk synspunkt, men er vi til for vårt økonomiske system, eller er systemet til for oss? Prisen vi betaler er et samfunn av fagidioter. De aller fleste har gørr kjedelige jobber, kjekke de første ukene, men etter et år eller to er det ren rutine. Er det slik vi vil ha det?  

 

James-Swartz-India_image_320_wJeg har funnet utrolig stor inspirasjon ved å lytte og lese inngående til James Swartz. Han presenterer Vedanta. Det er ingen filosofi, det er snarere en vitenskap om sinnet, tilværelsen og hvordan det meste er skrudd sammen. Jeg har stor sans for dette – og kanskje du også. Take it or leave it…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=x8UHESkSCFU

 

Lost-Highway
Det fristet å komme fram til hytta på kvelden. Kanskje rakk jeg det før midnatt? Selv om jeg var trøtt tok jeg turen likevel. Bilen glir gjennom sommernatten. Så langt mot nord som Jæren og riksvei 44 er det skumring hele natten i den lyse årstiden. Det blir ikke riktig mørkt og heller ikke like klart som på høylys dag. I gamle dager brukte de skumringstiden til å vente på søvnen. Det var for tidlig å tenne lys, for lys var dyrt. Bøndene satte redskapene fra seg og familiene samlet seg i sine små stuer. Der satt de tause. Kroppen og tankene falt til ro i det de siste restene av arbeidslys dovnet hen og dysset dem inn i søvn og hvile. Slike tanker passerer forbi der jeg sitter bak rattet på en bil i høy fart og forsøker å holde meg våken.

Filmregiøren David Lynch har spesialisert seg på dette tussmørket. Grensen mellom lys og mørke, der hvor dagsbevisstheten slutter og drømmer og ubevissthet tar over. Han bruker dype rødfarger, mørke scener og alltid mye vann. Mørke vannoverflater, vann i bevegelse i magiske mønstre og alt fra det helt stille til de store fossefall slik innledning er i den legendariske TV-serien Twin Peaks for dem som husker den. Det var den gule stripen i veien som fikk meg til å tenke på David Lynch. For filmen Lost Highway begynner med hvordan lys fra billykter i nattemørket lyser opp den gule stripen i den svarte asfalten. I det stripene blinker forbi i det farten på bilen stadig øker har det en hypnotisk virkning. Dette bør en trøtt bilfører verken tenke eller se på, men hvem kan ikke tenke på en lyserød elefant? Så midtstripen hensetter meg i en mild transe og stjeler min oppmerksomhet en god stund i det bilen fortsetter å suse gjennom natten i stadig større fart.

Å sette musikk til kjøreopplevelsen fjerner meg enda litt lenger fra virkeligheten på den andre siden av frontruten. Drømmefaktoren skrus opp noen hakk i det de myke, elegante gitartonene fra Mark Knopfler gjør akrobatkunstene sine og hensetter meg i en mild rus av musikknytelse.

Det er da det skjer. Et ukjent lys trer fram ut av det duse mørket. Tre gule striper. Står det stille? Er det et veiskilt? Det kom stadig nærmere. Sinnet fortsetter å analysere og raser gjennom alle boksene av tidligere merkelige veiopplevelser for å finne noe lignende i en blanding av fascinasjon, forvirring og bekymring. Til slutt kommer svaret. En syklist på vei hjem fra fest på en lørdagskveld. Godt merket med refleksvest, men ikke lys på sykkelen. Hvem forventer en syklist midt i veibanen på en slik øde strekning? Det lykkes å kjøre utenom i siste øyeblikk, men med skremmende lang reaksjonstid.

Et kort uoppmerksomt øyeblikk kunne forandret to menneskers liv for alltid. Syklisten ville fått sitt liv avsluttet der og da. En familie ville blitt samlet i sorg, kanskje barn måtte leve videre uten en mor eller far. Et liv hadde gått tapt i trafikken slik flere hundre gjør hvert år. Jeg ville blitt preget av sjokket og etterlatt et sår for resten av livet. En konstant dårlig samvittighet og en dyp vond følelse ville gnagd i hver eneste celle i kroppen og umulig å bli kvitt. Kun alkohol eller nervetabletter ville kanskje i perioder kunne døyve en slik smerte av å ha forvoldt et annet menneskes død. Jeg ville sikkert blitt tiltalt for uaktsomt drap, mistet sertifikatet i en periode, kanskje tilbragt en tid i fengsel, men alt sammen småting i forhold til denne indre smerten.

Det er lett å glemme hvilke krefter som befinner seg bak rattet på en bil. Hvilken ansvar man påtar seg ved å ferdes i trafikken, og hvor store konsekvenser et kort uoppmerksomt øyeblikk kan få. Jeg ble en litt mer forsiktig og ydmyk bilfører den kvelden. Både syklisten og jeg nådde fram. Ikke alle gjør det.

Publisert i Stavanger Aftenblad 1.8.2014

Wilhelm reichNoen kommer inn i livets sirkusmanesje, smilende, bukkende og går høflig ut igjen. Wilhelm Reich gjorde ikke det, han reiste en storm offentlig og privat. Livet igjennom blåste det friskt rundt en av psykologihistoriens pionerer.

Fordrevet fra de akademiske kretser i Østerrike og Tyskland og som jøde med jorden ulmende under seg med nazismens frammarsj gikk turen til Skandinavia. Først med et kortere opphold i Danmark hvor det raskt ble bråk i akademiske kretser og deretter til Oslo mellom 1935 og 1939. Det som i Danmark var en frisk bris, ble i Norge til full storm. Reich var allerede på dette tidspunkt en berømt psykolog og hadde tilført psykoanalysen vesentlige teoretiske bidrag. Flere samlet seg omkring ham for å gå i terapi, lære hans metoder og være tett på en person med en sterk personlig utstråling og blendende personlighet. Reich hadde en nærmest hypnotisk virkning på sine tilhengere, oftest leger, psykiatere og intellektuelle og som han raskt innrullerte i sin vitenskapelige sekt. Han fikk dem til å arbeide for seg, beundre og dyrke ham og finansiere hans livsopphold og vitenskapelige forskning. Reichs janusansikt av sjarm, varme og faderlig autoritet på den ene siden, og hans brutale, tyranniske raseriutbrudd og kyniske oppførsel på den andre, gjorde ham til en spennende, intens, farlig, tiltrekkende og fascinerende person mange viste ubegrenset lojalitet. De positive sidene gjorde det mulig å tolerere, overse og rasjonalisere de negative. De fleste brukte lang tid på å finne ut om Reich var et geni eller infam psykopat, eller begge deler.

Les hele artikkelen her

 

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 871 andre følgere